Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden Storkors av Æreslegionen Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1959)[11] Storkorsridder av Royal Victorian Order Medlem av Frigjøringsordenen (1940) Parrain de promotion de l'École spéciale militaire de Saint-Cyr Kambodsjas orden Annams drageorden Det kongelige Victoriakjedet (1960) Ridder av Elefantordenen (1965)[12] Chakri-ordenen Croix de guerre 1939–1945 Croix de guerre 1914–1918 (1915) Storbånd av Sedertreordenen Æreslegionens stormester Æresdoktorat ved Brasilias universitet Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1961) Sølvkors av Virtuti Militari Médaille Interalliée 1914–1918 Frelserens orden Honorary citizen of Brussels (1945)[13] Storkors av Ordenen Polonia Restituta Prix Marcelin-Guérin (1939) Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1962)[14] Honorary citizen of Mons[15] Storkors av St. Olavs Orden[16] Grand Cross of the Order of Mono (1963)[17] Member 1st Class of the Order of the Umayyads
Den dagen De Gaulle ble gravlagt fra landsbykirken i Colombey-les-deux-Églises, ble det også holdt en nasjonal sjelemesse for ham iNotre-Dame i Paris.[18]
Huset iLille der Charles de Gaulle ble født. Huset er i dag museum.
Charles de Gaulle ble født i hjemmet til sin mors foreldre, Jules-Émile og Julia Maillot, iLille og døpt neste dag i Saint André-kirken.[19] Hans fødested er i dag museum.[20]
Hans foreldre, Henri de Gaulle[21][22] og Jeanne Maillot, var søskenbarn og bosatt iParis hvor familien etter hvert besto av fire sønner og én datter. Faren var lærer ved et lærested drevet avjesuitter og hjemmet hadde en utpregetkatolsk ogpatriotisk atmosfære.[23]
Henri de Gaulle, som kom fra en skrivende familie, oppmuntret til historisk og filosofisk samtale ved måltidene.[trenger referanse] På grunn av dette ble Charles kjent med fransk historie fra tidlig alder og han utviklet en sterk interesse for det militære. Foreldrene varrojalister og motstandere avden franske revolusjonen.[24] Faren var veteran fra denfransk-prøyssiske krigen i 1870 og mislikte sterktden tredje republikk.[trenger referanse] Moren pleide fortelle hvordan hun gråt da hun hørte om Frankrikes kapitulasjon fortyskerne vedSedan.[trenger referanse] Charles de Gaulle spurte gjerne sin far ut om de militære detaljene ved krigen og ledet andre barn i små leker som skulle fremstille de forskjellige slagene.[trenger referanse]
Selv om familien bodde iParis beholdt de et nært forhold tilLille som de ofte besøkte.
De Gaulle var 196 centimeter høy og hans hengslete figur var gjenstand for vittigheter også fra Winston Churchill.[25][26]
De Gaulle avlabaccalauréat (examen artium) i 1906. Fra 1907 tok han to år med forberedelsesklasser (classe préparatoire). Han studerte først et år i Belgia og deretter et år ved Le Collège Stanislas de Paris, en privat katolsk skole. I 1909 ble han tatt opp vedÉcole spéciale militaire de Saint-Cyr. I 1913 gikk han ut av Saint-Cyr som nummer 13 av 221 elever.[27] De Gaulle leste klassisk militærteori blant annetCarl von ClausewitzsVom Kriege (om krig).[28]
De Gaulle snakket flytende tysk etter å ha lært tysk på skolen og tilbragt mange sommerferier i Tyskland. Kunnskapene i tysk var nyttige da han ble tatt til fange under første verdenskrig. Han leste blant annetHeinz Guderians bok om panserkrig og hurtige manøvre støttet av fly og infanteri. De Gaulle snakket også engelsk.[26][29][30][31][32]
De Gaulle deltok fra første stund i kampene, og ble på et tidspunkt såret. Etter at han returnerte til slagmarken fikk troppen hans mye respekt da de gjentatte ganger krøp ut iingenmannsland for å lytte til samtalene fienden førte i skyttergravene sine.[trenger referanse] Informasjonen han brakte med tilbake var så verdifull at han i 1915 mottok en utmerkelse for sitt mot. Underslaget ved Verdun fikk han en bajonettskade, og da han besvimte (sannsynligvis som følge av giftige gasser) ble han tatt til fange som en av de få overlevende i bataljonen.
