Condottieri (entallcondottiero ogcondottiere) var ledere avleiesoldater, ellerkrigsherrer av profesjonelle, frie kompanier som ble leid eller ansatt avde italienske bystatene ogpavedømmet[1] frasenmiddelalderen og utrenessansen. Irenessansens Italia betyddecondottiero «kontraktør» og var synonymt med å være en offiser av leiesoldater. I dagensitaliensk harcondottiero fått en bredere mening som «militær leder», ikke begrenset til leiesoldat. I italienskhistoriografi var leiesoldatoffiserer i renessansen vanligvis kalt forcapitani di ventura, bokstavelig «risikokapteiner».
På1200- og 1300-tallet var de italienske bystateneVenezia,Firenze ogGenova blitt svært rike grunnet deres handel medMidtøsten, dog hadde de sørgmodig små hæravdelinger. I tilfelle utenlandske makter eller fiendtlige naboer angrep, måtte de herskende klasser ansette utenlandske leiesoldater for å kjempe for seg. Betingelsene og forholdene for militærtjeneste var bestemt i encondotta, en kontrakt, mellom bystaten og soldatene (offiseren og hæravdelingen), således var det den ansatte offiseren underkontrakt den leiesoldatoffiseren som kommanderte, og som da hadde tittelencondottiere.
Fra 1000- til 1200-tallet kjempet europeiske soldater ledet av profesjonelle offiserer motmuslimer ikorstogene (1095–1291). Disse korsfarerne brakte erfaring og ekspertise i storstilt krigføring tilDet hellige land. Da korstogene ebbet ut dukket de førstemasnada (grupper av vandrende soldater) opp iItalia. Disse masnada var ofte ikke italienere, men hovedsakeligtyskere frahertugdømmet Brabant (derav betegnelsenbrabanzoni), og fraCatalonia ogAragón. De sistnevnte varspanske soldater som hadde fulgt kongPeter III av Aragon ikrigen om sicilianske vespere i Italia i oktober1282 og som etter krigen ble værende og søkte andre oppdragsgivere. Ved1333 hadde det også kommet andre utenlandske leiesoldater til Italia for å kjempe forJohan av Böhmen som Compagnia della Colomba («dueselskapet») i byenPerugias krig mot nabobyenArezzo.
De første godt organiserte leiesoldater i Italia var Ventura-selskapene til hertugWerner von Urslingen og greve Konrad von Landau. Hertugens gruppe skilte seg fra andre grupper med leiesoldater ved deres selvpålagte disiplin og likestilte fordeling av inntekten fra kontrakten. Ventura-selskapet økte i antall inntil de ble det fryktsomme Grande Compagnia, «det store selskapet», av rundt 3000barbuter (hverbarbuta besto av enridder og ensersjant). De første selskap eller grupper med leiesoldater med en italiensk condottiero som leder var Compagnia di San Giorgio, «Sankt Georges selskap», som ble dannet i1339 og ledet avLodrisio Visconti. Disse ble dog beseiret og utryddet avLuchino Visconti fraMilano, en annen condottiero, og en onkel av førstnevnte Lodrisio Visconti, i april 1339. Senere i1377 ble et annet Compagnia di San Giorgio opprettet under lederskap av italienskeAlberico da Barbiano, greve av Conio, som senere underviste i krigsvitenskap til andre condottieri somBraccio da Montone ogGiacomuzzo Attendolo Sforza, og som også tjenestegjorde i dette selskapet.[2]
Straks de ble oppmerksomme på deres militære maktmonopol i Italia, ble condottierigruppene beryktet for å være lunefulle, og snart dikterte de sine vilkår til sine angivelige arbeidsgivere. På den annen side ble mange condottieri, som Braccio da Montone ogMuzio Sforza, mektige politikere. Da mange var utdannede menn godt kjent med lærebøker omromersk krigsvitenskap (som eksempelvisVegetius’Epitoma rei militaris («Sammendrag om krigskunsten»), begynte de å se på krigføring fra et krigsvitenskapelig perspektiv framfor vurderinger som ære og personlig mot — noe som var et banebrytende brudd medridderidealene, den tradisjonelle modellen framiddelalderen for krigføring. Som konsekvens kjempet condottieriene for å utmanøvrere motstanderen og redusere motstanderens mulighet til å føre krig, framfor å risikere egen usikker skjebne som involverte nederlag og mulig død på slagmarken.
Middelalderens condottieri utviklet krigskunsten (strategi og taktikk) til en militær vitenskap i langt større grad enn deres historiske forløpere. Ved å slåss indirekte, ikke direkte, var det kun motstrebende at de satte seg selv i fare, unngikk slag og konfrontasjon om det var mulig, også hardt arbeid og krigføring i vintermånedene. Det reduserte også antallet soldater som var nødvendig, og det var igjen bestemt av deres politiske og økonomiske interesser.[3]Niccolò Machiavelli har uttalt at condottieri bekjempet hverandre i storslåtte, men ofte meningsløse og bortimot blodløse strider. Machiavelli advarte mot enhver form for privatiseringer av politiske konflikter og hadde generelt ingen tillot til leiesoldater da de er «modige blant venner, feige blant fiender, de har ingen frykt for Gud og ingen lojalitet blant mennesker.»[4]
I1347 fikkCola di Rienzo,tribun og i praksisdiktator avRoma, Werner von Urslingen henrettet i Roma, og Konrad von Landau overtok kommandoen av kompaniet. I1360 vedfreden i Bretigny mellomEngland ogFrankrike, ledetJohn Hawkwood en hær av engelske leiesoldater kalt for det hvite kompani inn i Italia og som hadde en framtredende del av de forvirrende krigene i de neste tretti årene. Mot slutten av århundret begynte italienere å organisere tilsvarende hæravdelinger. Det førte mot slutten av hærer med rene leiesoldater, og begynnelsen av delvis nasjonale hærer med leiesoldater som pregetEuropa inntil de ble erstattet av nasjonale, stående hærer medpiker/lanser ogmusketter. I1363 ble Konrad von Landau forrådt av sine ungarske soldater og beseiret i slag mot det hvite kompanis mer avanserte taktikk under kommandantene Albert Sterz og John Hawkwood. Strategisk blebarbuta erstattet av en soldattrio, en ridendelancia (encapo-lancia, en stallkar, og en knekt), femlance bestående av enposta, femposte bestående avbandiera (flagg). Ved den tiden var kompanier med condottieri like mye italienske som utenlandsk: Astorre I ManfredisCompagnia della Stella (stjernekompaniet); et nyttCompagnia di San Giorgio under Ambrogio Visconti; Niccolò da MontefeltrosCompagnia del Cappelletto («små hatte-kompaniet»); ogCompagnia della Rosa, ledet av Giovanni da Buscareto og Bartolomeo Gonzaga.
