DVD (Digital Versatile Disc) er et optiskdigitalt platelagringsformat. DVD-platene har samme fysiske dimensjoner somCD-er, men lagringen er utført i et annet format, og med større tetthet slik at DVD-platene har mye større lagringskapasitet enn CD-platene. Data på DVD kan også lagres i to lag, noe som dobler kapasiteten og gjør formatet godt egnet til distribusjon avfilmer og TV-serier. Den offisielle DVD-spesifikasjonen blir ivaretatt av organisasjonenDVD-forum.
I begynnelsen av 2000-tallet tok det nye DVD-formatet over forVHS og revolusjonerte dermed videomarkedet. I annen halvdel av 00-årene ble DVD enerådende og VHS forsvant fra markedet. Samtidig begynte Høy definisjons-formatene så smått å melde sin ankomst.
Det finnes flere ulike bruksområder for DVD-platene, for eksempel som medium for film, musikk og dataprogrammer, og platene omtales derfor gjerne med et dobbeltnavn som gjenspeiler medieinnholdet. De mest kjente DVD-typene erDVD-Video (som er det formatet som i dagligtale omtales som «DVD»),DVD-Audio, ogDVD-ROM. De fysiske spesifikasjonene for platene er like, men innholdet er forskjellig.
En ordinær DVD-plate med dobbelt lag har en kapasitet på 8,5 GB, enHD DVD 30 GB og enBlu-ray 50 GB.
Mens det på en CD maksimalt kan være opptil 800megabyte (vanligvis 700), kan en tolags, ensidig DVD romme omtrent 9gigabyte og en tolags, tosidig plate omtrent 17 gigabyte. Det finnes også enkeltsidige enlags DVD-plater er det plass til 4,7 gigabyte på; de fleste tomme DVD-er man får kjøpt i butikken er av denne typen. DVD-teknologien tillater to lag med informasjon på hver side av platen. Laserstrålen som avleser platen kan skifte fokus for å lese informasjon i to ulike dybder - ved avspilling av en spillefilm merker man ofte en liten pause i bilde og lyd omtrent midtveis i det laseren hopper over til lag to. Dataene i de to lagene er ofte lagret slik at i ett lag ligger dataene ordnet fra innerst på platen og utover, i det andre fra ytterst på platen og innover, dette gjør at laseren ikke må flytte seg så langt for å fortsette avspillingen. Denne løsningen kalles "Reverse Spiral Dual Layer" (RSDL).
DVD-filmer harfilsystemet ISO 13346. En DVD-film kan bestå av flere filmfiler (filendelse .vob), og menyene er separate filer. Det at DVD-er har filsystem, gjør at de kan monteres, slik at man kan se de enkelte filene og spille dem uavhengig av menysystemet. Men dette forutsetter at man bruker etoperativsystem som tillater brukeren å montere filsystemer.Hvis man ved hjelp av en datamaskin går inn og ser på strukturen i en film-DVD (på Windows: Min datamaskin, høyreklikk på DVD-ikonet, Utforsk) vil man se to mapper, AUDIO_TS og VIDEO_TS. AUDIO_TS er alltid tom, men er påkrevd som en del av spesifikasjonen på en DVD selv om den ikke har noen funksjon. I mappen VIDEO_TS ligger det en rekke filer av typene vob, ifo og bup. Vob-filene inneholder selve filmen og menyene på DVD-en, og de som inneholder filmen er ofte svært store (opptil engigabyte). Ifo-filene beskriver f.eks. hvordan en meny virker, hva som skjer hvis man klikker et gitt sted på menyen, og hvordan filmen (vob-filene) er delt opp i kapitler. Bup-filene står for backup. De inneholder nøyaktig samme data som ifo-filene, og er der i tilfelle det f.eks. skulle bli en ripe i platen akkurat der ifo-filen befinner seg så platen blir ubrukelig.
Containerformatet vob som brukes på DVD-er kan inneholde flere forskjellige typer data samtidig. Videodelen av filen er alltid komprimert iMPEG-2 format. På lyddelen kan man velge mellom flere forskjellige formater, bla. ukomprimertlineær PCM, 6-kanals Dolby Surround (det vanligste), eller eventuelt MP2 selv om det er lite brukt.
DVD-videoplater inneholder en eller flere regionkoder (soner) som angir hvilket område de kan distribueres og avspilles i. Dette systemet deler verden opp i seks soner (se tabell). DVD-spillerne har tilsvarende regionkoding, og kan bare spille av DVD-er med samme regionkode. Det er imidlertid mulig å kjøpe regionfrie dvd-spillere eller å modifisere spilleren slik at den tar alle regioner.
