| Chicagoelven | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  USA | ||
| Delstater | Illinois | ||
| Lengde | 251 km | ||
| Start | Michigansjøen | ||
| Munning | Samløp medMississippi | ||
 Kart over elven | |||
 Chicagoelven 41°53′11″N87°38′16″V | |||
Chicagoelven er et system av elver og kanaler med en samlet lengde på ca. 250 km som renner gjennomChicago, og gjennom byenssentrum. Selv om elven ikke er spesielt lang er den viktig fordi den er årsaken til at Chicago ble et sentralt sted, som tilknytningspunktet for vannveien mellomde store sjøene ogMississippi, som ble etablert ved åpningen avIllinois and Michigan Canal i 1848.
Elven er kjent for1800-talletsbyggeteknikk, etter atGeneralforsamlingen i Illinois i1887 vedtok å snu vannføringen i elven gjennom bygging avsluser og nye kanaler. Dette ble gjort både for å sikre byenChicagos vanntilgang, men også for å utvide seilingsmuligheten på elven. Arbeidene ble fullført i1900.
Chicagoelven er også kjent for skikken med å farge vannet grønt påSt. Patrick's Day.
Chicagoelven har lite fall og besto i stor grad av tilsig fra det nærliggende landskapet[1], og rant opprinnelig ut iMichigansjøen, men rundt 1800 flyttet elveleiet seg sørover gjennom en trang kanal ved en oppdemmende sandbanke og gikk ut i Michigansjøen sannsynligvis nær det som idag er plassen ved Madison Street.[1]
Idag renner elven hovedsakelig vestover fra Michigansjøen, forbi Wrigley-bygningen og Merchandise Mart ned til Kinzie Street, hvor den møter elvens nordresideelv. Chicagoelven er skapt av ulike sideelver, den vestre sideelven, den østre sideelven, også kaltSkokieelven, og den midte sideelven som knytes sammen med den nordre sideelven ved Morton Grove. Fra Chicagos bykjerne renner elven sørover langs den søndre forgreningen tilChicago Sanitary and Ship Canal. Videre renner kanalen inn i elvenDes Plaines og blir dermed en del avMississippibekkenet.
Chicagoelven er svært påvirket av de omkringliggende industri- og boligområdene rundt elven og de endringene av vannkvaliteten og avrenningsområdene som dette innebærer. I elven finnes det flere arterferskvannsfisk, blant annetsolabborer,maller ogkarper. Det er til og med store mengderkreps i elven. Den søndre sideelven på den søndre avgreningen var hovedavløpet forUnion Stock Yards og kjøttindustrien, og var tidligere så forurenset at det ble kalt «Bubbly Creek» («den boblende bekken»).[2] Illinois har gitt ut varsler med hensyn til å spise fisk fra elven, på grunn avpolyklorerte bifenyler ogkvikksølv, samt å ikke spise karper som er lengre enn 30 cm.[3] Til tross for stadige farer for forurensninger er Chicagoelven et svært populært vassdrag for fritidsfiske av ferskvannsfisk. I2006 staretChicago Park District den årlige fiskefestivalen for Chicagoelven som årlig øker i popularitet.
Selv omLouis Jolliet ogJacques Marquette neppe var de første europeere som besøkte området, har de den første beskrivelsen derfra da de besøkte Chicagoelven i 1673, da de beskrev oppdagelsen av det viktigebåtdraget der.[4] Marquette vendte tilbake og overvintret ved elvemunningen i 1674-75.Indianerkrigene gjorde området ubeboelig for europeerne i første halvdel av1700-tallet, og den første ikke-indianeren som bosatte seg i området igjen kan ha vært en handelmann med navn Guillory, som kan ha hatt en handelsplass nærWolf Point ved elven rundt 1778.[5]
Jean Baptiste Pointe du Sable, enhaiter av afrikansk opphav og var den første som ikke var fraamerikanske urfolk som bosatte seg permanent ved Chicagoelven. Han bygde en gård ved den nordre siden av elvemunningen i 1780-årene[6] Som følge avGreenville-avtalen fra 1795, etter urbefolkningens tap islaget ved Fallen Timbers undernordvestlige indianerkrig, fikk USA rettighetene over et landområde som lå ved munningen av «Chikago River».[7] I 1803 bleFort Dearborn på den søndre elvemunningen.[7] Det var i bruk frem til 1837, bortsett fra tidsrommet 1812 til 1816 da det ble ødelagt under Fort Dearborn-massakren som følge av1812-krigen. Løytnant James Strode Swearingen, som ledet stryken fraDetroit til Chicago for å etablerte fortet, beskrev at elven var 27 meter bred og 5,5 meter dyp ved fortet, mens elvebreddene var 2,4 meter høye på sørsiden og 1,8 meter på nordsiden.[8]
Mellom 1816 og 1828 grov soldater fra Fort Dearborn kanaler gjennom sandbanken ved elvemunningen slik atseilbåter med forsyninger kunne komme fram til fortet.[9] Disse ble imidlertid rask fylt av ny sand slik at det måtte stadig graves nye. 2. mars 1833 bevilget derforkongressen $25 000[10] til utbygging av en havn og dette ble påbegynt i juli samme år, først under ledelse av fortskommandanten major George Bender,[9] deretter av militæringeniøren James Allen.[11] Havnekapasiteten ble i de følgende årene stadig bedre.
