Charlie Hebdo representert ved bokmessen «Salon du livre de Paris» i 2012.
Charlie Hebdo (fransk uttale: [ʃaʁli ɛbdo]) er etfransk,satirisk ukemagasin som ble grunnlagt i 1992, men som har sine røtter i et tidsskrift som eksisterte fra 1960 til 1981. Bladet utkommer hver onsdag i et gjennomsnittlig opplag rundt 45 000–60 000.[3][4] Det ble utsatt for en brannstiftelse i 2011[5][6] og et dødelig attentat i 2015.[7]
Innholdet i magasinet omhandler i all hovedsak politikk, sosiale emner og sport, i mindre grad religiøse spørsmål.[8] Det blir fokusert påvitsetegninger, journalistiske artikler,polemikk og vitser. Ved siden av sin satiriske virksomhet har redaksjonen også bedrevetundersøkende journalistikk om religiøsesekter,islamisme, det politiske liv og kulturlivet. Magasinet holdt ifølge eget utsagn opprinnelig envenstrepolitisk profil.[9]
Navnet stammet fra et månedlig blad som hetCharlie (og siden fikk navnet Charlie Mensuel, som betyr «Charlie månedlig») og ble grunnlagt av Bernier og Delfeil de Ton i 1969. Tilnavnet «Hebdo» er kort for ordet «hebdomadaire», som betyr «ukentlig». Navnet tilCharlie stammet fra navnet til hovedpersonen itegneserienKnøttene som ble trykt i bladets begynnelse:Charlie Brown, på norsk også kjent somBaltus Brun. Navnet kunne også sikte til general Charles de Gaulle,[10]
Redaksjonsmedlemmene iHara-Kiri, François Cavanna, Georges Bernier («Professeur Choron») og Henri Roussel («Delfeil de Ton») lansererCharlie, som har månedlige utgaver.Hara-Kiri begynner å utkomme ukentlig.[12]
DaHara-Kiri var blitt forbudt utgitt, skiftetCharlie navn tilHara-Kiri Hebdo og siden tilCharlie Hebdo for å omgå forbudet (seKontroverser under.) Det gikk da over til ukentlige utgivelser.[13] Navnet stammet fra et månedlig blad som hetCharlie (og senere fikk navnet CharlieMensuel, som betyr «Charlie månedlig»).
Charlie Hebdo gjenoppstår. «Choron» er ikke lenger blant medarbeiderne, men det er flere andre bidragsydere til den tidligere utgaven, blant annet Cavanna, Roussel, tegnerneSiné (Maurice Sinet), Gébé (Georges Blondeaux), Willem, «Cabu» og «Wolinski». Nye navn som kom til var blant annet «Plantu», «Charb» (Stéphane Charbonnier) og Olivier Cyran. Publikasjonen har ikke lenger noen definert politisk profil.[14]
Efter atCharles de Gaulle døde hjemme iColombey-les-Deux-Églises utkomHara-Kiri Hebdo med overskriften «Bal tragique à Colombey: 1 mort» («Tragisk ball i Colombey: 1 død»). Overskriften var inspirert av en tragedie åtte dager tidligere, en brann i et diskotek, hvor 146 omkom. Som følge ble det forbudt å selge magasinet til mindreårige.[15]
For å unngå forbudet, bleCharlie Hebdo startet opp. Navnet kunne også sikte til general de Gaulle,[10] men det fantes også et annet magasin fra Éditions du Square med navn fraKnøttene,Charlie Mensuel.
I 2000 ble journalisten Mona Chollet oppsagt for å ha protestert mot enlederartikkel av Philippe Val, hvor han hadde kaltpalestinerne «usiviliserte».[17] I 2004 overtok Val som publikasjonens direktør, samtidig som han beholdt stillingen somsjefredaktør. Professor Philippe Marlière hevdet atCharlie Hebdos profil under Vals tid utviklet seg til å være «mer antiislam enn antigeistlig.»[18]
Fransk politi bevokterCharlie Hebdo-bygningen efter offentliggjørelsen av Muhammed-karikaturer i 200611. februar 2006 demonstrerte muslimer i Paris mot magasinet.
