Den keiserlige tyske armé, kaltDeutsches Heer, betegnerTysklands forsvar fra rikets samling i 1871 til etableringen avReichswehr i 1919, etter nederlaget iførste verdenskrig.Keiseren var i krig og fred øverstkommanderende over arméen som var satt sammen av styrkene fraPrøyssen,Bayern,Sachsen ogWürttemberg. Enhetene fra de andre tyske stater sto under prøyssisk ledelse, eller inngikk i den prøyssiske arméen. De bayerske, saksiske og württembergske arméer var i fredstid underlagt deres respektive regenter og krigsministerier. Mens den bayerske arméen var en selvstendig enhet, utgjorde de saksiske og württembergske styrkene særskiltearmékorps, mens de mindre statene stilteregimenter eller, som fyrstedømmet Lippe, enbataljon.
Det tyske keiserrikets flåte og kolonialeSchutztruppe var direkte underlagt keiseren. Keiseren hadde også i fredstid rett til å fastsette troppestyrken og deres plassering i garnisoner, anlegge festninger og rett og plikt til å gjennomføre en ensartet organisasjon og formering, bevæpning og kommando, samt utdannelse og trening av offiserer og mannskap. Militærbudsjettet ble fastlagt av parlamentene i de enkelte statene og i riksdagen.
Hær og marine var ifølge forfatningen i vidt omfang underlagt keiseren. En parlamentarisk kontroll var etablert i form av at riksdagen og de ulike landdagene skulle knesette militærbevillingene. Grensene for den nesten eneveldige makten var svakt definert. Militæret forble dermed en viktig del av monarkiets fundament. Under keiseren stod militærkabinettet, det prøyssiske krigsministeriet og generalstaben. De tre institusjoner lå til tider i innbyrdes kompetansestrid. Især generalstaben forsøkte å få innflytelse på de politiske beslutningene. Det skjedde allerede underHelmuth Karl Bernhard von Moltke og senere under Alfred von Waldersee. Det samme var tilfellet medAlfred von Tirpitz i flåtespørsmål.
Den tette tilknytningen til monarkiet viste seg i starten gjennom et delig dominert offiserskorps. Også senere fastholdt adelen en sterk stilling især blant høyere offiserer, men andelen av borgerlige offiserer vokste i takt med hærens og flåtens utbygging. Indre sosialisering og adelens norm-hegemoni ga en borgerlig selvforståelse som ikke avvek fra den adelige i nevneverdig grad.
De tyskesamlingskrigene dreide synet på militæret til å bli et sentralt element i den voksende tysk nasjonale patriotisme, hevet over kritikk. Allikevel støttet ikke politikerne ubetinget en økning av militærbevilgningene. Først i 1890 oppnådde den grunnlovens krav om 1% av befolkningen under våpen i fredstid, svarende til 490.000 mann. I de følgende årene ble hæren ytterligere utvidet, men mellom 1898 og 1911 fortrengt til fordel for en dyr flåteopprustning. Selv generalstaben var motstander av en ytterligere utbygging av styrken, av frykt for økt andel borgerlige offiserer. I denne perioden bleSchlieffenplanen utarbeidet, som inneholdt konseptet for en mulig tofrontskrig mot Frankrike og Russland med Storbritannia på motstandernes side. Etter 1911 ble hæren utvidet i høyt tempo, uten at man nådd den styrken Schlieffenplanen forutsatte.
Under keisserriket fikk arméen en sterk stilling i samfunnet. Offiserskorpset ble av de toneangivende delene av befolkningen betraktet som "de første i staten". Dets verdensbilde var formet av troskap mot monarkiet og forsvar av regentens rettigheter, det var konservativt, antisosialistisk og grunnleggende antiparlamentarisk. Den militære adferds- og æreskodeksen formet også store deler av det omgivende samfunnet, og for mange ble den statusen som fulgte det å værereserveoffiser et attråverdig mål.