Mens han satt i tysk fangenskap skrev han sin første bok,L'Ennemi et le vrai ennemi (Fienden og den sanne fienden). Boken ble utgitt i 1924.
Han gjorde i alt fem mislykkede forsøk på å flykte fra fangenskapet, og hver gang ble han flyttet til sikrere fasiliteter.[trenger referanse] Han ble straffet med lengre perioder med isolasjon, og han mistet privilegier som aviser og tobakk. I brev hjem til foreldrene uttrykte han stor frustrasjon over at krigen fortsatte uten ham, og mot slutten av krigen gikk han inn i en depresjon fordi han ikke var en del av seierskampene.[trenger referanse] Han ble løslatt fra krigsfangenskapet og returnerte til barndomshjemmet 1. desember 1918, tre uker ettervåpenstillstanden i Compiègneskogen.
Plakat fra De Gaulle: Til alle franskmenn. Frankrike har tapt et slag, men ikke krigen.
I 1939 erklærte Frankrike krig mot Tyskland. Under den tyske invasjonen av Frankrike våren 1940 opplevde de Gaulle en viss suksess som oberst og kommandant over en panserstyrke, men etter at marskalkPétain ba om våpenhvile med tyskerne, reiste den da nylig forfremmede general de Gaulle til Storbritannia, etter å ha instruert sin familie om å gjøre det samme. 18. juni 1940talte han iBBCs franskspråklige sendinger og stilte seg i spissen for det han kalte et fritt Frankrike.[33] Han mante sine landsmenn til å fortsette kampen: «Uansett hva som skjer, må ikke den franske motstandsviljens ild slokke.» Han var en ganske ukjent størrelse, forfremmet til general først 1. juni 1940, og penger og materiell hadde han ikke. Hans hær av frie franskmenn var i starten på høyst 7 000 mann, siden de fleste eksilfranskmenn hadde sluttet seg til den britiske hæren.[trenger referanse]
Vichy-regimet erklærte at De Gaulle var en forræder. En franskmilitærdomstol dømte De Gaulle til dødenin absentia for å ha mobilisert de frie franske styrkene og motstand motPhilippe PétainsVichy-regime. I en rettssak nummer 2 i juli 1940 ble han dømt for å ha desertert og for å gå i tjeneste hos en fremmed makt. Pétain støttet dommen og straffeutmålingen. De Gaulle omtalte hendelsen i Vichy med forakt og uttalte at han etter krigen ville diskutere med de som hadde dømt ham.[26][34][35]
«[Franklin D.] Roosevelt thought I thought I was Joan of Arc. He was wrong. I simply thought I was General de Gaulle.»