I februar trykte magasinet tegnerenKurt Westergaards omstridtekarikaturer av profeten Muhammed. Avisen fulgte også opp med egne karikaturer. For eksempel viste forsiden en tegning avMuhammed som gråtende utbryter «C'est dur d'être aimé par des cons» («Det er hardt å være elsket av fjols»). Denne utgaven av ukeavisen ble trykt i 400 000 eksemplarer, en betydelig økning fra det vanlige opplaget på 140 000. Utgivelsen ble fordømt av blant annet presidentJacques Chirac.Muslimske organisasjoner somGrande Mosque ogUnion des Organisations Islamiques de France (Foreningen av islamske organisasjoner i Frankrike) saksøkte avisen, idet de mente at tegningene var uttrykk for krenkelse av en religiøs folkegruppe. Avisen ble imidlertid frikjent for anklagene den 22. mars 2007.[19][20][13]
Den 1. mars publiserteCharlie Hebdo «De tolvs manifest», hvor et dusin intellektuelle som overveiende kom fra den islamske kulturkrets beskrev islamismen som en ny verdensvid totalitær trussel. Blant undertegnerne var ved siden avAyaan Hirsi Ali,Salman Rushdie og sjefredaktør Philippe Val.[21]
Det oppsto strid rundt en artikkel avkarikaturtegneren «Siné» som førte til beskyldninger omantisemittisme. Det førte til at Val gav Siné avskjed. Siné saksøkte bladet for usaklig oppsigelse, ogCharlie Hebdo ble dømt til å betale ham 90 000euro i erstatning.[22] Siné lanserte en rivaliserende avis ved navnSiné Hebdo, senereSiné Mensuel.
Magasinet vant en rettssak mot denkonservativekatolske organisasjonen Agrif (fransk: Alliance générale contre le racisme et pour le respect de l'identité française et chrétienne, «Den almene allianse mot rasisme og for respekten for fransk og kristen identitet») som hadde stevnet det. Klagen gjaldt en artikkel i anledningpavebesøket i Frankrike i 2008, hvorJesu ord «La de små barn komme til meg» var satt i enpedofil kontekst.[23] Året efter ble Agifs anke mot dommen avslått.
Noen dager efter at 228 mennesker omkom daAir France Flight 447 1. juni 2009 styrtet iAtlanterhavet, fantEuropaparlamentets valg 2009 sted. Ukens utgave hadde en tegning av en krasjendejumbojet og teksten «228 abstentions de plus aux Européennes» («228 flere som ikke stemmer ved EU-valget») på omslaget.UMPs partilederFrédéric Lefebvre oppfordret da til boikott av avisen.
2. november 2011 ble redaksjonens lokaler iParis utsatt for et bombeangrep og hjemmesiden blehacket av personer som erstattet innholdet med etislamsk budskap. Det er antatt at angrepet henger sammen med at tidsskriftet dagen før hadde annonsert et nytt nummer med en karikatur avprofetenMuhammed på forsiden.[24] Bladet var ennå ikke i kioskene da angrepet fant sted, men forsiden var allerede lagt ut på dets hjemmeside. Det ble vitset medsharia og at Muhammed var blitt kåret til gjeste-sjefredaktør, og i en forsidekarikatur var han avbildet med utsagnet: «100 coups de fouet si vous n'êtes pas morts de rire» («100 piskeslag hvis du ikke døde av latter»).[25]
Den 19. september 2012 offentliggjorde magasinet igjen en satire over Muhammed, hva som førte til kritikk fra blant annetDet hvite hus, en rekke arabiske land,Vatikanet[28] ogsyrere bosatt i Frankrike.[29] Tidsskriftets redaktør Stéphane Charbonnier forsvarte publiseringen med at de trykker karikaturer i samme stil hver uke[30] og ble støttet av blant annetFrançois Fillon,Hervé Morin ogMarine Le Pen.[31] Franskeambassader, skoler og kultursentre i 20 arabiske land ble stengt av sikkerhetsmessige årsaker, mens magasinets redaksjonslokaler i Paris ble satt under politibeskyttelse.[32][33]
I begynnelsen av januar utga redaksjonen et tegneserienummer med titelen «La vie de Mahomet» («Muhammeds liv»), som den hevdet var avbiografisk art og bygget på muslimske tekster. Tiltaket ble mottatt med kritikk fra blant annet franske ogtyrkiske myndigheter.[34]
Journalister og tilskuere ved politisperringene ved hovedkvarteret tilCharlie Hebdo i11. arrondissement i Paris efter terrorangrepet mot redaksjonen 7. januar 2015.
Foto: Jérémie Hartmann
Gatekart fra Paris som viser stedet for terrorangrepet motCharlie Hebdo 7. januar.
