Delfinfamilien (Delphinidae) ellerdelfiner, av noen også kalt «havgående delfiner», er en storundergruppe avtannhvaler (Odontoceti).Society for Marine Mammalogy regner med 37 ulike nålevendearter, men én av dem kan væreutdødd. Artene fordeler seg i fem undergrupper med til sammen 17slekter. Ei av gruppene har usikker tilknytning til de andre, og er merketincertae sedis.
Delfiner er den yngste og mest artsrike gruppen av tannhvaler. Den oppsto trolig for omkring fem millioner år siden.
Forskning påsjøpattedyr er komplisert, fordi dyrene tilbringer nesten all sin tid mer eller mindre neddykket. Det hersker derfor en viss usikkerhet med hensyn til både arter og slekter. Utstrakt forskning på slike dyr har foregått siden1970-tallet, mensystematikken er fortsatt svært uklar på mange områder. Man må derfor påregne at det vil komme endringer, ikke minst med hensyn til antallet arter.
Delfinersspekk er elastisk og virker nesten som entrampoline (bouncy blubber),[1] der 83 % av energien delfinen la i rørslen, spretter tilbake igjen. Delfiner har lavestoksygenforbruk av alle havpattedyr, men det var tidligere uforståelig hvordan de klarer å dykke så dypt. Det lyktes å festevideokameraer på dem, og da fremkom det at delfiner på 70 meters dyp trykkes sammen så lungene klapper sammen, ogegenvekten dermed øker. Dermed kan de synke til bunns uten bruk av oksygen. På vei opp bruker de oksygen opp til 70 meters dybde, hvor lungene folder seg ut så de flyter opp til overflaten igjen.[2]
Delfinfamilien består av små og middels storetannhvaler, som varierer i vekt fra 50kg til nærmere 8 000 kg og i lengde fra 1,5meter til nærmere 10 meter. Delfiner har en langstrakt, strømlinjeformet, muskuløs kropp som gir liten motstand i vann. De fleste artene har en tydeligsigdformetryggfinne, som kan variere mye i høyde. Noen arter har slående fargemønstre, mens andre er mer unisont farget. De fleste artene har kjever formet som et nebb, men ikke alle. Delfinene regnes av mange blant de mest intelligente dyrene på kloden, i tillegg til at de regnes som det mest lekne sjøpattedyret.
Forskeren John C. Lilly regnet delfiner som intelligente på linje med mennesker, og brukte år på å finne ut måter å kommunisere med dem på, noe som inspirertescience fiction-filmenThe Day of the Dolphin fra 1973.[3] Lilly testet også utLSD på delfinene sine. Delfiner forstårsymboler ogtegnspråk, men det samme kansjøløver, og de lærer det raskere.[4]
Delfinene bruker lyd både til kommunikasjon og tilekkolokalisering. Lydregisteret er stort, fra 0,25 kHz til 220 kHz. De kan læres opp til å utføre ganske kompliserte oppgaver, oghukommelsen er svært god. Delfinene har stor hjerne, men tettheten av nerveceller i hjernen er lav. Trolig brukes mye av hjernen til å bearbeide lydsignaler.[5] Overskudd til lek regnes likevel som et sikkert tegn på høyintelligens. Delfinene bruker klikkelyder til å kartlegge verden rundt seg, og kommuniserer med andre delfiner ved hjelp av plystrelyder. På 1960-tallet deltok Margaret Lovatt i etNASA-prosjekt om å lære delfiner engelsk, og tilbrakte all sin tid med delfinen Peter i et spesialbygd hus. Hun prøvde å lære ham å si «Hello, Margaret», men M-lyden var så vanskelig for ham at han måtte boble den frem gjennom vannet. De to ble svært knyttet til hverandre, men da NASA mistet interessen for prosjektet, ble Peter flyttet tilMiami der han ble funnet død i et det lille bassenget han fikk tildelt.[6] På 1980-tallet hadde marinbiologen Louis Herman (1930-2016) mer hell med seg. Han kommuniserte med delfiner på et slagstegnspråk som viste at de har en oppfatning avsyntaks,[7] for de skilte mellom ordrene «frisbee oppåseilbrett» og «seilbrett oppå frisbee». De besvarte ogsåspørsmål som «Er det fisk i vannet?» ved hjelp av fargede rør. Et hvitt rør betyr «ja», et svart betyr «nei». Noen delfiner gjør bruk avredskaper; under leting etter mat på havbunnen, spiddertumlere svamper på nebbet for å beskytte seg mot piggene på enkelte fisker.[8]
Delfinene finnes i alle havområder, og forekommer som regel i større eller mindre flokker. Den sosiale tilknytningen til flokken er oftest nokså løs. Noen arter holder til i tropiske og subtropiske farvann, andre i tempererte og kaldere havområder, mens atter andre erkosmopolitter.[9]
Kvitnos er den mest tallrike i Norgesfarvann.[10] Tumlere er relativt sjeldne i Norge og er avhengig av høyere vanntemperatur.[11] Spekkhogger er en delfinart som finnes stort sett over hele verden, inkludert langs kysten av Norge.[12][13]
^Reeves, R.R., Smith, B.D., Crespo, E.A. and di Sciara, G.N. (compilers) 2003. Dolphins, Whales and Porpoises: 2002-2010 Conservation Action Plan for the World's Cetaceans. IUCN/SSC Cetacean Specialist Group. IUCN, Gland, Switzerland and Cambridge, UK.
^Rice, Dale W. 1998. Marine Mammals of the World: Systematics and Distribution. Special Publications of the Society for Marine Mammals, no. 4. The Society for Marine Mammalogy. Lawrence, Kansas, USA. ix + 231.ISBN 1-891276-03-4