Churchill hjalp ham ved å anerkjenne hans Franske Nasjonalkomité som eneste lovlige franske myndighet og sikret ham regelmessig taletid i BBC. Det ble likevel sagt at «General de Gaulle må stadig minnes om at Tyskland er vår hovedfiende, for hvis han skulle følge sin naturlige tilbøyelighet, ville det ha vært England.»[trenger referanse] I april 1942 forbød Churchill ham å forlate Storbritannia og holdt ham i praksis som fange.[trenger referanse] De Gaulle ble svært provosert daSyria, etter gjenerobringen av Vichy-regimet, ble stående under britisk kommando, og da britene inntokMadagaskar i 1943 uten å varsle ham på forhånd. Stadig nye krangler førte til at han iblant ble nektet adgang til BBCs mikrofoner.[trenger referanse]
UnderCasablanca-konferansen i januar 1943 saFranklin D. Roosevelt til Churchill om generalen, som han anså nærmest som en tosk[trenger referanse]: «Den ene dagen sier han at han erJeanne d’Arc, dagen etter betrakter han seg somGeorges Clemenceau. Jeg sier til ham: 'Nå må De endelig bestemme Dem for hvem De vil være!'» Seg imellom kalte Churchill og Roosevelt ham «primadonnaen» og «bruden», og i mai 1943 var de på nippet til å fjerne ham fra den allierte ledelsen. «Han hater England, og overalt hvor han har vært, har han trukket et spor av anglofobi etter seg,» hevdet Churchill.[37]
Han etablerte seg etter hvert som fransk eksilleder, i opposisjon til Petains «regjering» som hadde tatt sete iVichy, ettersom Paris var under tysk militær administrasjon. Han flyttet sitt hovedkvarter fra London til Algerie og førte sin egen politikk derfra. Mot slutten av krigen deltok han i den allierte invasjonen av Frankrike, og kalte tilbake de 200 franske forbindelsesoffiserene som skulle lede operasjonen, fordi han var sint over at de allierte soldatene hadde med seg franske pengesedler utstedt uten hans tillatelse.[trenger referanse] De allierte hadde ikke informert ham om invasjonen før 4. juni.
Franske styrker paraderer påAvenue des Champs-Élysées 26. august 1944. Plakater uttrykker støtte til de Gaulle
I august 1944 kunne han paradere påChamps-Élysées. Denfjerde republikken hadde svak presidentmakt, og de Gaulle gikk av i 1946, men dannet partiet RPF (Rassemblement du peuple français) med krav om en forfatningsendring for å utvide presidentens fullmakter. I 1953 forlot de Gaulle partiarbeidet for å skrive sine memoarer iColombey-les-Deux-Églises. Årene som fulgte, har han selv kalt ørkenvandringene, årene uten politisk innflytelse.
Pétain kom etter krigen tilbake til fra Tyskland og ble dømt til døden. De Gaulle omgjorde dødsstraffen til livsvarig fengsel.[38]
I 1958 pågikk denalgirske frigjøringskrigen for fullt, og Frankrike kunne verken nedkjempe de algirske styrkene eller slutte fred med dem. Vedkuppet i Alger 13. mai 1958 overtok den franske hærledelsen makten iAlgerie. Politikerne i Paris ble engstelige for at opprøret skulle spre seg til Frankrike. Charles de Gaulle ble ansett som den som kunne skape stabilitet. Han ble først utnevnt som statsminister, og gitt i oppdrag å få løsning på den da fastlåste politiske situasjonen. I denne sammenheng utba han seg, og fikk, et mandat til å utforme en ny konstitusjon, for det som i dag er kjent som Frankrikes «femte republikk». Etter at forslaget til konstitusjon hadde blitt godkjent, ble han så valgt til president, og på grunn av endringene i statens organer avløste han da den sittende presidenten,René Coty, før tiden.
8. januar 1959 tiltrådte han som Frankrikes president med særskilte fullmakter til å løse krisen i Algerie. Utad fremstod han som en president som med besluttsomhet skulle kjempe for et fransk Algerie, men i hemmelighet innledet han forhandlinger med den algirske motstandsbevegelsen,FLN. I mars 1959 uttalte de Gaulle: «Den franske hæren kommer aldri til å forlate dette landet, og jeg kommer aldri til å forhandle med disse personene fraKairo ogTunis».[trenger referanse] I vanskelige situasjoner kunne han gå imot parlamentets flertall ved å bruke unntakslover eller utlysefolkeavstemning. En folkeavstemning i januar 1961 gav ham frie hender til å giAlgerie selvstendighet. Algerie fikk sin selvstendighet til tross for protester fra den franske hæren. I april 1961 forsøkte generalene i Algerie å styrte ham, men revolten mislyktes.
