fører til åndeligedød, brudd medGud og evig fordømmelse og fortapelse (hvis en ikke angrer ogskrifter)
De syv dødssyndene er et begrep som forekommer først og fremst iden katolske kirke, ettersomprotestantene fant dem irrelevante etterreformasjonen på grunn av deres oppfatning om at alle synder skiller mennesket fra Gud, men at Gud kan tilgi alle synder gjennom troen alene.
Men innen katolsk lære er det slik at særlig alvorlige synder setter synderen sin evige frelse i fare i en vesentlig større grad enn ved mindre graverende synder. Ved uskriftet alvorlig synd skal den troende holde seg borte fra kirkenssakramenter (skjønt veien tilbotens sakrament (skriftemålet) alltid står åpen, og det samme gjør som regel muligheten tilsykesalving av bevisstløs person eller en annen som er helsemessig avskåret fra å skrifte eller tydelig å kunne tilkjennegi sin anger). En udøpt alvorlig synder kan omvende seg og bli døpt.
Det vanlige oppgjøret ved en syndig fortid vil gå gjennom skriftemålet; den kristne kan her gjennom et bevisst og reflektert oppgjør med sine handlinger, og kanskje sine beveggrunner bak disse, legge dem bak seg gjennom et oppriktig ønske om å ikke gjenta dem. Den oppriktige angeren vil da kunne gi Guds tilgivelse. Tilgivelsen formidles gjennom presten i den såkalteabsolusjonen.
Dødssyndene omtales i dag ofte som «alvorlige synder», i motsetning til «svakhetssynder».[1]
Noe bibelsk belegg i form av en oppramsing av de syv særlig alvorlige synder, finnes ikke, selv om det finnes lastekataloger og en del enkeltutsagn om noen synder.
Den katolske kirke mener at det finnes bibelsk belegg for selveden underliggende skjelning mellom alvorlige og mindre alvorlige synder. Et bibelsted som særlig fremheves, er 1 Joh 5, 16-17:
Dersom noen ser sin bror begå en synd som ikke fører til død, da skal han be for ham og slik gi ham liv – så sant han ikke er av dem som synder til døden. Det finnes synd som fører til død, men jeg taler ikke om bønn for den. ' All urett er synd, men ikke all synd fører til død.
Et annet bibelsted synes å tale om synd som ikke tilgis. Men ettersom denne synd ikke beskrives på en helt håndfast måte, har det trass i diskusjoner blant teologene ikke vært mulig å nå frem til en klar nok forståelse av dette bibelstedet.
Men den som spotter Den hellige ånd, han får aldri tilgivelse, men forblir skyldig i en evig synd. (Mark 3, 29)
I praksis består det ingen begått og angret synd som ikke kan fremlegges under et katolsk skriftemål, eller som innebærer noe absolutt skille fra adgangen til dåpen.
Kalkmaleriet «Syndemannen» på nordveggen iByneset kirke i Trondheim er enestående i Norge. Motivet presenterer dødssyndenefråtseri,gjerrighet,hovmod,vrede,utukt,misunnelse oglatskap. Slanger med gapende kjefter viser mennesker som sitter fast i gapene og illustrerer sin last.[2]
Foto: G. H. / Byantikvaren, 1980
Identifiseringen av de syv dødsyndene tillegges paveGregor I den store. Dødssyndene er:
De syv dødssyndene er etter forbokstaven på de latinske begrepene også kjent underakronymetsaligia.
Både såkalte lastekataloger (fortegnelser over særlig graverende synder) og andre nevnelser av særlig alvorlige synder er godt kjent innen kristendommens historie lenge førpave Gregor den store. Lastekataloger finner man iDet nye testamente. Fra tidlig 400-tall kjenner man også en opplisting av åtte hovedsynder, nedtegnet avJohannes Kassian i et verk primært beregnet for klostervesenet(De institutis coenobiorum et de octo principalibus vitiis). Dette verket opererer med åtte hovedsynder, som var hentet fra en eldre gresk oppstilling avEvagrius av Pontos. De var: Griskhet, begjær, gjerrighet, vrede, tungsinn, apati, forfengelighet og hovmod.
Den katolske kirkes katekisme fra1992 behandler dødssynder utførlig i punktene fra nummer 1854 til 1864. Den lister ikke opp konkrete dødssynder, men fremholder i nummer 1857:
Det må foreligge til sammen tre omstendigheter for at en synd skal være en dødssynd: «Den synd er en dødssynd hvis objekt er en alvorlig sak, og som begås fullt ut bevisst og med overlegg».
og videre i nummer 1859:
En dødssynd krever full bevissthet og fullt overlegg. Den forutsetter at man kjenner til at handlingen er syndig og i strid med Guds lov. Den innebærer også et samtykke som er tilstrekkelig villet til at det dreier seg om et personlig valg. Affektert uvitenhet og hjertets forherdelse minsker ikke syndens preg av å være forsettlig, men øker den tvertimot.
.jpg)