Militæret var viktig for etableringen av en felles tysk nasjonalfølelse. Felles tjeneste integrerte denkatolske befolkningen i detprotestantisk pregete riket. Selv blant arbeiderklassen ble den langeverneplikttiden på 2 eller 3 år betraktet som statens "skole".
Overalt vokste soldaterforeninger frem som bærere av militære verdier, i 1913 utgjorde de samlet hele 2,9 millioner medlemmer, organisert iKyffhäuserbund, som dermed var den største sammenslutningen i riket.
Utdypende artikkel:Det tyske keiserrike
Allerede i forfatningen for det Nordtyske forbundet som var den umiddelbare forgjengeren til det tyske keiserriket, ble der gjennomført en standardisering av hærene ved at de små statenes tropper ble innlemmet i den prøyssiske hæren. Kun Sachsen hadde tatt forbehold om særlige rettigheter for sin hær ved innlemmelsen i det Nordtyske forbundet. Etter seieren over Frankrike inntrådte også de sørtyske statene, dvs. storfyrstedømmene Baden ogHessen samt kongerikene Bayern og Württemberg i detNordtyske forbundet.Württemberg ogBayern fastholdt noen forbehold, såsom fastholdelsen av egne hærorganisasjoner. Først i tilfelle av krig ville de bayeriske tropper bli underlagt felles kommando, mens de württembergske og saksiske tropper allerede i fredstid var underlagtden store generalstaben. Embetsverket av de württembergske og saksiske tropper skjedde dog fra krigsministeriene iStuttgart ogDresden.
Dette organisatoriske rotet var i begynnelsen av 1. verdenskrig årsak til betydelige vanskeligheter da krigsministeriene iBerlin, Stuttgart,München og Dresden ikke hadde koordinert materielanskaffelsen, og utrustningen i de ulike hærene avvek derfor fra hverandre i betydelig grad. Dette førte til sist til, at man i1917 opprettet "Normenausschusses som deutschen Industrie", forløperen forDeutsches Institut für Normung og de velkjente DIN-normene "".
Grunnlaget for størrelsen og organisasjonen av den tyske hæren var især fastlagt i:
Herom skrev den israelske militærhistorikerenMartin van Creveld: "I motsetning til den allment utbredte kliche om "kadaverdisiplin" og prøyssisk disiplin hadde den tyske hæren i det minste fraden eldre Moltkes tid alltid lagt vekt på den sentrale betydningen av selvstendig initiativ og ansvarlighed – selv på de laveste rangtrinnene".
Allerede sidenFrederik den Stores tid ble offiserer konsekvent oppdratt til å handle selvstendig.
Et sitat fra Frederik den Store illustrerer dette:
«Jeg har gjort ham til general, så han vet, når han skal være ulydig»
Som eksempel på hvorledes den prøyssiske lydigheten skulle forstås kan framheves en hendelse fra Slaget ved Zorndorf. Seydlitz nektet flere ganger at utføre kongens befaling om att gripe inn i slaget med sinekavalerienheter, selv om han ble truet med at "han ville med sitt hode bli holdt ansvarlig forslagets utgang". Seydlitz grep først inn da han med sitt angrep i flanken kunne oppnå den maksimale virkningen med sitt angrep. Dette var av stor betydning for seieren.Seydlitz adlydde ikke kongens befaling bokstavelig, men etter meningen.
En hurtig utvikling ble innledet iPrøyssen etter1806, og etter1888 ble oppgavetaktikken ved "Exerzierreglement für die Infanterie" obligatorisk i den prøyssiske hæren og ble senere overført til de andre hærer og senere videreutviklet iReichswehr.
