Mot slutten avHan-dynastiet avtegnet det seg tre store konkurrenter, men ingen av dem var mektige nok til å knuse sine rivaler. Keiserriket Kina var blitt brutt opp i tre kongedømmer:Wei i nord,Wu i sør, ogShu Han i vest. Det siste, Shu Han, ble regjert av en fyrste som hevdet at han nedstammet langs en sidegren fra den keiserlige familie fra Han-dynastiet. Kinesiske historikere har imidlertid ikke klart å finne ut av om han var en ekte arving av Han-dynastene, og dermed har den perioden det dreier seg om blitt kjent somde tre rikers tid.
De tre rikers tid var en meget blodig periode i Kinas historie, med enorme tap av menneskeliv.
Strengt tatt kunne man si at dette avsnittet i kinesisk historie begynner med at den siste Han-keiser,Xian, takker av til fordel forCao Pi i220, og at det tar slutt med gjenforeningen av landet underJin Wudi (280), første keiser avdet vestlige Jin-dynasti. Men alternativt er det blitt anført at Han-dynastiets sentralregjering i praksis allerede fra189 ikke lenger hadde noen handlekraft, og at tredelingen av landet var et faktum allerede da. Noen historikere regner også perioden fra så tidlig som184, dade gule turbaners opprør startet. Atter andre anførerslaget ved Chibi vinteren208 som det naturlige bruddpunkt mellom Han-dynastiets tid og De tre tikers tid.
«Keiserriket som lenge har vært forent, vil alltid bli oppløst; riket som lenge har vært oppløst, vil alltid bli samlet. Da keiserhuset Zhous herredømme nærmet seg enden, stred syv stater om makten, og fyrstehuset Qin seiret. Da Qins makt ble utslukket, kjempet fyrstehusene Chu og Han om forrangen, og tronen tilfalt huset Han. I nesten fire hundre år rådet det herlighetsfulle Han-herredømmet; så begynte det å forfalle, og det glans å blekne hen». -LUO GUANZHONG: «Beretningen om de tre kongedømmer» (1. kapittel, forenklet)
Andre mener at man ikke tale om de tre rikers tid før i222, for det var da riketWu ble grunnlagt.
Det er også historikere som mener at det bør anses som avsluttet i263; det er det år da riketWeis erobret av riketShu – og da var de tre riker blitt til bare to av de opprinnelige tre.
Den første, «uoffisielle», delen av perioden (184-220), var preget av kamper mellomkrigsherrer i forskjellige deler av Kina.
Den mellomste perioden (220–263) er preget av stadig mellom Wei, Shu og Wu.
Den siste delen av perioden (263–280) er preget av ødeleggelsen av de tre rikene; først ødeleggelsen av Shu av Wei i 263, så ødeleggelsen av Wei avJin-dynastiet i 265 og til slutt ødeleggelsen av Wu av Jin i 280.
Selv om denne perioden var relativt kort i kinesisk historie, er den populær i medier som filmer, operaer, bøker, fortellinger, TV-serier, videospill osv. Det mest kjente eksempelet erBeretningen om de tre kongedømmer, som ble skrevet avLuo Guanzhong i det14. århundre.
De tre rikers tid er en av de blodigste periodene iKinas historie, hvor titalls millioner mennesker mistet livet.
En folketelling mot slutten avdet østlige Han-dynasti konkluderte med et folketall på om lag 50 millionerer,[1] mens en folketelling i det tidlige vestlige Jin-dynasti (etter at Jin gjenforente Kina) kom til et folketall på rundt 16 millioner.[1]Det er imidlertid slik at Jin-dynastiets folketelling var langt mindre fullstendig enn Han-dynastiets, så tallene er omdiskuterte. Men selv etter at man tar god høyde for underrapporteringer og andre unøyaktigheter, gjenstår det som hevet over enhver tvil at en svært stor andel av befolkningen strøk med i de tre rikers tid med nesten vedvarende og brutal krigføring.
Selv om de tre rikers tid var en blodig periode, kom det også i denne tiden mange viktige, teknologiske oppfinnelser.