I 1960 detonerte Frankrike enatombombe (Gerboise bleue) i Algerie, og i 1968 ble enhydrogenbombe detonert. I 1965 sendte Frankrike opp ensatellitt. Charles de Gaulle anerkjenteFolkerepublikken Kina i 1964 til tross for at USA mislikte dette.[trenger referanse] Han ble gjenvalgt som president i 1965 etter å ha beseiretFrançois Mitterrand. Den gaullistiske utenrikspolitikken ville gi Frankrike en posisjon i verden og redusere avhengigheten av Storbritannia og USA. Hans vennskap medKonrad Adenauer var viktig for den fransk-tyske forsoning og for etableringen av EUs forløpere. For de Gaulle var det åpenbart at britisk medlemskap iEEC ville true den fransk-tyske balansen, og under en pressekonferanse 14. januar 1963 la han ned veto mot britisk medlemskap. Frankrike gikk ut avNATOs militære samarbeid i 1966. De amerikanske troppene måtte ut av Frankrike og 26 000 soldater hjemsendes. Den amerikanske utenriksministerDean Rusk spurte ironisk om de døde amerikanerne på militærkirkegårdene også måtte evakueres? Enkarikatur viser en avreisende amerikansk soldat som roper til de Gaulle: «Hvis De trenger oss igjen, ertelefonnummeret 14-18 og 39-45!»[39]
I juli 1967 besøkte Charles de Gaulle Canada som feiret sin hundreårsdag med en verdensutstilling iMontréal, Expo 1967. 24. juli 1967 talte han til en stor forsamling fra Montreals rådhus og ropte Vive le Québec! (Lenge leve Québec), etterfulgt av Vive le Québec libre! (Lenge leve det fri Québec!).[40][41] Canadisk media kritiserte sterkt utsagnene, og Canadas statsministerLester B. Pearson uttalte at kanadiere ikke hadde behov for å bli frigjort. De Gaulle forlot Canada to dager senere og unnlot å møte i Ottawa som opprinnelig planlagt. Talen i Montreal ble tatt ille opp i det engelsktalende Canada og førte til en alvorlig diplomatisk krise mellom Canada og Frankrike. Men for uavhengighetsbevegelsen i Québec ble talen sett på som et vannskille og er fortsatt betraktet som en milestein blant mange fransk-canadiere.[trenger referanse]
De omfattende streikene og urolighetene i mai 1968 tok ham på sengen, og en folkeavstemning i april 1969 handlet i praksis om folkets tillit til Charles de Gaulle. 53 prosent stemte nei, noe som førte til hans avgang.
Han døde brått et par uker før sin 80-årsdag. Penger hadde han lite av, ettersom han avslo pensjoner han var berettiget til som tidligere statsoverhode, og i stedet nøyde seg med den vanlige pensjonen for offiserer.[trenger referanse] Han hadde bestemt at ingen statsoverhoder skulle komme til hans begravelse, og at gravsteinen bare skulle bære en enkel inskripsjon med hans navn, fødsels- og dødsår.
Charles de Gaulle giftet seg med Yvonne Vendroux[42][43] i 1921. De hadde møttes et par måneder tidligere. Som fransk førstedame holdt hun en lav profil. Hun var som sin mann sosialt konservativ og praktiserende katolikk. Franske medier ga henne tilnavnet «Tante Yvonne». Da president de Gaulle inviterteBrigitte Bardot til en offisiell mottagelse protesterte Yvonne de Gaulle fordi Bardot var skilt. Under studentopprøret i 1968 ble hun karikert for det som ble oppfattet som foreldete verdier.[trenger referanse]
Charles og Yvonne de Gaulle fikk en sønn og to døtre.[44]
Philippe de Gaulle født 1921 ble som sin far offiser og politiker, og satt i det franske senatet. Élisabeth født 1924 giftet seg med generalAlain de Boissieu. Yngstedatteren Anne (1928–1948) haddeDowns syndrom. Hun døde av lungebetennelse tyve år gammel. Charles de Gaulle hadde vært nært knyttet til henne. Det ble satt opp et fond i hennes navn, La Fondation Anne de Gaulle.