Utdypende artikler:Tyske generalstab ogOberste Heeresleitung
I fredstid var hæren oppført omkring arméinspektorat med tilknyttetarmékorps. Opprinnelig var som fem inspektorat, men i 1914 var de blitt til 8. I krigstid ble disse inspektoratene omdannet tilarmeer.
| Inspektorat | Plassering | Tilhørende armékorps |
|---|---|---|
| I arméinspektorat | Hannover,fra 1900 Berlin,fra 1914Danzig | 1871: I armékorps, II armékorps, IX armékorps, X armékorpsfra 1906: I armékorps, II armékorps, IX armékorps, X armékorps, XVII armékorpsfra 1914: I armékorps, II armékorps, XVII armékorps |
| II arméinspektorat | Dresden,fra 1906Meiningen, fra 1914 Berlin | 1871: V armékorps, VI armékorps, XII armékorpsab 1906: V armékorps, VI armékorps, XII armékorps, XIX armékorps fra 1914: Gardekorps, XII (1. kgl. saksiske) armékorps, XIX (2. kgl. saksiske) armékorps |
| III arméinspektorat | Darmstadt, fra 1906Hannover | 1871: VII armékorps, VIII armékorps, XI armékorps fra 1906: VII armékorps, VIII armékorps, XI armékorps, XIII armékorps XVIII. armékorps fra 1914: XIII armékorps, IX armékorps, X armékorps |
| IV arméinspektorat | Berlin, fra 1906München | 1871: III armékorps, IV armékorps tildelt 1. bayerske armékorps, II bayerske armékorps fra 1906: III armékorps, IV armékorps tildelt I bayerske armékorps, II bayerske armékorps fra 1914:III armékorps tildelt I bayerske armékorps, II bayerske armékorps, III bayerske armékorps |
| V arméinspektorat | Karlsruhe | 1871: XIV armékorps, XV armékorps fra 1906: XIV armékorps, XV armékorps, XVI armékorps fra 1914: XIII (Kgl. württembergske) armékorps, IX armékorps, XV armékorps |
| fra 1914 VI arméinspektorat | Stuttgart | IV armékorps, XI armékorps, XIII armékorps |
| fra 1914 VII arméinspektorat | Saarbrücken | XVI armékorps, XVII armékorps, XXI armékorps |
| fra 1914 VIII arméinspektorat | Berlin | XI armékorps, XX armékorps, XVIII armékorps |
De 25 armékorps (herav tre bayerske med separate numre, to saksiske og et württembergsk) besto generelt av todivisjoner. Etarmékorps samlede styrke besto av 1554 offiserer, 43.317 mann, 16.934 hester og 2933 doninger.
Divisjonene besto generelt av to Infanteribrigader hver med to regiment, tokavaleriregiment av fem skvadroner (Bayern fireskvadroner) og enfeltartilleribrigade med to regiment. Et infanteriregiment besto normalt av trebataljoner, som hver hadde fire kompanier, dvs. 12kompanier i et regiment. Utrustningen i 1912/13 avstedkom i nesten alle regiment oppstilling av et 13.maskingeværkompani.
Dessuten rådde hvert armékorps over korpstropper i form av inntil to fotartilleriregiment, en jægerbataljon, en til to pionerbataljoner, en trænbataljon samt ulike andre enheter, såsom f.eks. en telegrafbataljon, 1-2 feltpionerkompanier, 1-2 sanitetskompanier, jernbanekompanier osv.
Et infanteriregiment hadde i1900 en styrke i fredstid på 69 offiserer, 6 leger, 1977 underoffiserer og menn samt 6 militærembetsmenn, i alt 2058 mann. Et kavaleriregiment hadde 760 mann og 702 hester. Dette styrkemål var gjeldende for regiment med stort budsjett. Regiment med middelstort eller lavt budsjett hadde en mindre styrke.
Et infanterikompani med stort budsjett hadde fem offiserer og 159 underoffiserer og menn, de med lavt budsjett hadde fire offiserer og 141 underoffiserer og menn.