I året 220s første måned dødeCao Cao, og i den tiende måned tvang hans sønnCao Pi keiser Xian til å abdisere. Med det kom Han-dynastiet til sin avslutning. Han kalte sitt rikeWei og gjorde seg selv til keiser iLuoyang. I221 gjordeLiu Bei seg til keiser av Han, i et forsøk på å gjenopprette det falne Han-dynastiet. (Hans stat er blitt kjent i historien som «Shu» eller «Shu Han».) Samme år eslet Wei påSun Quan tittelen konge av Wu.
Ett år etter erklærte Shu Hans styrker krig mot Wu. De to hærene tårnet sammen tilslaget ved Yiling. Ved Yiling led Liu Bei grundig nederlag for Sun Quans hærførerLu Xun og tvunget til tilbaketog til Shu, der han ikke lenge etter døde.
Etter Liu Beis død gjenopptok Shu og Wu vennskapelige forbindelser på bekostning av Wei. På den måten ble trerikerskonstellasjonen konsolidert i Kina. I 222 trakk Sun Quan tilbake sin anerkjennelse avCao Pis regime, og i 229 erklærte han seg selv til keiser, iWuchang.
Herredømmet over det nordlige Kina var helt og holdent i Weis hender, mens Shu okkuperte den sørvestlige del, og Wu det sentrale sør og øst. De ytre grenser for rikene var for det meste gitt av utbredelsen av kinesisk sivilisasjon. Slik var for eksempel Shus kontroll i sør avgrenset avTai i det som i dag erYunnan ogBurma; disse og andre lokale folkegrupper kalte kineserne forsørlige barbarer (南蠻).
Opplysninger om befolkningen får man holdepunkter for i det offisielle Chen ShousSanguo Zhi. Hva angår arbeidskraft var Wei klart den største, ned over 660 000 husstander og 4 400 000 borgere innen sine grenser (i 263). Shu hadde et folketall på 940 000 (263), og Wu 2 300 000 (280). De tre kongedømmers folketall er dermed en tiendedel avDet østlige Han-dynastiets.[2] Dette innebærer at Wei hadde mer enn 58% av folketallet på rundt 40% av territoriet. Med disse ressursene er det blitt anslått at Wei kunne stille en hær på 440 000 mann, mens Shu og Wu kunne stille henholdsvis 100 000 og 230 000. Wu-Shu-alliansen mot Wei viste seg å innebære en militært stabil konfigurasjon; grensene mellom De tre riker på for det meste fast, uten særlige endringer, i mer enn førti år.
I økonomisk forstand reflekterte delingen i De tre riker økonomiske realiteter som hadde bestått lenge, og som skulle vedvare i lange tider i kinesisk økonomi. Selv så sent som underDet nordlige Song-dynasti, syv hundre år etter de tre rikers tid, var det naturlig å forestille seg Kina i økonomisk forstand som tre store regionale markeder. (Bare det nordvestlige Kina stod i en særstilling, siden det både kunne forholde seg til Nord-Kina og tilSichuanbekkenet.)
De naturgitte geografiske skiller bekreftes av at den handel som etterhvert likevel skjedde mellom dem, var avhengig av menneskets oppfinnsomhet og konstruksjoner. Det bleDen store kanal som ble hovedarterien for handelen mellom sør og nord.De tre kløfter iYangzifloden ble overvunnet ved utviklingen av trekkingen av båter motstrøms, oggalleriveier ble anlagt for forbindelsene mellomSichuan og det nordvestre Kina.
Kinas tre regionale tyngdepunkter var dermed noe helt naturlig, og var også forutsett med stort klarsyn allerede avZhuge Liang.
I223 komLiu Shan til tronen iShu Han etter farens nederlag og død. Liu Bei nederlag ved Yiling avsluttet perioden med stridigheter mellom Wu og Shu, og begge benyttet da sjansen til å konsentrere seg om indre problemer, og verge seg mot deres felles ytre fiende, Wei.
For Sun Quan betød seieren at frykten for at Shu skulle ekspandere inn i provinsen Jing var over. Han vendte da sin oppmerksomhet mot stammefolkene i sørøst, som kineserne kalte «shanyue»-folkene. En serie av fremganger mot lokale opprørske stammehøvdinger endte med en stor seier i 234. Samme år endteZhuge Ke tre år lange beleiring avDanyang med at 100.000 shanyue kapitulerte. Av dem ble 40.000 gjort til hjelpetropper i Wu-hæren.
