Danelagen (angelsaksisk:Dena lagu, «Danenes lov»),[1] som nedtegnet iDen angelsaksiske krønike, er et historisk navn gitt til den del avEngland ivikingtiden ellertidlig middelalder som var underlagt danenes lover. «Daner» er denangelsaksiske betegnelsen for alle som kom fraNorden, men flertallet av nordboerne i Danelagen var faktiskdaner, skjønt en del faktisk varnordmenn.[2] Danelagen sto i kontrast til de vestsaksiske lovene og lovene iMercia.[3]
Moderne historikere har utvidet begrepet til ikke bare å angijurisdiksjon, men også etgeografisk område, beliggende i Nordøst-England. De utgjorde grovt sett 15shirees:Yorkshire,de fem burgher iLeicester,Nottingham,Derby,Stamford ogLincoln, foruten ogsåEssex,kongedømmet East Anglias shirer oCambridgeshire,Suffolk ogNorfolk, samtØst-Midlands'shires iNorthamptonshire,Huntingdonshire,Bedfordshire,Hertfordshire,Middlesex ogBuckinghamshire. Ialt en tredjedel av det totale området av Øst-Midlands falt inn under Danelagen.[4][5][6]
Danelagen oppstod som et resultat avnorrøn ekspansjon inn på engelsk område på800-tallet. Våpenføre menn søkte rikdom og ære somvikinger på de nærliggendebritiske øyer, for deretter å bosette seg og «pløye og livnære seg selv», slikDen angelsaksiske krønike uttrykte det for året876.[7]
Danelagen kan bli beskrevet som en samling med juridiske begreper og definisjoner som ble opprettet mellom denvestsaksiske kongenAlfred av England og den danske krigsherreGuthrum. Disse ble skrevet som følge av Guthrums nederlag etterslaget ved Edington i878. I886 ble avtalen mellom Alfred og Guthrum formalisert, og grensene mellom deres riker fastsatt i bestemmelser om fredelige forhold mellomangelsaksere og nordboer.Språkutviklingen i England ble preget av anglo-norrønedialekter, og språkblandingen er fortsatt merkbar i moderne engelsk.[8]
Fra omkring800-tallet kom det en bølge av danske angrep langs den britiske nordøst-kysten. I 865 gikk danene i land med en stor hær iEast Anglia underla seg gradvis de fire angelsaksiske kongerikene i England. Hæren var sammensatt av mindre styrker ledet av ulikehøvdinger under lederskap som omfattetHalvdan Ragnarsson ogIvar Beinlause, sønner til sagnskikkelsenRagnar Lodbrok.[9] Denne sammensatte hæren kalles iannalene «den store hedenske hæren».[10] Etter å ha inngått fred medEast Anglias konge i bytte mot hester, trakk hæren nordover. I 867 erobret den Northumbria med hovedbyenYork, og beseiret den nylig avsatte kong Osberht av Northumbria og tronranerenÆlla. Danene utnevnte i stedet en angelsakser til konge, marionettkongen Ekgberht som trolig kom fra angelsaksisk adel og fungerte som nordboernes skatteinnkrever,[11][12] en høytståendefogd.
KongÆthelred av Wessex og hans brorAlfred ledet hærene sine mot danene vedNottingham, men danene nektet å forlate sine befestninger. Kong Burgred av Mercia inngikk deretter enfredsavtale med Ivar Beinlause, hvor danene beholdt Nottingham mot å gi opp resten av Mercia uskadet.