Ved kavaleriet hadde man i fredstid intet armékorps kun en divisjon, gardekavaleridivisjonen.Under mobiliseringen i 1. verdenskrig ble kavaleriet avdelt i hærkavaleri og divisjonskavaleri. Hærkavaleriet ble organisert i nydannede korps som offisielt hetHöheres Kavallerie-kommando (HHK). De hadde ingen generalkommandoer, lederen var ikke general og blant korpstroppene var som ingen forsyningsstropper da de likeledes nyoppstilte kavaleridivisjoner var selvstendige m.h.t. embetsverk og forsyning. De høyere kavaleri-kommandoene besto av 2 til 3 kavaleridivisjoner med hver 2 kavaleribrigader som hver besto av 2 kavaleri regiment.Hærkavaleriet hadde som oppgave å foreta rekognosering og sløre og sikre egne troppebevegelser og troppekonsentrasjoner.Divisjonskavaleriet besto av et kavaleriregiment, fra 1916 av en skvadron i hver infanteridivisjon hvis oppgave det var å foreta taktisk rekognosering for divisjonen.
Rigghæren omfattet i 1914:
Utviklingen i mannskapsstyrken i den tyske hæren på utvalgte tidspunkt:
| år | 1875 | 1888 | 1891 | 1893 | 1899 | 1902 | 1906 | 1908 | 1911 | 1913 | 1914 |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Soldater | 420.000 | 487.000 | 507.000 | 580.000 | 591.000 | 605.000 | 610.000 | 613.000 | 617.000 | 663.000 | 794.000 |
Utover de klassiske våpenartene – infanteri, kavaleri og artilleri – oppsto der som følge av den tekniske utviklingen nye. Det skjedde dels ved utvidelse av allerede eksisterende mindre enheter (ingeniørtropper og kurs) dels ved at hæren innførte nye tekniske hjelpemidler.
Militærutgiftene blir til vist i forhold til flåteutgiftene og i sammenligning med de viktigste andre stormakter.
| År | Befolkning | Hær | Flåde | ||
|---|---|---|---|---|---|
| mio. | mio. Mark | pr. indb. | mio. Mark | pr. indb. | |
| Tyskland | |||||
| 1905 | 60,6 | 697 | 11,5 | 231 | 3,8 |
| 1910 | 64,9 | 831 | 12,8 | 426 | 6,6 |
| 1913 | 67,5 | 1009 | 14,9 | 467 | 6,9 |
| Østrig-Ungarn | |||||
| 1905 | 47,4 | 419 | 8,8 | 97 | 2 |
| 1910 | 51,5 | 407 | 7,9 | 57 | 1,1 |
| 1913 | 52,7 | 496 | 9,4 | 155 | 3 |
| Frankrike | |||||
| 1905 | 39,2 | 603 | 15,3 | 254 | 6,5 |
| 1910 | 39,5 | 698 | 17,7 | 301 | 7,6 |
| 1913 | 39,7 | 766 | 19,3 | 412 | 10,4 |
| Storbritannia | |||||
| 1905 | 43 | 581 | 13,5 | 676 | 15,7 |
| 1910 | 45 | 560 | 12,4 | 825 | 18,3 |
| 1913 | 46 | 576 | 12,5 | 945 | 20,5 |
| Italia | |||||
| 1905 | 33,3 | 237 | 7,1 | 106 | 3,2 |
| 1910 | 34,5 | 381 | 11,1 | 192 | 5,6 |
| 1913 | 35,1 | 332 | 9,5 | 205 | 5,9 |
| Japan | |||||
| 1905 | 47,9 | 23 | 0,5 | 49 | 1 |
| 1910 | 52,4 | 180 | 3,4 | 158 | 3 |
| 1913 | 54,3 | 207 | 3,8 | 203 | 3,7 |
| Russland | |||||
| 1905 | 143 | 817 | 5,7 | 252 | 1,8 |
| 1910 | 151,5 | 1046 | 6,9 | 244 | 1,6 |
| 1913 | 157,8 | 1254 | 8 | 498 | 3,2 |
| USA | |||||
| 1905 | 83,2 | 506 | 6,1 | 467 | 5,6 |
| 1910 | 92,0 | 673 | 7,3 | 504 | 5,5 |
| 1913 | 96,8 | 422 | 4,4 | 595 | 6,1 |
Hva angår militærutgiftenes absolutte størrelse lå Tyskland klart under Storbritannia og Russland, og i utgift pr. innbygger lå Tyskland klart under Storbritannia og Frankrike. Selv om Tyskland lå i en utsatt posisjon midt iEuropa og derfor alltid måtte være forberedt på å føre krig på to fronter lå militærutgiftene klart under de fleste andre europeiskestormakter. Dette blir særlig tydelig, når man sammenlignerSentralmaktene medTripelententen, som ble etablert i1907. Dette handicapet forsøkte man at utligne gjennom en bedreorganisasjon, trening og ledelse. I løpet av 1. verdenskrig viste det seg imidlertid, at man ikke herved kunne oppveie den kvantitative underlegenheten.