En sønnesønn, Charles de Gaulle, født 1948, satt i Europaparlamentet 1994–2004, først forMouvement pour la France og deretter forNasjonal Front. 57 andre slektninger av de Gaulle fordømte i et innlegg iLe Monde at han stilte til valg for Nasjonal Front.[45]
IfølgeHenry Kissinger ble de Gaulle valgt som president ved hjelp av retorikk og karisma. De Gaulle skapte ifølge Kissinger en fortelling omandre verdenskrig med de Gaulle selv som landets redningsmann.[46]
De Gaulles innsats i første verdenskrig gjorde ham fortjent til sine første utmerkelser.[47] Han mottok ytterligere utmerkelser som offiser, regjerings- og statssjef. Videre innstiftet hanOrdre de la Libération ogMédaille de la Résistance française, samt reformerte det franske ordensvesenet ved nedleggelse av et stort antall ordener for ulike samfunnsområder og opprettelse av en nasjonal fortjenstorden i stedet.[48] Han bar som stormester ordenskjedene forLégion d'honneur,Ordre de la Libération ogOrdre national du Mérite.
De Gaulle mottok disse franske utmerkelsene (kronologisk rekkefølge):[49]
På bakgrunn av innsatsen i første verdenskrig mottok de Gaulle også to polske utmerkelser og en russisk.[50] Flere utmerkelser ble ham til del i løpet av og etter andre verdenskrig. Som president fra 1958 til 1969 mottok han øverste klasse av en rekke utenlandske ordener, gjerne i forbindelse medstatsbesøk.[51]
La Congrégation, Hors de France, Revue du collège d'Antoing, nr. 6, 1908
Carnet de campagne d'un officier français, Revue de Paris, nr. 6, 1920
La Discorde chez l'ennemi, Berger-Levrault 1924
Le Flambeau (i to deler) Revue militaire, nr.69 og 70, 1927
La Défaite, question morale, 1927-1928
Philosophie du recrutement, Revue de l'Infanterie, nr. 439 1929
La Condition des cadres dans l'armée, 1930-1931
Histoire des troupes du Levant, Imp. nationale 1931 (i samarbeid med andre)
Le fil de l'épée, Berger-Levrault 1932
Combats du Temps de paix, Revue de l'Infanterie, nr. 476, 1932
Pour une politique de défense nationale, Revue Bleue, nr. 3, 1933
Le soldat de l'Antiquité, Revue de l'Infanterie 1933
Forgeons une armée de métiers, Revue des Vivants 1934
Vers l'armée de métier, Berger-Levrault 1934
Le problème belge, Revue Défense Nationale 1936
La France et son Armée, Plon 1938
Discours de guerre, Paris (Librairie universelle de France) Egloff, 1944-1945, 3 vol. Collection Le Cri de la France.
Trois études, Berger-Levrault 1945 (Rôle historique des places fortes ; Mobilisation économique à l'étranger ; Comment faire une armée de métier) etterfulgt avMémorandum du 26 janvier 1940.
Mémoires de guerre
Volume I -L'Appel, 1940-1942 Plon 1954
Volume II -L'Unité, 1942-1944 Plon 1956
Volume III -Le Salut, 1944-1946 Plon 1959
Mémoires d'espoir
Volume I -Le Renouveau, 1958-1962 Plon 1970
Volume II -L'effort, 1962… Plon 1971
Discours et Messages
Volume I -Pendant la Guerre, 1940-1946 Plon 1970
Volume II -Dans l'attente, 1946-1958 Plon 1970
Volume III -Avec le Renouveau, 1958-1962 Plon 1970
Volume IV -Pour l'Effort, 1962-1965 Plon 1970
Volume V -Vers le Terme, 1966-1969 Plon 1970
Lettres, Notes et Carnets
Tome 1 -1905-1918 Plon 1980
Tome 2 -1919-juin 1940 Plon 1980
Tome 3 -Juin 1940-juillet 1941 Plon 1981
Tome 4 -Juillet 1941-mai 1943 Plon 1982
Tome 5 -Juin 1943-mai 1945 Plon 1983
Tome 6 -Mai 1945-juin 1951 Plon 1984
Tome 7 -Juin 1951-mai 1958 Plon 1985
Tome 8 -Juin 1958-décembre 1960 Plon 1985
Tome 9 -Janvier 1961-décembre 1963 Plon 1986
Tome 10 -Janvier 1964-juin 1966 Plon 1986
Tome 11 -Juillet 1966-avril 1969 Plon 1987
Tome 12 -Mai 1969-novembre 1970 Plon 1988
Tome 13 -Compléments de 1924 à 1970 Plon 1997
Textes, allocutions déclarations et notes. La Documentation française, nr. 216, 25. september 1967
Voyage en Pologne du général de Gaulle, (6 - 11. september 1967)
^abcAnne Frank Knowledge Base, «Charles de Gaulle», Anne Frank House person ID9932e618-00e7-4c8e-b650-2b3a781c07a4, besøkt 1. oktober 2025[Hentet fra Wikidata]
^Rowland, B. M. (red.). (2011).Charles de Gaulle's Legacy of Ideas. Lexington Books.