Den 7. januar 2015 rundt klokken 11.30 tiltvang to bevæpnede menn seg adgang til magasinets redaksjonslokaler og åpnet ild medkalasjnikovgeværer mens de ifølge mediareferater ropteislamistiske slagord. Tolv mennesker ble drept, deriblant to politimenn, sjefredaktør Stéphane Charbonnier[7] («Charb») og tegnerne «Cabu», «Wolinski» og «Tignous». Elleve ble skadet, derav fire alvorlig.[35]Det var dermed det mest dødbringende terroranslag på fransk jord siden 1961, da en bombeeksplosjon påhurtigtoget mellomStrasbourg og Paris drepte 28 mennesker.[36]
Myndighetene beordret en opptrapping til høyeste sikkerhetsnivå påPlan Vigipirate-skalaen for områdeneÎle-de-France ogPicardie efter angrepet på redaksjonen. Noen timer senere, rundt klokken 23, utstedte politiet arrestordre på brødrene Saïd og Chérif Kouachi, begge franske statsborgere med foreldre fraAlgerie.[37] Den ene av brødrene, Chérif Kouachi, har tidligere forklart at han bleradikalisert som følge avIrak-krigen i 2003 og torturbildene fraAbu Ghraib-fengslet, og at han ikke var særlig interessert i religion før det.[38][37] Under et forsøk på å reise tilSyria for å delta i kamphandlingene motamerikanske tropper iIrak i 2005 ble han arrestert og dømt til tre års fengsel, hvorav halvannet ble gjort betinget.[39] I mai 2010 ble han arrestert igjen, denne gang på grunn av mistanke om delaktighet i et forsøk på å befri to fengslede gjerningsmenn fra et terroranslag som hadde funnet sted i Frankrike i 1995.[40] IfølgeCNN skal Saïd har reist tilJemen i 2011 og ha mottatt trening aval-Qaida.[41]
En opprinnelig tredje mistenkt, en atten år gammel elev, meldte seg for politiet i 23-tiden samme dag. Han ble ikke siktet ogalibiet hans ble omtalt som troverdig.[42][43][44]
Gjerningsmennene flyktet til småbyenDammartin-en-Goële, 35 kilometer utenfor Paris, hvor de forskanset seg i et trykkeri. Den 9. januar rundt klokken 15.00 ble begge drept i en skuddveksling med politiet.[45]
Zineb El Rhazoui og noen andre ansatte unnslapp fordi de ikke hadde kommet tilbake fra ferie. El Rhazoui harmarokkansk bakgrunn og var redaksjonens ekspert på islam og en uttalt islamkritiker. Hun antas å ha vært angripernes viktigste mål, ved siden av Charb, Rhazoui lever i skjul med politibeskyttelse.[46]
«Etter neste skudd kastet jeg meg på bakken. Jeg hørte en tirade, og begynte å krype bortover gulvet. Plutselig sto den ene terroristen over meg og pekte med det kraftige våpenet. Jeg så ham godt. Han virket selvsikker. Det var den yngste av de to brødrene, Chérif Kouachi, vet jeg nå. Da endret ansiktet hans seg. Han ristet på hodet, mistet liksom motet, blikket ble helt mildt. Han hadde store, svarte øyne. Han sa om og om igjen: «Ro deg ned, ikke vær redd! Jeg skal ikke drepe deg. Vi dreper ikke kvinner, men du må konvertere til islam, bære slør og rope ‘Allahu Akbar’.» Han sa han sparte meg fordi jeg var kvinne, men jeg hadde nettopp sett ham skyte tolv av vennene mine, kvinner som menn.»
SlagordetJe suis Charlie (fransk for «Jeg er Charlie») ogemneknaggen #jesuischarlie ble tatt i bruk påTwitter og andre nettsteder like efter angrepet 7. januar 2015 som en symbolsk sympatierklæring fra journalistkolleger og andre. Slagordet ble også brukt i markeringer som uttrykk for støtte tilytringsfrihet.
Attentatet vakte nasjonal og internasjonal fordømmelse, blant annet betegnet Det islamske råd i Frankrike (Conseil français du culte musulman) handlingen som «barbarisk» og «i strid med demokrati og pressefrihet».[54] Umiddelbare avskyerklæringer kom også fraRusslands presidentVladimir Putin,[55]Indias statsministerNarendra Modi,[56] ogBarack Obama, som ga uttrykk for at attentatet var «feigt» og «ondskapsfullt», og tilbød amerikansk assistanse i jakten på gjerningsmennene.[57]NATOs generalsekretærJens Stoltenberg sa at «dette var en barbarisk handling og et angrep på pressefriheten.»[58][59]Frankrikes presidentFrançois Hollande betegnet angrepet som en «terrorhandling» og innkalte regjeringen til krisemøte samme dag.TysklandsforbundskanslerAngela Merkel karakteriserte det som «en avskyelig dåd» som ikke bare var et angrep på Frankrike, men også på «menings- og pressefriheten, som utgjør kjerneverdier i vår frihetlige og demokratiske kultur.»StorbritanniasstatsministerDavid Cameron uttalte at angrepet var «motbydelig».[60]
