 | Kildeløs: Denne artikkelen manglerkildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige åverifisere. Kildeløst materiale kan blifjernet. Helt uten kilder. Fiks det!Delta i konkurranse (10. okt. 2015)om tilføring av kilder! |
De tyske riddernes ordensstat var en geistlig statsdannelse avDen tyske ridderorden som eksisterte mellom1230 og1525 iPreussen ogBaltikum. Ordensstaten inneholdt deler av dagens staterPolen,Russland (heleKaliningrad oblast) ogLitauen, samt heleLatvia ogEstland. Disse områdenes historie og kultur har vært preget av denne statsdannelsen helt opp til 1900-tallet.
Territorialstatens grunnlegger var Den tyske ridderordenens høymesterHermann von Salza, som i1225 fulgte hertugKonrad avMasovias forespørsel om hjelp mot de hedenskegammelprøysserne. Som motytelse skulle ordenen kunne beholde de erobrede/kristnede områdene, noe som ble bekreftet av både dentysk-romerske keiserenFredrik II og paveGregor IX. Mellom1230 og ca. 1280 ble alle gammelprøyssiske stammer beseiret. Deres områder, som tilsvarte store deler av det som senere ble omtalt somØst-Preussen ogVest-Preussen, ble innlemmet i ordensstaten.
Fra1237 var De tyske riddernes ordensstat dessuten blitt utvidet medKurland ogLivland. Disse territoriene hadde blitt erobret avSverdridderordenen, som i 1237 ble slått sammen med Den tyske ridderorden. Med senere ervervelser, som imidlertid delvis bare forble kortvarige, nådde ordensstaten i sin storhetstid rundt 1400 en utstrekning på 180 000 km². En skjematisk oversikt over ordensstatens territorier er som følger:
  Brandenburgs ogPreussens historie | |||
| Nordmark 965–1157 | Gammelprøysserne Frem til 12. århundre | ||
| Markgrevskapet Brandenburg 1157–1618 (1806) | Ordensstat 1224–1525 | ||
| Hertugdømmet Preussen 1525–1618 | Det kongelige Preussen 1466–1772 | ||
| Brandenburg-Preussen 1618–1701 | |||
| Kongeriket Preussen 1701–1918 | |||
| Fristaten Preussen 1918–1947 | |||
| Brandenburg 1947–1952 / 1990–idag | Polen 1918 1945–idag | Kaliningrad oblast 1945–idag | |
Bortsett fra en kort periode, da Den tyske ridderordenen kontrollerte deler av detlitauiske landskapetŽemaitija, var ordensstaten delt i to adskilte enheter: Ridderordenens stamområder i Preussen og Sverdridderordenens ervervelser i Kur-, Liv- og senereEstland. Ordenens tallrike, men små besittelser i resten av Europa kan betraktes som en tredje enhet. Dette var usammenhengende enkeltbesittelser somhospitaler, gods osv., som ofte hadde blitt gitt i gave til ordenen. De fleste befant seg spredt gjennomDet tysk-romerske rike og imiddelhavslandene. De tre delene hadde sine egne såkalte «landmestere»: Ordenenshøymester, dvs. øverste leder, var fra1324 samtidig «landmester for Preussen». Den nordlige delen ble forvaltet av en egen «landmester for Livland», de resterende besittelsene av en «landmester for de tyske ogvelske land», kort «tyskmester».
Ordensstatens «hovedstad», dvs. setet for høymesteren, lå først utenfor selve ordensstaten (frem til1291 iAkko, frem til1309 iVenezia), men ble så flyttet tilordensborgen iMarienburg.1457 ble den på nytt forflyttet tilKönigsberg. Andre viktige byer i ordensstaten, som enten ble grunnlagt eller overtatt av ordenen, omfattetDanzig (900-tallet, i dagGdańsk),Riga (1201,Rīga),Dorpat (1224,Tartu),Kulm (1231,Chełmno),Thorn (1231,Toruń),Elbing (1237,Elbląg),Pernau (1241,Pärnu),Memel (1252,Klaipėda),Braunsberg (1254,Braniewo), ogDünaburg (1278,Daugavpils). Flere av disse varhansabyer og viktige handelsknutepunkter.
Erobringen av Danzig og Pomerellen i 1308 gjorde den tidligere forbundsfellenPolen til en fiende av Den tyske ridderorden. Med bryllupet mellom storfyrstJagello av Litauen og dronningHedvig av Polen i 1386 og den etterfølgenderealunionen mellomPolen og Litauen hadde ordenens to mektigste fiender blitt forent. Gjennom flere kriger og fredsavtalene i Thorn (1411 og1466) mistet ordensstaten mange av områdene sine.