Infanteristenes personlige våpen besto av Gewehr 88, senere Gewehr 98 (begge kaliber 8 mm.Gewehr 88 fungerte ikke tilfredsstillende og ble forholdsvis raskt byttet med det bedreGewehr 98, som ikarabinversjonenKarabiner 98k fortsatt var standardvåpen under 2. verdenskrig) og bajonett. Underoffiserer hadde en revolver og offisersbajonett. Jegere var istedenfor bajonett utstyrt med en stor jaktkniv,hirschfänger. I kavaleriet mest anvendte man karabin istedenfor gevær i form av K88 eller K98 samt endolk. Underoffiserer haddesabel. Dessuten anvendte manlanser.
Jernbanetroppene bygde nye feltjernbaner og -broer, i tillegg til å drive eksisterende jernbanelinjer. For deres utdannelse hadde arméen fått ansvaret for driften av jernbanelinjenBerlin –Zossen –Jüterbog
Utdypende artikkel:Luftstreitkräfte
De tyske Luftstreitkräfte, som før 1916 gikk under betegnelsenDie Fliegertruppen dess deutschen Kaiserreiches, var de tyske flystyrkene rettet mot operasjoner over land jorden under 1. verdenskrig (1914–1918).Luftstreitkräfte var en integrert del av den tyske hæren under hele 1. verdenskrig.
De forskjellige avdelinger ble utrustet etter felles retningslinjer, men når det gjaldt hodeplagg, farge og fasong, var det mange varianter.
De ulike enhetene og grader kunne identifiseres ut fra:
Her er noen eksempler:
.gif)
Prøyssisk blå var grunnfargen i infanterietsuniform. Avdelinger fra de ulike statene som allerede var innlemmet i den prøyssiske armé, hadde mindre særrettigheter som de kunne kjennes igjen på, som egne kokarder på hovedplagget og enkelte andre kjennetegn, ermene og gradstegnene på skuldrene. De saksiske og bayerske uniformer hadde større avvik. I 1914 fantes det i alt 272 ulike variasjoner i uniformeringen, det meste kun småting.
Våpenfrakken hadde enkel rad med åtte knapper. Buksene var svarte. Om sommeren ble der også båret hvite bukse. Støvlene var såkalteKnobelbecher ("terningkopper").
Tyske soldater fikk hvert år nye uniformer. Der var i alt inntil fem sett. Den første var til paradeformål, den andre til permisjon. Tredje og fjerde var til alminnelig bruk (dreiluniform) og den femte var, i fall den ble funnet, til bruk i krigstilfelle og lå i depot.Hovedbekledningen var prinsipielt den kjentepikkelhaube. Jegere ogmaskingeværenheter barsjako. Under parade bar to prøyssiske garderegiment grenaderluer i gammelprøyssisk stil. Til mange uniformformer var som foreskreven bruk av luer eller kasketter.
Jegere og skytter bar en mørkegrøn våpenfrakk.Artilleriet hadde en mørkeblå våpenfrakk med svart krage. Hjelmspissen endte i en kule. Trensoldaterne bar mørkeblå våpenfrakk med lyseblå krage og en sjako.
Uniformene forble stort sett uforandret inntil krigsutbruddet. Fra1897 ble der utover landsdels-kokarder også båret en riks-kokarde.
