Gaius Valerius Catullus (født ca.84. f.Kr., død ca.54 f.Kr.), også kjent somCatull, var en av de mest innflytelsesrikeromerskediktere i det1. århundre f.Kr. Hans dikt studeres stadig, og hans innflytelse kan stadig gjenfinnes innenfor diktningen og andre kunstformer. Han hører med til de tidligste lyriske dikterne i Romerriket.[1]
Man vet lite sikkert om Catullus' liv. De fleste antikke kilder, somSuetonius og dikterenOvid[2] er samstemmige om at han ble født i eller i nærheten avVerona. Han var medlem av en førenderidderfamilie fra Verona, men levde iRoma det meste av livet. I 61. f.Kr. forelsket han seg i kvinnen som figurerer i diktningen hans som «Lesbia» (det vil i «kvinnen fra Lesbos» en øy i Egeerhavet som var hjemstedet tilSapfo). I57. f.Kr. fulgte han sin vennMemmius tilBithynia, hvor Memmius hadde fått stillingen sompropraetor. Catullus' eneste politiske stilling var ett år som stabssjef for guvernøren i Bithynia.
Det er usikkert når Catullus døde. Enkelte antikke kilder forteller at han døde av utmattelse 30 år gammel. Tradisjonelt sies han å ha levd fra 84 f.Kr. til 54 f.Kr., siden man ikke kjenner noe dikt fra etter 54 f.Kr.
Catulls forfatterskap har blitt overlevert i en antologi med 116carmina (sanger). Disse kan deles i tre: 60 korte dikt på ulike former, 8 lengre dikt og 48epigrammer. Om det er Catull selv eller noen andre som står for rekkefølgen på diktene, vites ikke. Catull regnes blantneoterikerne, en gruppe unge poeter som hentet inspirasjon fra hellenistisk diktning fra 200-tallet f.Kr.[3]
De korte diktene og epigrammene kan deles i fire etter sitt innhold:
dikt til eller om venner av Catull
erotiske dikt
spottende dikt, ofte temmelig frekke, rettet til tidligere venner, andre av Lesbias elskere, diktere, kjente politikere (somJulius Cæsar og talere (somCicero)
kondolansedikt til trøst for venner
Alle disse diktene viser denepikureiske holdningen til Catull og vennene hans. De holdt seg for det meste utenfor politikken og var mest interessert i poesi og kjærlighet; man foretrakkvenustas (sjarm) fremforvirtus (dygd, bevist i det politiske eller militære) som blant andre Cicero forfektet. Romerske diktere tok vanligvis for seg spørsmål om livets virkelige verdier (mos maiorum) og mening. Catull skriver heller om kjærlighetens gleder og sorger.[1] Han utleverer egne følelser og lyster, og bryr seg lite om det romerske idealet om måtehold. Denne subjektiviteten var ny i denromerske litteraturen, og dannet skole for en diktning der «den personlige kjærlighetsopplevelsen står i sentrum»[1]. Senere stoTibull,Properts ogOvid for liknende dikt.
De åtte gjenværende diktene er syv hymner og ettepillion (et lite epos),en sjanger foretrukket av neoterikerne.
En stadig tilbakevendende skikkelse i Catulls amorøse dikt er kvinnen Lesbia.[1] Kjærligheten til henne beskrives i alle faser, fra første tilnærming til avsluttende motvilje og hat. BådeTibull ogProperts dikter opp en kvinne med navn etter greske øyer som sin elskede, henholdsvis Delia og Cynthia, men i motsetning til dem tror man Lesbia sto for en virkelig kvinne, Cloadia.
113 dikt av Catullus har blitt bevart for ettertiden. Disse er blitt oversatt tilnynorsk av Erik Eggen, Sigmund Skard og Asgaut Steinnes (Samlaget 1978). De er også blitt oversatt tilbokmål av Johann Grip og Henning Hagerup (Tiden 1996).