Terrorhandlingene i Paris i januar 2015 avstedkom en rekke markeringer for ytringsfrihet og for å hedre ofrene, både i Frankrike og andre land. Den største blesørgemarsjen fraPlace de la Republique (bildet) tilPlace de la Nation i Paris søndag 11. januar, der over én million mennesker deltok. Ialt samlet arrangementer i hele landet rundt 3,7 millioner.[61]
Dagen efter anslaget samlet over 100 000 mennesker seg til en spontan demonstrasjon i Paris, og tilsvarende arrangementer ble holdt i resten av Frankrike. Plakater med slagordet «Je suis Charlie» («Jeg er Charlie») preget menneskemengdene. Landets parlamentsmedlemmer fra venstre- og høyresiden samlet seg på parlamentets trapp for å syngeMarseillaisen arm i arm, mens byensmetrobaner ble stående ved sine perronger underett minutts stillhet i hele landet. Klokkene iNotre-Dame klang, og efter mørkets frembrudd ble lysene iEiffeltårnet slått av. Også emneknaggen «#jesuisahmed» til minne om den myrdede politimannen Ahmed Merabet, fikk stor utbredelse, gjerne med tilføyelsen «Jeg er ikke Charlie, jeg er Ahmed, den døde konstabelen. Charlie gjorde narr av min tro og min kultur, og jeg døde for å forsvare retten til å gjøre det.»[62]
Den 10. januar samlet rundt halvannen million mennesker seg i Paris, og det fant sted kunngjøringer til minne om ofrene i flere forskjellige franske byer.[63]
Sjefredaktør Gérard Biard befant seg i London under angrepene.[68] Den gjenværende redaksjonen kunngjorde at magasinet ville utkomme som planlagt, men i et opplag på én million. Efter kort tid ble antallet justert opp til tre, fem og til slutt syv millioner.[69] Magasinet ble oversatt til 16 sprog. Forsiden har en illustrasjon av profeten Muhammed som holder et skilt med påskriften «Je suis Charlie» og teksten «Alt er tilgitt».[3]
Rettssaken mot 14 av de antatte medsammensvorne begynte 2. september 2020. De var blant annet tiltalt for å ha deltatt i planlegningen av angrepet på redaksjonen, samt å ha tatt gisler i en jødisk-drevet butikk.[70] Den 16. desember samme år ble alle de tiltalte kjent skyldige i deltagelse i et terrornettverk og ble idømt fengselsstraffer fra fire år til livstid.[71] Tre av de tiltalte, Hayat Boumeddiene og brødrene Mohammed og Mehdi Belhoucine, ble dømtin absentia da de forlot Frankrike like før angrepet.
StatsministerErna Solberg sendte ut en melding påTwitter, hvor det het «Skytingen i Paris er en tragisk og feig handling, både tapene av menneskeliv og det avskyelige angrepet på ytringsfriheten.»[72] I en melding på fransk uttrykte hun blant annet sin solidaritet med det franske folk.[73]
De ansatte i magasinet er redaktøreneGérard Biard og Sylvie Coma, tegnerne «Luz», «Riss», Catherine Meurisse, «Coco», «Willem», Walter Foolz og «Babouse», journalistene Patrick Pelloux, Antonio Fischetti, Zineb El Rhazoui, Philippe Lançon, Fabrice Nicolino, Sigolène Vinson og Laurent Léger, kritikeren Jean-Baptiste Thoret ogspaltisten Mathieu Madénian.
I tillegg er bladet arbeidsgiver for énwebmaster, én advokat og en økonomisjef.
^abJarle Grivi Brenna, Mona Grivi Norman, Atle Jørstad Wergeland, Audun Jahren, Sverre Holm-Nilsen, Mona Byrkjedal og Harald Berg Sævereid (7. januar 2015).«Dette er de terrormistenkte brødrene».VG. Besøkt 7. januar 2015.
^«"Charlie Hebdo": la traque des suspects se poursuit».Le Point (på fransk). 8. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. «Selon Le Monde: concernant le suspect qui était recherché par la police et s'est rendu de lui-même au commissariat de Charleville-Mézières, "aucune charge" n'a été retenu contre lui.»«Ifølge Le Monde: angående den mistenkte som ble etterlyst av politiet og selv dro til Charleville-Mézières politistasjon, ble ‘ingen siktelser’ reist mot ham.»
^Brian Murphy (7. januar 2015).«Gunmen storm Paris satirical newspaper, killing at least 12».The Washington Post (på engelsk).Arkivert fra originalen 7. januar 2015. Besøkt 18. mars 2023. «NATO Secretary General Jens Stolenberg [sic] condemned the attack and expressed solidarity with France.»Sitatet finnes ikke i nyere utgaver av kilden, kun i arkivert versjon.
^abMartine Haug Nysether, Atle Jørstad Wergeland, Harald Berg Sævereid, Sverre Holm-Nilsen og Lars Joakim Skarvøy (11. januar 2015).«Rekordmange viste sin avsky mot terror».VG. Besøkt 18. mars 2023.
.jpg)