Soneinndelingen ble presset frem av filmindustrien iHollywood på 1990-tallet. Dette for å forhindre at f.eks. folk i Europa skulle kunne bestille splitter nye filmer direkte fra USA - lenge før filmselskapene ønsker å slippe dem på det europeiske markedet.[1]
En DVD-plate kan enten trykkes eller brennes. Trykking av DVD foregår ved hjelp av englassmaster på en fabrikk. For å lage en DVD-videoplate bruker man som oftest et DVD-authoringprogram. Dette er et dataprogram som setter opp menyer, koder video, bilder, tekst mm. på riktig måte. Programmet bygger til slutt et DVD-prosjekt og brenner det til en plate eller en DVD-master (det vanligste er DLT tape). Det finnes også DVD-brennere som tar opp video (f.eks. et fjernsynsprogram) og brenner det direkte på en DVD. Det finnes også flere DVD-formater så det er derfor viktig å sjekke at den spilleren kan lese formatet du har brukt. DVD-R er det eldste formatet, et nyere er DVD+R. De fleste nyere spillere tar begge formater.
Det finnes flere ulike typer DVD for innspilling i apparater beregnet for hjemmebruk:
DVD-R – (DVD Recordable) En plate som tillater innspilling én gang (det som spilles inn kan ikke slettes).
DVD+R – (DVD Recordable) Nyere format men fungerer på samme måte som DVD-R.
DVD-RW – (DVD ReWritable) Som DVD-R, men innholdet kan også slettes og platene kan anvendes for innspilling flere ganger.
DVD+RW – (DVD ReWritable) Fungerer på samme måtet som DVD-RW, men nyere format.
DVD-DL – (DVD Dual Layer) En plate med «dobbelt lager». På den kan man, med en Dual Layer-brenner, brenne over 8 gigabyte, altså nesten dobbelt så mye informasjon som en vanlig DVD-R eller DVD-RW. Kjøp- og leiefilmer på DVD er ofte Dual Layer-plater.
DVD+DL – (DVD Dual Layer) Samme som DVD-DL men som bare er mulig å brenne/spille inn i apparater som håndterer DVD+DL.
På begynnelsen av1990-tallet var det to optiske lagringsstandarder under utvikling:Multimedia Compact Disc (MMCD), støttet avPhilips ogSony, ogSuper Disc (SD), støttet avToshiba,Time-Warner,Matsushita Electric,Hitachi,Mitsubishi Electric,Pioneer Corporation,Thomson ogJVC.IBM jobbet for å få de ulike selskapene til å gå for én enkelt standard. Dette i frykt for at den kostbare krigen mellom VHS ogBetamax på1980-tallet ville gjenta seg. Resultatet ble DVD-formatet, kunngjort i september1995. Den offisielle DVD-spesifikasjonen ble utgitt i versjon 1.0 i september1996. Den forvaltes avDVD Forum, tidligere kjent som DVD Consortium, sammensatt av de 10 originale selskapene og over 220 andre medlemmer. De første DVD-spillerne og -platene var tilgjengelig i november 1996 iJapan og i mars1997 iUSA. I 1997 ble i alt 528 filmtitler sluppet på DVD i USA. Året etter ble rundt 1600 titler utlagt for salg, og i 1999 kom 2770.[2] Det ble i løpet av de første 15 månedene (1997-98) solgt 15 millioner DVD-spillere i USA.[3]
Den første spilleren med opptaksmuligheter ble lansert høsten 1999 på Expo 99 iTokyo.[4]
«DVD» var opprinnelig en forkortelse fordigital video disc. Enkelte medlemmer av DVD Forum mente at forkortelsen heller burde stå fordigital versatile disc (digital allsidig disk) for å understreke bruksmulighetene utenom video. Toshiba, som drifter det offisielle DVD Forum-nettstedet, henger fast ved betegnelsendigital versatile disc. Medlemmene i DVD Forum har imidlertid aldri blitt enige, og det offisielle navnet på formatet er således kun «DVD».
DVD-filmer er som regel krypterte, og selges med en regionkode som gjør at filmen kun kan sees på en DVD-spiller fra den regionen DVD-filmen er kjøpt. Regionkoden inneholder informasjonen som trengs for å dekryptere filmen. NordmannenJon Lech Johansen, senere kjent som «DVD-Jon», laget dataprogrammet DeCSS, som gjorde det mulig å se DVD-filmer i forskjellige regioner uavhengig av hvor den ble kjøpt. Programkoden er grunnlaget for bibliotekfila med navnet "libdvdcss", som brukes for å spille av helt vanlige DVD-filmer medåpen programvare, for eksempel på Linux. Dette åpnet en verdensomspennede debatt om digitale rettigheter.