Under Ivar Beinlause fortsatte danene sin invasjon i869 ved å beseire kong Edmund av East Anglia ved Hoxne og erobre East Anglia.[13] På nytt forsøkte brødrene Æthelred og Alfred å stoppe Ivar og hæren hans i et angrep vedReading, og 7. januar 871 beseiret Æthelred og Alfred danene i slaget ved Ashdown. Danene trakk seg da tilbake til Basing i Hampshire hvor Æthelred på nytt angrep dem, men ble i stedet selv overvunnet. Ivar var i stand til å følge opp denne seieren med enda en i mars ved Meretum (i dag Marton iWiltshire).[14]
Den 23. april 871 døde kong Æthelred, og hans bror Alfred etterfulgte ham som konge av Wessex. Hans hær var svak og han ble tvunget til betale tributt til Ivar for å beholde freden med danene. I løpet av denne freden vendte danene seg mot nord og angrep Mercia, en krig som varte fram til 874. Begge lederne døde i denne krigen, både danske Ivar og Mercias kong Burgred. Ivar ble etterfulgt av Guthrum som fullførte krigen mot Mercia. I ti år hadde danene fått kontroll overEast Anglia,Northumbria ogMercia, noe som kun etterlot et gjenværende angelsaksiske kongedømme, Wessex.[15]
Guthrum og danene brøt freden med Wessex i 876 da de erobretfestningeneWareham ogExeter. Alfred beleiret danene som ble tvunget til å overgi seg, da deres forsterkninger gikk tapt i en storm. To år senere angrep Guthrum på nytt, men Alfred overrasket ham ved å angripe hans styrker som holdt vinterkvarter iChippenham. Alfred ble reddet da den danske hæren på kanskje 1200 menn kom mot hans bakside ble beseiret av en mindre styrke i slaget ved Cynuit.[16][17] Den moderne lokaliseringen av Cynuit er omstridt, men blant forslagene er Countisbury.høyden i nærheten av Lynmouth iDevon, eller slottet Kenwith,Bideford iDevon, eller Cannington i nærheten avBridgwater iSomerset.[18] Alfred ble tvunget til å søke dekning for en tid, men kom tilbake våren 878 for å samle en hær og angripe Guthrum vedEdington. Danene ble beseiret og trakk seg tilbake til Chippenham hvor Alfred beleiret dem og til sist tvang fram en overgivelse. Han stilte som krav at Guthrum lot segdøpe. Alfred stilte somgudfar.[19]
De innvandrede danene hadde en kultur som skilt seg markant fra den angelsaksiske. De skandinaviskeenklavene økte i antall og omfang, og etter hvert ble nordboernes kontroll så omfattende at de kan omtales som kongedømmer.
I 878 ble Danelagens territorium fastsatt som området nord og øst for denromerske veienWatling Street. Områder iWessex som hadde blitt erobret ble gitt tilbake til angelsakserne. Det kan også beskrives som området nord for en linje trukket fraLondon tilMersey. Grensene ble formalisert iWedmoretraktaten, som ble inngått etterslaget ved Edington i878, der kong Alfred beseiret danene.
Danenes makt i regionen ble formelt konsolidert i Wedmore-traktaten. For Alfred den store var dette ikke ettergivenhet; tvert om betydde det at det ble etablert et klart definert dansk område at han fikk konsolidert sin egen maktbase og definerte en klar grense som skulle forsvares. Etter at Guthrum ble beseiret av Alfred og tvunget til å konvertere tilkristendommen innebar det også et drastisk skifte i maktbalansen, ettersom biskoper og presteskap i området i all hovedsak var angelsaksere.
De viktigste befestede byene varLeicester,Lincoln,Nottingham,Stamford ogDerby. Disse ble omtalt under fellesbetegnelsen«de fem festningsbyene» (The Five Boroughs, fra den opprinnelige betydning avborough (burh), «befestet by»).
Mangebispedømmer i Danelagen sluttet å fungere, og grensene deres endret seg. Tidligere tenkte en seg at vikingene brøt ned kirkens organisasjon i områder de erobret, men nyere forskning tyder heller på at kirkens funksjon avtok i Danelagen fordi de engelske kongene iWessex - som selv ødela kirker i Danelagen - ikke ønsket nye biskoper der. Det varerkebiskopen i Canterbury som vigslet dem, og han sorterte selv under kongene i Wessex. Uten biskoper ble ingen nye prester vigslet, og dermed la kirken i Danelagen gradvis ned.[20]
Danenes innvandring gjenspeiles istedsnavn, der «toft» ellercroft er et jordstykke i en landsby, gjerne ¼ - 1acre, omgitt av en grøft eller forhøyning, med plass tilvåningshus og grønnsakhage. «Toft» er ordet i Danelagen, ellers i England kalles detcroft.[21] Endelsen -by i stedsnavn ses overalt i området.
Angelsaksisk ognorrønt var såpass like språk at man kunne forstå hverandre, og det blandede språket som utviklet seg i Danelagen, har spredt seg og førte til at norrønelånord ble tatt opp i engelsk, spesielt i nordøstligedialekter.
Fire av de fem festningsbyene ble administrasjonsbyer igrevskapene de ligger i; Stamford var den eneste som ikke fikk slik status, antagelig på grunn av nærheten tilRutland som er et særegent område rent administrativt.