Fra1400-tallet og framover var de fleste condottieri italienske adelsmenn uten eiendommer som hadde valgt en profesjonell yrkeskarriere som militær som leveveg. De mest kjente av disse leiesoldatkapteinene varGiovanni dalle Bande Nere, sønn avCaterina Sforza, fraForlì, kjent som «den siste condottiere».[5] Hans sønn varCosimo I de' Medici,storhertug av Toscana. Blant adelsmenn som kjempet som condottieri, varSigismondo Malatesta, herre avRimini, ogFederico da Montefeltro, hertug avUrbino.
Til tross for inflasjonen i krigstid var en soldats betaling høy:
Hærførerne av condottieri-kompaniet valgte ut de soldater som ble innrullert;condotta var en samletkontrakt, og daferma (tjenesteperioden) gikk ut, gikk kompaniet inn i en periode avaspetto (venting) hvor bystaten fornyet eller ikke fornyet kontrakten. Om kontrakten gikk helt og holdent ut, kunne condottieri ikke erklære krig mot den tidligere bystaten som de hadde vært under kontrakt med på minst to år. Denne militære forretningsskikken ble respektert på grunn av profesjonell omdømme som hadde altomfattende betydning. En bedratt oppdragsgiver betydde ødelagt omdømme. Det samme var tilfelle for maritime leiesoldater hvor derescontratto d’assento (samtykke-kontrakt) stipulerte betingelsene for maritim militærtjeneste. Sjøkapteiner og sjøfolk under kontrakt ble kalt forassentisti.[6][7] Deres fremste oppdragsgivere varGenova ogpavedømmet, noe som begynte på1300-tallet, mensVenezia betraktet det som under deres verdighet å ansette militære sjøfolk og benyttet seg ikke av maritime leiesoldater, selv ikke under de største farene i byens historie.
På 1400-tallet var condottieri mesterlige krigsherrer i Italia. Under krigene iLombardia mellomrepublikken Venezia oghertugdømmet Milano, observerte Machiavelli følgende:
Med tiden hadde de finansielle og politiske interessene til condottieri alvorlige ulemper i avgjørende og blodig krigføring; leiesoldatenes offiserer var ofte forræderske, tenderte til å ønske å unngå nærkamp og heller «løse» krigføringen med bestikkelser — enten for motstanderen eller for seg selv. Mot slutten av 1400-tallet da de store byene hadde gradvis underlagt seg de mindre statene og Italia i seg selv ble trukket inn i den generelle samtidige europeiske politikken, og ble en slagmark for mektige franske, spanske og tyske hærer, viste condottieriene seg å bli utilstrekkelig over eksempelvis franske styrker, og de stadig mer slagkraftige italienske hærene, og gradvis forsvant.
Condottierienes soldater var bortimot utelukkende tungt panseretkavaleri. Før 1400 hadde de lite eller ingenting til felles med folk som de bekjempet, og deres oppførsel og griskhet overgikk ofte andre hærer imiddelalderen. De var alltid åpen for å skifte side om betalingen var bedre. Fienden i dag kunne være morgendagens våpenbrødre. Av den grunn var de slag de var involvert i ofte like blodløse som de var teatralske. Godt utstyrte hærer som kjempet i timevis nesten uten tap var tilfelle vedslaget ved Zagonara i1424 ogslaget ved Molinella i1467.
Condottierienes nedgang begynte for alvor i1494 med den første stor utenlandske invasjon på et århundre. Den franske kongKarl VIIIs konge hær var godt tilpasset de splittede italienske bystatene og deres små hærer av condottieri. De fleste kjente condottieri kjempet for utenlandske makter:Gian Giacomo Trivulzio oppgaMilano til fordel for Frankrike mensAndrea Doria var admiral fortysk-romerske keiserKarl V. Mot slutten var deres sammenbrudd mer av politisk art enn militært. Den hadde sin årsak i uenighet og politisk ubesluttsomhet, og ved1550 hadde militærtjenestencondotta forsvunnet, skjønt begrepet «condottiere» eksisterte fortsatt og ga betydning for kjente italienske generaler som hovedsakelig kjempet for utenlandske makter; menn somGian Giacomo Medici,Ambrogio Spinola,Marcantonio II Colonna ogRaimondo Montecuccoli som var framtredende på1500- og1600-tallet. Den politiske praksis med å betalte utenlandske leiesoldater forsvant dog ikke helt.Sveitsergarden tilvatikanstaten er moderne levninger av en historisk hær av leiesoldater i Italia.