Imens hadde også Shu problemer med stammefolk i sør.Nanmanfolkene gjorde opprør, og inntok og plyndret byenYizhou.Zhuge Liang, som skjønte hvor viktig det var å stabilisere sørområdene, rykket inn med tre shu-hærer mot nanmanene. Han kjempet en rekke ganger mot høvdingenMeng Huo, og til slutt overgav Meng seg. En av stammefolkenes leder fikk lov til å redidere i shu-hovedstadenChengdu som embetsmann, og nanmanerne dannet egne bataljoner innen shu-hæren.
Mot slutten avZhuge Liangs sørekspedisjon kom Wu-Shu-alliansen til sin rett og Shu var i stand til å rette blikket nordover. I 227 overførteZhuge Liang sine viktigste Shu-hærer tilHanzhong, og dermed var det duket for kamp om nordvestområdene mot Wei. Det påfølgende år beordret han generalZhao Yun om å angripe fra Ji-kløften som avledningsmanøver, mens Zhuge ledet hovedstyrken mot Qishan. Fortroppen underMa Su led imidlertid et taktisk nederlag islaget ved Jieting, og shu-hæren måtte trekke seg tilbake.
I løpet av de neste seks årene forsøkteZhuge Liang flere ganger å angripe igjen, men forsyningsproblemene gjorde det vanskelig å utnytte de seirene han vant. I 234 ledet han sin siste store nordekspedisjon, og det kom tilslaget ved Wuzhangsletten sør for elvenWei. Men da Zhuge Liang døde (234), måtte shu-hæren trekke seg tilbake, forfulgt av Wei. Shu-styrkene begynte retretten;Sima Yi gjettet at Zhuge var ute av bildet, og gikk til angrep. Shu slo tilbake nesten umiddelbart, noe som gjorde at Sima Yi måtte områ seg. Imens lyktes shu-styrkene i å komme seg unna.
UnderZhuge Liangs nordekspedisjoner hadde staten Wu hele tiden vært på vakt mot angrep fra nord. Området rundtHefei ble åsted for mange slag, og var under stadig press etterslaget ved de røde klipper. Krigshandlingene grep slik om seg at store folkemengder valgte å bryte opp og bosette seg sør forYangtze. EtterZhuge Liangs død ble angrepene motHuainan-området intensifiert. Men Wei lyktes likevel ikke i å bryte gjennom de forsvarslinjer langs elvene som Wu hadde bygd opp, blant dem fortetRuxu.
Sun Quans lange regjeringstid ble av mange sett på som en velstandstid i hans stat, Wu. Tilflytting fra nord og stabiliseringen og freden med shanyue tilførte landsbruket ny arbeidskraft, særlig langs Tangzielvens nedre løp og iKuaiji-kommenderiet. Elvehandelen blomstret med byggingen avZhedongkanalen ogJiangnankanalen. Handelen med Shu blomstret også, med en enorm tilkomst avbomull fra Shu og utviklingen avceladon og metallindustrier. Havstransporten ble forbedret i den grad at det ble handel medMandsjuria ogTaiwan. I sør nådde Wu-handelsfolk Linyi (det sørligeVietnam) ogFunan. Likesom økonomien blomstret også kunst og kultur. I Yangzideltaet nådde den førstebuddhistiske innflytelse fraLuoyang seg gjeldende.
Mot slutten av230-årene begynte det å vise steg spenninger mellom den keiserlige Cao-klanen og Sima-klanen. EtterCao Zhens død var det klare rivninger mellomCao Shuang og storkommandørenSima Yi. Cao Shuang plasserte sine folk i viktige stillinger, og holdt unna Sima, som han betraktet som en trussel. Sima-klanen, en av Hans viktigste godseierfamilier, ble styrket av Sima Yis militære fremganger. Dessuten varSima Yi en usedvanlig dyktig strateg og politiker. I 238 knuste hanGongsun Yuans opprør, og bragteLiaodongregionen direkte inn under sentral kontroll. Tilslutt klarte han med sitt maktspill å fullstendig utmanøvrereCao Shuang. Han utnyttet sine rivalers ekspedisjon tilGaopinggravene, og ved et kupp i Luoyang tvang han Cao Shuangs fraksjon fra deres maktposisjoner. Mange protesterte mor Simafamiliens overveldende makt, ikke minstde syv vise i bambuslunden. En av vismennene,Xi Kang, ble henrettet som del av de utrenskninger som fulgte Cao Shuangs fall.