I1848 åpnetIllinois and Michigan Canal som skapte forbindelse mellomIllinoiselven ogMississippibekkenet gjennom området. Denne kanalen var den vestligste og den siste av en rekke føderale kanaler og utgjorde den eneste vannveien fraNew York City tilNew Orleans gjennom landets indre og Chicago.[12]
Da isen og vannet trakk seg tilbake etter den sisteistiden, var det en 4,3 meter forhøyning/rygg ca 1,5 kilometer inn i landet, og denne dannet et vannskille mellom tilsiget tilDe store sjøer ogMississippibekkenet. Dette vannskillet ble overflommet ved storenedbørsmengder eller når vinterisen hindret vannføringen østover.[13] Da de første europeerne kom til området rant vannet langsomt og trengt fra slettene og ut i Michigan-sjøen. Etter hvert som byen vokste, gjorde dette at avfall og kloakk fra elven forurenset byendrikkevann, noe som førte til flerefolkehelseproblemer, som for eksempeltyfoidfeber,kolera ogdysenteri.[14] Fra1848 ble også vannet fra tilsigsområdet til elven tilført den nye Illinois and Michigan Canal.[15] I et forsøk på å snu retningen av vannføringen, ble kanalen gjort dypere i1871, men dette varte bare i en sesong.[16]Generalforsamlingen i Illinois vedtok i1887 å snu vannføringen i elven gjennom bygging avsluser og nye kanaler. Dette både for å sikre byenChicagos vanntilgang og redusere forurensningen av Michigansjøen, men også for å utvide navigasjonsmulighetene på elven og mot vannveiene sørover.
I1900 lyktes en med å endre retningen av vannføringen ved hjelp av et slusesystem, noe som førte til at vannet rant andre veien til den nylig anlagteChicago Sanitary and Ship Canal. I 1999 ble dette anlegget utnevnt til et 'Civil Engineering Monument of the Millennium' avAmerican Society of Civil Engineers (ASCE).[17] På dette tidspunktet ble elven av mange kalt «The Stinking River» («Den stinkende elven») på grunn av de store mengdene med avløpsvann som ble tømt i elven av Chicagos voksende industri. Helt fram til 1980-tallet var elven svært forurenset og ofte fylt medsøppel ogavfall, den daværende borgermesterenRichard M. Daley beordret et omfattende oppryddingsprogram som et ledd i byens forskjønnelse.
Tidlig om morgenen24. juli1915 kantret turistbåten SS «Eastland» ved Clark Street-kaien og 844 passasjerer ble drept.[18] Båten var fylt opp det maksimale passasjerantallet 2 572, og mange av passasjerene ble fanget mellom løse gjenstander som pianoer og bord. Båten var chartret sammen med to andre for en tur for ansatte vedWestern Electrics fabrikk Hawthorne Works iCicero tilMichigan City iIndiana.[19]
Ulykkestedet er i dag et nasjonalt minnested, opprettet i 1989. Det er planlagt en utendørs utstilling på stedet.
13. april1992 ble store deler av kjellerne i Chicagos sentrum fylt av vann. Årsaken var at arbeid med å sette ned en påle i elvebunnen laget belastningssprekker i en vegg til en nedlagt tunnel som hadde vært en del av Chicago Tunnel Companys system avsmalsporede fraktetunneler forkull oggods i årene 1906 til 1959 i sentrum av Chicago. Etter hvert som vann trengte igjennom ble sprekkene større og store deler av det 97km store nettverket av fraktetunneler i Chicago sentrum ble oversvømmet, sammen med de nedre delene av de bygningene tunnelene tidligere hadde betjent, og tilknyttede butikker og forgjengerområder.
Store deler av byens sentrum ble evakuert og strøm og gass ble slått av for å hindre større skader. På det høyeste fylte vannet en høyde på 12 meter, men på gatenivå var ikke flommen synlig. Lekkasjen ble tettet av det private entreprenørfirmaet Kenny Construction. Tre dager etter at lekkasjen var tettet og tunnelene drenert kunne de evakuerte bygningene igjen åpne.
Utdypende artikkel:St. Patricks dag
Siden 1962[20] har det vært en tradisjon for å farge elven grønn i forbindelse medSt. Patricks dag.[21] Selve arrangementet er på den nærmeste lørdagen i forhold til 17. mars som er St. Patricks dag. Det kan ta flere dager før fargen er borte igjen. Tradisjonen oppsto ved en tilfeldighet da rørleggere bruktefluorescein for å avsløre ulovlige utslipp og oppdaget at dette ga både elven og deres arbeidsklær en grønn farge.[22] De første årene ble det benyttet fluorescein for å farge elven grønn, men i 1966 laEnvironmental Protection Agency ned forbud mot dette.[22] Senere er det eksperimentert fram en oppskrift basert på plantevekster for å få till den grønne fargen.[22]
I 2009 sørgetUSAs førstedameMichelle Obama, som er fra Chicago, for at fontenene vedDet hvite hus hadde grønt vann i forbindelse med St. Patricks dag.[23]