I1907 ble de første feltgrå uniformene innført som forsøk. De skulle kun anvendes i tilfelle av krig, men ble allerede etter 1909/10 brukt under manøvre. Frem til krigsutbruddet og under krigen ble den feltgrå uniformen ytterligere endret. Fargen ble nærmest grågrønn, men beholdt betegnelsen feltgrå. På begynnelsen av første verdenskrig ble pikkelhjelmene båret med overtrekk, men fra midten av krigen blestålhjelmen M 1916 innført overalt.
Der var seks gjenger av tjenestegrader i den tyske hæren:
Tjenestegradene i den prøyssiske hæren var forbilde for tjenestegradene i den tyske hæren inntil vore dagesBundeswehr.
Menige mannskapers og underoffiserenes avlønning besto av lønn som ble utbetalt forskuddsvis hver tiende dag, samt brødpenger, underhold, bekledning og bolig med lys og varme m.v. I særlige tilfelle ble det i tillegg betalt en finansiell godtgjøring. I tillegg kom gratis legehjelp og medisin. Gifte underoffiserer fikk også gratis legehjelp og medisin til sine familier.
Noen underoffiserer fikk månedlig gasje i likhet med offiserer.
| Tjenestegrad | Lønb eller gasje | Kostpenger | Boligtilskudd |
|---|---|---|---|
| Mannskap og underoffiserer - månedslønn i mark | |||
| Menig | 6,60 * | ca. 9,-- | Bolig stilles til rådighed |
| Underkorporal | 8,10 | ca. 9,00 | Bolig stilles til rådighed |
| Underoffiser | 21,60 | ca. 13,00 | Bolig stilles til rådighed |
| Sersjant | 32,10 | ca. 13,00 | Bolig stilles til rådighed |
| Viseoversersjant | 41,10 | ca. 13,00 | Bolig stilles til rådighed |
| Oversersjant | 56,10 | ca. 13,00 | Bolig stilles til rådighed |
| Offiserer - årsgasje i mark | |||
| Materieloversersjant (ikke offiser, men gasjeeavlønnet) | 1.104,00 til 1.404,00 | 300,00 | Tjenestebolig |
| Løjynant | 900,00 til 1.188,00 | 288,00 til 420,00 | 216,00 til 420,00 (ugifte løytnanter 6,00 bordpenger) |
| Kapteiner og rittmestere 2. kl. | 3.900,00 | 432,00 til 972,00 | 360,00 til 900,00 |
| Kapteiner og rittmestre 1. kl. | 5.850,00 | 432,00 til 972,00 | 360,00 til 900,00 |
| Stabsoffiserer (ikke regimentssjef) | 5.850,00 | 594,00 til 1.314,00 | 540,00 til 1.200,00 |
| Stabsoffiserer (regimentsjef) | 7.800,00 | 594,00 til 1.314,00 | 600,00 til 1.500,00 |
| Kommanderende general | 12.000,00 | 1.188,00 til 2.520,00 | Tjenestebolig med indretning |
Til sammenligning tjente en jern- og metallarbeider i 1910 mellom 20 og 40 mark om uken., dvs. mellom 1040 og 2080 mark om året.
De økonomiske forholdene for de lavere offisersgradene var ytterst beskjedne. Løytnanter var henvist til å få tilskudd hjemmefra. Alt etter hvor eksklusivt et regiment man tilhørte, og den herav følgende #levestil, var det nødvendig med et tilskudd på mellom 50-200 mark om måneden. Ingen løytnant kunne leve av sin gasje. Dette sikret naturligvis en sosial seleksjon. De omtalte offiserer stammet generelt fra familier som hadde råd til å understøtte deres sønner økonomisk.
Generelt tok det ca. 10 år å bli forfremmet til kaptein. Deretter varte det ytterligere omkring 15 år innen man ble forfremmet til major. Det var de færrest offiserene som ble forfremmet til stabsoffiserer. De fleste forlot hæren innen, hvilket alltid kunne late seg gjøre, da som ikke var krav om gjennomførelse av en bestemt tjenestetid.