Slutten på De tyske riddernes ordensstat kom i1525, da høymesterAlbrecht bleprotestant, innførtereformasjonen i ordensstaten og omvandletPreussen til et verdslighertugdømme under kongen av Polens overhøyhet. Verken keiseren eller paven anerkjentesekulariseringen av ordensstaten, men var maktesløse.
Landmesteren i Livland fortsatte sitt virke frem til1561, da den siste landmesterenGotthard Kettler valgte å underkaste seg den polske kongen for å unngårussiske angrep (seLivlandskrigen). Han fikk beholde Kurland som et formelt hertugdømme. Estland falt tilSverige, bortsett fra øyaSaaremaa, som bledansk.
Den nøyaktige folkerettslige status til De tyske riddernes ordensstat er noe omstridt. Siden høymesteren og biskopene varriksfyrster, kan dette tolkes slik at ordensstaten var en del avDet hellige romerske rike av den tyske nasjon. Ordensstaten kunne i så fall betegnes som et enormtrikskloster. Etter vanlig oppfatning gikk imidlertid Det tysk-romerske rikes østgrense vedLauenburg (Pommern), slik at ordensstaten (med unntak av besittelsene i Neumark mellom 1402 og 1455) lå utenfor riket.
På den andre siden hadde Gregor IX gitt særfullmakter til Den tyske ridderordenen, som tyder på at paven betraktet ordensstaten som en del avKirkestaten. I praksis opptrådte høymesteren derimot som suveren statsleder, nokså uavhengig av både keiser og pave.
På det kirkelige plan ble hele ordensstaten i1255 organisert ikirkeprovinsen Rīga, som omfattet åttebispedømmer, som alle hadde blitt grunnlagt mellom1186 og1243:
Opprinnelig var det tenkt at de prøyssiske territoriene skulle danne ett bispedømme, men den første og enestebiskopen av Preussen,Christian av Oliva, kom på kant med paven og Den tyske ridderorden. Resultatet ble den ovennevnte kirkelige firedelingen av Preussen i 1243. Områder som ble lagt til ordensstaten på senere tidspunkt, sognet delvis til andre bispedømmer og kirkeprovinser. Således lå det nordlige Estland (Reval bispedømme) og Gotland (Linköping bispedømme) undererkebispedømmet Lund, Pommerellen (Kujawien bispedømme) og Žemaitija (Wilna bispedømme) undererkebispedømmet Gnesen.
Biskopene i ordensstaten var ikke bare kirkelige herskere i bispedømmet sitt, men også verdslige herskere (fyrstbiskoper) over deler av bispedømmet (høystiftet). I Preussen var denne andelen kontraktsfestet til en tredjedel av bispedømmets areal. I Livland utgjorde høystiftene delvis mer enn halvparten av bispedømmene. Resten var Den tyske ridderordenen den verdslige herskeren over. Siden biskopene nesten alltid var medlemmer av Den tyske ridderorden, var høystiftenes uavhengighet nok ikke helt reell.
Ordensstaten lå hovedsakelig ibaltenes stamområde (gammelprøyssere,litauere oglatviere). I vest boddevestslaviske folk (kasjubere), i nordfinno-ugrere (estere oglivere). Langs kysten av dagens Estland og Latvia var det enkeltesvenske ogdanske kolonier.Polsk ble talt lengt i syd (Kulmerland og deler av Pommerellen).
Ordensridderne var overveiende tyske, og de fremmet bosetningen av tyske kjøpmenn, geistlige og embedsmenn. Bybefolkningen i hele ordenstaten var overveiendetyskspråklig (mellomtysk oglavtysk. Bosetning av tyske bønder skjedde bare i Preussen, der det gammelprøyssiske språket ble fortrengt av tysk og polsk i løpet av 1600-tallet. Ellers beholdt landbefolkningen sine språk. Selv om overklassen var tyskspråklig, kan man ikke betegne tysk som ordensstaten forvaltningsspråk, sidenlatin ble brukt i alle offisielle sammenhenger. Tysk forble overklassens språk også lenge etter ordensstatens oppløsning. Dentysk-baltiske lavadelen og borgerskapet beholdt også under svensk, polsk og russisk styre en stor grad av selvstendighet, delvis helt frem tilførste verdenskrig.