Etter introduksjonen av DVD ble det lansert to formater som kan spille høyoppløselige filmer:HD DVD, utviklet av Toshiba, ogBlu-ray, utviklet av Sony. Det pågikk en stund en ny formatkrig, lik den for videobånd på 1980-tallet, men Blu-ray tok etter hvert over, og er nå det eneste aktuelle formatet for høyoppløsning.
I takt med atklikkefilm har fått stadig større innflytelse, har dette gått kraftig ut over tilgjengeligheten til smalere og eldre titler. Noen studioer har derfor innført såkalt manufacturing-on-demand (MOD), hvor filmer fra katalog overføres til DVD eller Blu-ray etter behov og sendes ut til den individuelle kunde som har lagt inn bestilling via nettet fremfor å masseprodusere titler som settes på lager for deretter å vente på at kunder skal melde sin interesse. Disse filmene inneholder som regel ikke trailere for andre filmer eller ekstramateriale.[5]
Spillefilmer på DVD ble så smått å finne som kjøpefilm i enkelte videoforretninger i løpet av 1998, men enda var det lite utbredt som videoformat. De tre første filmene i landet utgitt på DVD, distribuert av Scanbox, varMr. Bean, Never Talk to Strangers og Rumble in the Bronx.[6] I slutten november 1998 var rundt 100 filmtitler tilgjengelig via norske importører.[7] Det var allerede da oppstått en klar oppfatning i bransjen (både i Norge og utlandet) at det nye formatet ville erstatte VHS på kjøpefilmfronten.[7][3] I 1999 ble det solgt 20 000 spillere i Norge,[8] og i 2000 over 80 000.[9] Det ble levert rundt 840 000 titler til norske butikker i 2000, noe som var en tredobling fra 1999. Tallet på VHS-titler var ca. 4 millioner, en nedgang på 10 prosent fra 1999.[9] DVD-filmen hadde suksess på kjøpefilmfronten de første årene, men som leievideo var den ikke like stor suksess de første årene. Så sent som i januar 2001 var utleiemarkedet lite utbredt.[9]
I 2001 «eksploderte» salget av spillere i Norge.[10] Det ble blant annet solgt 15 000 stykker bare i januar, noe som var høyere enn salgstallene for hele 1998.[11] I 2002 ble det for første gang solgt flere DVD-spillere enn VHS-spillere i Norge, og i 2004 nådde DVD-spilleren sitt høydepunkt med over 600 000 solgte enheter.[12]
I 2006 bleBlu-ray-spilleren introdusert i Norge, men salget var beskjedent de første årene.[13] Det nye formatet ble lansert like førHD DVD, men allerede innen utgangen av 2007 var det klart at Blu-ray hadde tatt over 80% av markedet for High Definition DVD.[14] Blu-ray sto i 2007 for 15,4 millioner kroner av kjøpefilmomsetningen, mens HD DVD sto for 3,1 millioner kroner. Samlet sett utgjorde imidlertid de to High-Def-formatene kun 1,5 prosent av det totale kjøpefilmmarkedet i Norge i 2007.[15] I USA hadde HD DVD noen måneders forsprang på Blu-ray, mens situasjonen var motsatt i Europa og Norge.[16]
I 2011 ble det for første gang solgt flere Blu-ray-spillere enn DVD-spillere. I antall enheter ble det solgt 180.000 DVD-avspillere, mens det ble solgt 190.000 Blu-ray-avspillere.[17]
I 2018 var salget av DVD-spillere falt til bare 12.000 enheter, mens det ble solgt 30.000 Blu-ray spillere.[18]
^abVG - DVD vinner terreng (07.10.1998, s.55)Arkivert 24. juli 2011 hosWayback Machine. -«DVD - som ser ut som en liten CD-plate - har en stund vært spådd å vinne denne nye «krigen». Sist uke vant DVD en viktig seier: Etter først å ha nektet DVDutgivelser av et utvalg filmer, har to store Steven Spielberg-selskaper gått med på DVD-utgivelse av «Zorro»». -«Siden introduksjonen av DVD-spilleren for 15 måneder siden, er det solgt 15 millioner bare i USA.»
^Dagbladet - Hjemmekinofilmer (31.8.2001) «DVD-salget i Norge har vært eventyrlig. Bransjen er fremdeles i sjokk og bruker ord som «eksplosjonsartet» og «ufattelig» når de skal beskrive utviklingen».
