Danegeld («danegull») var entributt eller beskyttelsespenge som detangelsaksiskeEngland betalte tilnorrønevikinger og herjingsmenn i motytelse for at de ikke skulle herje i England. Herjingstoktene til vikingene kom først og fremst fraDanmark og til en viss grad også ledet av danske konger, men besto av krigere fra heleNorden, ogsåNorge. De senere norske kongeneOlav Tryggvason ogOlav Digre drev også hærtokt i England og fikk utbetalt danegeld.
Man har beregnet at vikingene fraktet med seg hjem mer enn 100 tonn sølv. Olav Tryggvason skal ha få utbetalt 10 000 pund sølv i991, og i løpet av årene991–1018 skal det ha blitt utbetalt rundt 135 000 pund sølv i danegeld[1], men noe nøyaktig tall kan naturlig nok ikke fremskaffes.
Begrepet brukes i dagens England som advarsel mot og kritikk av utbetalinger foretatt under tvang, enten det skjer med penger eller i naturalia. Eksempelvis følgende replikk som falt idet britiske underhuset under en debatt omBelfastavtalen:
Det er ikke uvanlig å understreke poenget ved å sitere to eller flere linjer fraRudyard Kiplings dikt «Dane Geld», slik Tony Parson gjorde iThe Daily Mirror da han kritiserte dagsavisenLa Repubblica iRoma for følgende kommentar til meldingen om at denitalienske regjeringen i oktober2004 betalte $1 million for å løslate to gisler iIrak: «Løsepenger ble betalt og det er ingenting man trenger å skamme seg over.»[3]
IStorbritannia forbindes frasen ofte medNeville Chamberlainsettergivenhet overforAdolf Hitler.[4]
De første kjente utbetalingene av danegeld til vikinger skjedde i845 da de forsøkte å angripeParis. Etter å ha ødelagt byen ble vikinghæren kjøpt ved en massiv utbetaling på nær seks tonnsølv oggull. I England i 991 ble det utbetalt 10 000romerske pund med sølv (3 300 kg) etter at vikingene hadde seiret islaget ved Maldon iEssex. KongEthelred II av England, «den rådville», ble rådet av erkebiskopSigeric av Canterbury og aldermenn i de sørvestlige provinsene å heller betale vikingene enn å fortsette og møte dem i kamp.
I994 kom danskene under kongSvein Tjugeskjegg og Olav Tryggvason tilbake og beleiretLondon. De ble atter en gang betalt, og mengden av sølv som ble utbetalt imponerte vikingene i den grad at de forsto at det var mer lønnsomt å presse angelsakserne for betaling enn å ta hva de kunne få med seg ved plyndring.
Ytterligere utbetalinger ble gjort i1002 og spesielt i1007 da Ethelred kjøpte seg to år med fred med danskene for 36 000troy pund med sølv (13 400 kg). I1012, etter at erkebiskopen av Canterbury var blitt tatt og drept, ogCanterbury selv herjet, ble danskene kjøpt av ved ytterligere 48 000 troy pund med sølv (17 900 kg).
I1016 ble Svein Tjugeskjeggs sønnKnut den mektige konge av England. Etter to år følte han at han hadde nok kontroll over sitt nye kongedømme til at han kunne betale av alle unntatt 40 skip av sin invasjonsflåte som ble igjen som hans personlige hær. Utbetalingen av danegeld var på hele 72 000 troy pund med sølv (26 900 kg), samlet inn over hele England, pluss ytterligere 10 500 pund sølv (3,900 kg) samlet fra London alene.
Denne formen for utpressing var ikke unik for England: i henhold tilSnorre Sturlason og erkebiskopen iBremen,Rimbert, betalte områdene iFinland og i de nåværendebaltiske statene også former for skatt eller tributt tilsvenskene. DenrussiskeNestorkrøniken hevder at de områdene som betalte beskyttelsespenger strakte seg så langt østover som tilMoskva, inntil finnene ogslaviske stammer gjorde opprør og drevværingene bokstavelig talt til sjøs. Tilsvarende har desamiske folkene i nordlige Norge også blitt tvunget til å betale skatt, den såkaltefinnskatten, i form av pelsverk. Til tross for ordlyden var finnskatten neppe utelukkende en form for utpressing, men var også en gjensidig varebyttehandel. En tilsvarende prosedyre eksisterte også iIberia hvor de samtidigekristne statene krevde tributt i form av gull fra demuslimsketaifa-kongedømmene. Taifa-kongedømmene betalteparias, en tributt for beskyttelse for overfall (razzias).
Det er estimert at den totale mengden av penger som ble betalt av angelsakserne kan ha vært opp til seksti millionerpence. En engelsk penny, opprinnelig en mynt på mellom 1,3 til 1,5 rent sølv, ble introdusert i England en gang rundt år785 av kongOffa av Mercia. Det har blitt funnet flere angelsaksiske pence i Sverige fra denne perioden enn i England[5]. På gården hvor runesteinen Sö 260 ved Södra Beteby forteller om en reise i vest, er det funnet et forråd av flere hundre engelske mynter.[6]
Danegeld, nå kun kjent somgeld, var basert påhidager, i henhold til gammel engelsk lov den skatt betalt til kongen for hver hud av land, et område jordbruksland nok til å fø en familie, og samlet inn av den lokalesheriff. Opptegnelser av beskatning og inntekt fra førnormannerne, indikerer et system som er blitt beskrevet som «gammelt, men ikke uforanderlig».[7] Det var «en nasjonal skatt som ellers var ukjent i vestlige Europa».[8]
Innkreving av geld ble benyttet avVilhelm Erobreren og som et vesentlig redskap for å skaffe kapital for kriger på kontinentet og for å dekke kostnader med erobringer heller enn å betale av angrep fra vikinger. Vilhelm og hans etterfølgere samlet inn geld oftere enn de angelsaksiske konger, og i høyere grad slik at i1096 var eksempelvis geld forEly det dobbelte enn den normale mengde.[9] Det har blitt hevdet at fra 1110 førte krigføring og ulykken med Det hvite skip til økning skattleggingen.[10] Konklusjonen er at selv om vikingenes herjinger opphørte etter 1066 fortsatte skattleggingen på det engelske folk og i tillegg steg mengden de måtte ut med.
Shakespeare
William Shakespeare gjorde en referanse til dansk tributt i sitt stykkeHamlet, Prins av Danmark, Akt 3, scene 1 hvor kong Claudius snakker om prins Hamlets galskap:
Kipling
Danegeld er også emne i et dikt avRudyard Kipling. Det avsluttes med følgende ord: