Craco ligger omtrent 40 km i innlandet fraTarantobukta ved vristen av hva som er «den italienske støvel». Det er en typisk by på et høydedrag i regionen som er preget av avrundete, bølgende former og landet rundt er preget av åkre medhvete. Over hele området er det mange hauger med lite vegetasjon som på italiensk kalles forcalanchi («dårlig land», altså ufruktbart område) som er formet av omfattendeerosjon.
Byen ble bygd på en meget bratt bergtopp av forsvarshensyn, noe som gir den en sterk og påfallende framtoning og skiller seg ut fra omgivelsene. Byen er lokalisert på toppen av en 400 meter høy klippe som har utsyn over elvedalen Cavone. Sentrum, bygd på den høyeste siden av byen, møter en åskam som går bratt mot sørvest hvor det er reist nyere bygninger.
Rundt540 ble det området som ble kalt for «Montedoro» befolket avgrekere som flyttet innover i landet fra kystbyenMetaponto. Graver som er blitt funnet er datert fra700-tallet og antyder at den opprinnelige bosetningen er fra rundt denne tiden. Byens navn kan bli datert til 1060 da landet var en besittelse av erkebiskop Arnaldo, biskop av Tricarico,[3] som kalte området for «Grachium», hvilket betyr noe slikt som «den lite pløyde marken». Byens langvarige tilknytningen til kirken har preget dens befolkning.[4]
Fra1154 til1168 gikk besittelsen av landsbyen til en Eberto som etablerte den førsteføydale kontrollen over landsbyen. Deretter ble Roberto di Pietrapertos i1179 landherre av Craco.[5] I 1276 ble et universitet etablert i byen. I løpet av1200-tallet ble også enfestning, nå et karakteristisk landemerke i landskapet, bygd under ledelse av Attendolo Sforza. I 1293 under Federico II ble byborgen et fengsel. Ved1400-tallet var det etablert fire palasser i byen: Palazzo Maronna i nærheten av tårnet, Palazzo Grossi i nærheten av den store kirken, Palazzo Carbone på eiendommen Rigirones, og Palazzo Simonetti.[4]
Befolkningen økte jevnlig, fra 450 i1277; 655 i1477; 1 718 i1532 inntil den nådde 2 590 i1560; og den lå gjennomsnittlig på rundt 1 500 i neste århundrene. I løpet av1656 rammetpesten byen og drepte hundrevis av byborgerne.
Ved 1799 gjorde befolkningen opprør mot det føydale systemet og Innocenzo De Cesare reiste tilbake til Napoli, hvor han hadde studert, og fremmet en uavhengig kommune. Deretter havnet byen inn kontrollen tildet italienske kongedømme og deretter styrt for en tid av den franske okkupasjon. Ved 1815 var byen stor nok til at den ble delt i to distrikter:Torrevecchia – det høyeste området liggende tilstående til festningen og tårnet, ogQuarter della Chiesa Madre – området liggende tilstøtende til kirken San Nicola.[4]
Etter gjenforeningen av Italia på begynnelsen av 1800-tallet ble Craco erobret avCarmine Crocco, leder av en stor gruppe av banditter,brigantaggio, og disse økte i antall i området og var en plage for byen til langt ut på1860-tallet. Med slutten av den sivile striden sto byen overfor nye problemer,miljømessige oggeologiske. Fra1892 til1922 utvandret over 1 300 av byens beboere tilUSA, hovedsakelig grunnet de dårlige landbruksforholdene.
Mellom1959 og1972 ble deler av landsbyen hardt ødelagt og gjort ubeboelig ved en rekke jordskred. Denne geologiske trusselen hadde vært kjent av italienske forskere siden 1910. I1963 ble de siste 1 800 beboerne flyttet ut av landsbyen og overført til en lokalisering kalt for Craco Peschiera. Siden har Craco vært ubebodd.[5]