Til ekteskap ble en årslønn på minst 4000 mark ansett for nødvendig, hvilket først eldre kapteiner oppnådde. Inntil da kunne offiserer kun gifte seg, hvis bruden brakte tilstrekkelig mange penger inn i ekteskapet. Offiserer skulle innhente en forutgående tillatelse "Heiratserlaubnis" fra deres overordnede innen de kunne gifter seg. De økonomiske forholdene hadde stor betydning for tildelingen av ekteskapstillatelse, likesom brudens standsmæssige herkomst.
Først fra kaptein og derover kunne offiserenes gasjer sammenlignes med overordnede tjenestemenns.
Hvert armékorps hadde egne rekrutteringsområder, og derfra ble det meste av personellbehovet dekket. Den allmenne verneplikten var viktig for integreringen i et keisserrike under rask endring. Årlig ble 200-300.000 mann innkalt, langt fra alle vernepliktige. Man foretrakk rekrutter fra landet, mens andelen av innkalte fra storbyer og blant arbeidere var tydelig lavere. De unge mennene kom til en organisasjon med streng disiplin hvor man forsøkte at være rettferdig, også selv om det ikke alltid lykkes. Kravene og tjenestevilkårene var vanligvis harde. Misforhold og overgrep ble imidlertid i stigende grad slått opp av avisene og debattert i Riksdagen. Hærledelsen følte behov for at imøtegå de største misforholdene. Tjenesten ble stadig mer attraktiv utover 1800-tallet, og i 1912 meldte 64.000 mann seg frivillig.
De fleste underoffiserene tilhørte de såkalte ,kapitulanter, vernepliktige som frivillig hadde forlenget sin tjenestetid med ett år. Forfremmelse til offiser var så godt som utelukket. De fleste underoffiserer tjenestegjorde i 12 år og hadde deretter som militære søkere forrang til ansettelser i hele det lavere sivile embetsverket, ved postverket, jernbanen osv.
Nye offiserer måtte i stigende grad rekrutteres blant den ikke-adelige befolkningen. Det var i Prøyssen og Bayern en forutsetning at man haddeartium. Før første verdenskrig hadde 2/3 av offiserskandidatene artium, og i 1913 utgjorde borgerlige 70 % av offiserskorpset.
Offiserskorpset hadde særlig i Prøyssen en fremtredende plass i samfunnet. I Sør-Tyskland var det ikke like tydelig. I Prøyssen hadde selv løytnanter adgang til hoffet, i Bayern kun stabsoffiserer og høyere.
Enhver offiser var forpliktet til å forsvare standens ære. Det var ikke overlatt til den enkelte, men vedrørte hele offiserskorpset. Standens ære omfattet troskap overfor keiser, folk og fedreland. Den prøyssiske plikttroskapen som inngikk i det overordnede tjenestebegrepet inneholdt imidlertid også troskap nedad, dvs. en personlig forsorgplikt overfor de underordnede. Dette æresbegrepet førte til et homogent offiserskorps med felles normer og verdier.
Enhver dugelig tysk mann som ikke var utelukket på grunn av vanærende refser, var vernepliktig fra det avsluttede 17. til det avsluttede 45. leveåret. Enhver vernepliktig kunne fra det 20. til det 39. leveåret innkalles til tjeneste i hæren eller flåten.
Tjenesteplikten ble avdelt i:
Den, som ikke tilhørte noen av disse kategoriene, tilhørteLandsturm.
varte fra 1893 i 2 år ved infanteriet og øvrige fottropper. Ved kavaleriet og det riende artilleriet var den 3 år, ved trenet var den 1 eller 2 år, og ved flåten 3 år.