Cao-klanens svekkelse hadde sitt motstykke i Shu. EtterZhuge Liangs død gikk hans embete som løytnantkansler over tilJiang Wan,Fei Yi og til deretter tilDong Yun. Men etter 258 ble Shus politikk mer og mer kontrollert av riketsevnukker. Korrupsjonen tiltok. Trass i energiske anstrengelser fraJiang Wei, Zhuges protesjé, klarte ikke Shu å gjenvinne fotfestet. I 263 gikk Wei til angrep langs tre akser, og Shu-hæren ble tvunget til å trekke seg tilbake fra Hanzhong. Jiang Wei prøvde å holde stand vedJian'ge, men ble utmanøvrert av Weis hærførerDeng Ai, som førte sin hær i ilmarsj fraYinping sørover gjennom områder som man tidligere hadde trodd var ugjennomtrengelig. Vinteren samme år falt hovedstadenChengdu for Deng Ais invasjonsstyrker. KeiserLiu Shan overgav seg. Staten Shu gikk dermed under, etter å ha bestått i 43 år.
Cao Huan besteg tronen i 260, etter atCao Mao ble drept avSima Zhao. Kort tid etter døde Sima Zhao, og hans tittel som hersker over Jin gikk i arv til hans sønnSima Yan. Sima Yan begynte straks å planlegge for sin tiltreden av keisertronen, men støtte på innbitt motstand.
Imidlertid fulgte Cao Huan sine rådgiveres råd og fant det nest å abdisere, til forsvar fra hans forgjenger Cao Mao. Sima Yan besteg tronen i 264 etter å ha fremtvunget Cao Huans avgang. Slik hadde han i virkeligheten klart å styrte Wei-dynastiet, og etablert dets etterfølger,Jin-dynastiet. Situasjonen lignet den som hersket dakeiser Xian av Han-dynastiet ble avløst avCao Pi, grunnleggeren av Wei-dynastiet.
Etter Sun Quans død og ungeSun Liang overtagelse som keiser i252 gikk Wu inn i en jevn og trutt nedgangsperiode. Wei lyktes i å undertrykke opprørerne iHuainanområdet, ogSima Zhao ogSima Shi svekket Wus sjanse til å gjøre seg gjeldende der igjen.
Shus fall innvarslet politiske forandringer hos Wei. Etter at Liu Shan overgav seg til Wei, styrtetSima Yan (Sima Yis barnebarn) We-keiseren, og utropte sitt eget dynasti, Jin-dynastiet, i 264. Dermed var førtiseks årt Cao-dominert styre over i nord.
Etter at Jin steg frem, døde keiserSun Xiu av Wu. Mans ministre overlot tronen tilSun Hao. Sun Hao var en lovende ung mann, men da han kom på tronen ble han litt av en tyrann. Enhver som våget å motsi ham i hoffet ble drept eller sendt i landflyktighet. I 269 begynte Yang Hu, Jins kommandant i de grensenære områder av Jin, å forberede invasjon av Wu. Han begynte oppbyggingen av en angrepsflåte, og trente opp mannskaper i Sichuan under Wang Jun. Fire år etter dødeLu Kang, Wus siste store general. Han fikk var ingen kompetent etterfølger.
Den planlagte Jin-offensiven begynte venteren279. Sima Yan angrep fra fem retninger, over land og med flåten langs Yangzi. Stilt overfor en slik utfordring brøt Wus styrker sammen, ogJianye falt i den tredje måned av280. Keiser Sun Hao overgav seg, og fikk et lensområde han kunne bo i frem til sin død.
Guan Yu (关羽) - tilbes som en krigsgud avdaoister og forekommer som motiv for ca. 30 cm høye keramikk- eller bronsestatuer. Alltid avbildet med langt skjegg, grønn kappe og et spyd.
