Cella (latin: «lite kammer»), ellernaos (gresk: «tempel»), er det innerste rommet i etmesopotamisk,gresk ogromersktempel i særligklassiskarkitektur som rommet gudebilde.[1] Det er vanligst å brukecella om det romerske tempelet ognaos om det greske.
Dets inngjerding innenfor murene har fremmet utvidete betydninger, som eneremitts eller en munks celle, siden1600-tallet, av en biologisk celle i planter eller dyr, og i moderne tid også grunnorganisasjon i et kommunistisk parti eller politisk aktivistgruppe.[2]
I templer fraantikkens Hellas og iRomerriket er cella et rom i bygningens sentrum, vanligvis med enstatue eller etkultbilde av den spesielle guddommen som tempelet var viet til. I tillegg kunne cellaen inneholde et bord eller en sokkel som offergavene kunne legges på.
Cellaen er vanligvis et enkelt, vindusløst, rektangulært rom med en dør eller en åpen inngang midt på en av kortveggene. I større templer kunne cellaen være delt i to eller tre «skip» skilt avsøylerekker. Den kunne også inneholde enadyton, et område som bare ypperstepresten kunne bruke.
Venustempelet iRoma, som ble bygd avHadrian, hadde to cellae, begge innhegnet med en enkelperistyl (søylerekke).
I denptolemeiske perioden ioldtidens Egypt refererte cella til det som er gjemt og ukjent i den innerste helligdommen i et tempel, det som eksisterer i totalt mørke, som skulle symbolisere universets tilstand før skapelsen.
IfølgeVitruvius haddeetruskiske templer tre cellae ved siden av hverandre.
Itidlig kristen arkitektur bl.a. ikatakombene ble navnet cella brukt om detkapellet som var reservert for gjennomføringen avliturgien. Senere har små kapell og munkeceller også blitt kalt cella.
Naos brukes også ibysantinsk arkitektur som navn på rommet midt ikorskuppelkirken.