Unge menn som kunne fremvise et vitenskapelig dugelikhetsbevis – f.eks. eksamensbevis fra den ettårigeUntersekunda, og selv hadde råd til å betale for mundering, kunne utføre tjenesteplikt som såkalte ettårs-frivillige. De skulle melde seg frivillig mellom det avsluttede 17. og 20. leveår. Prøven inneholdt tre språk (tysk og to fremmedspråk) samt geografi, litteratur, matematikk, fysikk og kjemi. Indkaldelsen fulgte så den 1. oktober (unntagelsesvis 1. april) De ettårs-frivillige kunne, i det omfanget det var mulig, selv velge våpengren. Etter seks måneders aktiv tjenestetid kunne de forfremmes til underkorporal.
De ettårs-frivillige ble, hvis de egnet seg til det, utdannet til reserveoffiserer eller tilLandwehr, ellers ble de underoffiserene av reserven ellerLandwehr.
De som var ferdige med aktiv tjeneste ble overført til reserven. Tjenesteplikten i reserven varte inntil der sammen med den aktive tjenesteperioden var gått syv år. Reservister var forpliktet til å delta i 8 ukers øvelser.
VedLandwehr var som første og annet geledd. Etter tiden i reserven ble man overført til første geledd. Ved inntil to års aktiv tjeneste varte tjenestetiden fem år. Menn med minst tre års aktiv tjeneste ble kun tre år i første geledd. Menn i første geledd kunne innkalles til øvelser.
Man ble iLandwehr inntil den 31. mars i det år hvor man avsluttet det 39. leveåret. For de som hadde tiltrådt aktiv tjeneste innen det 20. leveåret sluttet tjenesteplikten tilsvarende før.
Personer som ganske visst var erklært tjenestedyktige, men ikke var blitt innkalt til aktiv tjeneste, ble etter behov overført til erstatningsreserven. Dette personellet var det meningen skulle supplere hæren i krigstilfeller. Det var en stor gjeng, for i 1914 var nesten halvdelen av alle tjenestedyktige i hver årgang ikke blitt innkalt til tjeneste. Erstatningsreserve tjenesteplikten varte i 12 år fra det 20. til det 32. leveåret.
Alle personer fra det 17. til det 45. leveåret som var tjenestedyktig, men ikke tilhørte noen av de ovennevnte gjengene, tilhørteLandsturm. I fredstid gjennomførteLandsturm ikke øvelser.
Hvert armékorps hadde et område hvor mannskapene til korpsets enheter i første rekke ble hentet fra. Korpsområdene var inndelt iLandwehrbezirke, som ble ledet av enBezirkskommando. EtLandwehrbezirk var inndelt i en rekke underordnede embetsdistrikt. Dessuten var det innrettet en rekke kontor til overvåkning av de vernepliktige. Gardekorpset hadde et eget rekrutteringsområde ettersom uvalgt mannskap av nødvendig høyde kom fra hele Prøyssen og statene i Nord- og Mellom-Tyskland.
Vernepliktige ble innkalt hvert år i oktober. Edsavleggelsen skjedde etter opplesning av krigsartiklene og åndelig forberedelse etter trosretning i kirker og synagoger, med hånden på fanen eller ved artilleriet på kanonen. Hver forbundsstat hadde sin egen ed. Det ble avlagt ed til den lokale fyrsten og keiseren. Vernepliktige fraElsass og Lothringen avla kun ed til keiseren.
Det var mulig å melde seg frivillig til aktiv tjeneste i 2, 3 eller 4 år – hvilket hadde den fordelen at man selv kunne velge hvilken våpenart man ville tilhøre, istedenfor å kun bli tildelt en. Man kunne også frivillig forlenge tjenestetiden. Disse frivillige ble kaltkapitulanter, og var det primære rekrutteringsgrunnlaget for underoffiserer.
Underoffiserer som uttrådte av hæren etter 12 års tjeneste, mottok et sivilforsørgelsesbevis, som gav fortrinnsrett til ansettelse i statens tjeneste. Dessuten mottok avtrådte underoffiserer en tjeneste-premie, som i 1911 var på 1000 mark.