^Rowland, B. M. (red.). (2011).Charles de Gaulle's Legacy of Ideas. Lexington Books.
^Francois Dreyfus (2004):Unrecognized Resistance. Hoover Institution on War, Revolution, and Peace.
^Jackson, J. (2018).A Certain Idea of France: The Life of Charles de Gaulle. Penguin UK. «In fact at that time most members of the British elite spoke good French, and de Gaulle did not need to practise his shaky English too often.»
^Nolan, C. J. (red.). (1997).Notable US Ambassadors Since 1775: A Biographical Dictionary. Greenwood Publishing Group. «Believing that de Gaulle did not speak English , Walters embellished his translations. At the end of the meeting General de Gaulle spoke to Clark in English, demonstrating to Walters that he had recognized the blunder.» (s.360)
^Hazareesingh, S. (2012).In the Shadow of the General: Modern France and the Myth of de Gaulle. Oxford University Press, s. xiii.
^Haskew, M. E. (2011).De Gaulle: Lessons in Leadership from the Defiant General. MacMillan/St. Martin's Press, s. 4, 128.
^Zaretsky, Robert (1993). Lacouture, Jean, red.«A Certain Idea of De Gaulle».The Virginia Quarterly Review. 1. 69: 166–173.ISSN0042-675X. Besøkt 26. juli 2023. «Reminiscing about the war years and his sharp conflicts with Roosevelt, de Gaulle remarked, "Roosevelt thought I thought I was Joan of Arc. He was wrong. I simply thought I was General de Gaulle."»
^Knutsen, Torbjørn L. (3. november 2023).«Studium av store menn».www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 4. juni 2024.
^Anne de Chefdebien, Tom Dutheil og Vladimir Trouplin (red.):Une certaine idée de la France… Et du monde. Charles de Gaulle à travers ses décorations, Brussel: Peter Lang, Musée de l'Ordre de la Libération, musée de l'Ordre de la Libération og Musée de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2019, s. 19–31.
^De Gaulle et le Mérite. Création d'un ordre républicain, Paris: Musée de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2013.
^de Chefdebien, Dutheil og Trouplin (red.) 2019, s. 21–60 og liste s. 336–338.
^de Chefdebien, Dutheil og Trouplin (red.) 2019, s. 32–37.
^de Chefdebien, Dutheil og Trouplin (red.), 2019, s. 85–309.
^de Chefdebien, Dutheil og Trouplin (red.) 2019, s. 85–309 og liste s. 336–338.
_-_ribbon_bar.png)
_-_ribbon_bar.gif)
.svg)
.gif)
_-_ribbon_bar.gif)
_-_ribbon_bar.png)
_ribbon.gif)
_ribbon.svg)
.gif)
.png)
_-_ribbon_bar.gif)
_-_ribbon_bar.png)
_-_ribbon_bar.png)
.gif)
_-_ribbon_bar.png)
.gif)
_-_ribbon.svg)
_-_ribbon_bar.gif)
_-_ribbon_bar.png)
_1st_type_ribbon.svg)
