Blomstenlinnea (Linnaea borealis) er oppkalt etter Linné. Han selv omtalte den som «min blomma».
Foto: Henripekka Kallio
Carl von Linné (1707–1778) var ensvensknaturforsker oglege. Linné er den modernetaksonomiens far. Hanklassifiserte alle dyre- og plantearter som var kjent på hans tid, og formulerte det som har blitt kjent somnomenklaturreglene; med forholdsvis få modifikasjoner er disse fremdeles i bruk ibiologien.
Carl ble født i en tid da det ennå var forholdsvis uvanlig å haetternavn. Carls far het opprinnelig Nils Ingemarsson, der Ingemarsson var etpatronym, ikke etslektsnavn. Da Nils skrev seg inn vedLunds universitet, trengte han imidlertid et etternavn, og laget seg da et slektsnavn som var inspirert av det storelindetreet som stod på hans familiegård. Han latiniserte det svenske ordetlind til Linnaeus (som delvis også ble skrevet Linnæus).
Carls svenske navn var dermed Carl Nilsson Linnaeus. På de fleste av hans publikasjoner brukte han denlatiniserte formen Carolus Linnaeus (som pleide å stå igenitiv, altså Caroli Linnaei). Etter at han bleadlet i 1761, tok han navnet Carl von Linné. På noen av publikasjonene er dette i sin tur latinisert til Carolus a Linne. Navnet han i dag vanligvis blir omtalt under, er Carl von Linné (i hvert fall på blant annet svensk, norsk og tysk). I den biologiske systematikken (og på engelsk) bruker man derimot formenCarolus Linnaeus. I angivelser avvitenskapelige artsnavn forkortes navnet hans ofte kort og godt til «L.» (Dermed er Linné den eneste autoriteten som kan forkortes ned til én bokstav.)
Carl ble født 13. maisve./23. mai1707greg. påRåshult iSmåland som det første av Nils Ingemarsson Linnaeus og prestedatteren Christina Brodersonias fem barn. Hun var bare 18 år da Carl kom til verden.[19] Christinas mor var Maren Jørgensdatter, morfaren var presten Jørgen Simonsen (død 1692) og hans mor igjen varJohanne Pedersdatter som i 1622 ble brent somheks iStavanger. Maren Jørgensdatters bror Simon Jørgensen Wesseltoft (død 1739 iSkien) er stamfar for den norskeslektenWesseltoft.
Nils Ingemarsson Linnaeus varprest og ivrig hagedyrker, og vekket sønnens interesse for planter. Også hans lærere støttet ham i å tilegne seg datidens botaniske kunnskap.
Linné studertemedisin iLund (underKilian Stobæus) ogUppsala, men gjorde også blant annet botaniske studier og begynte å forelese om botanikk. Han gjennomførte flere ekspedisjoner i Sverige, blant annet tilLappland. Reisene hans resulterte ikke bare i botaniske avhandlinger på latin, men også i populære reiseskildringer på svensk.
Reisen begynte den 12. mai 1732, da Linné gav seg i vei alene, ridende mot Lappland hvor han ble i fem måneder. Reiseskildringen han skrev utkom etter at han returnerte, og var svært omfattende. I tillegg til observasjoner av naturen, interesserte Linné seg også for samisk kultur, og han beskrevsamenes livsvilkår inngående.
Det viktigste resultatet av reisen til Lappland var allikevel de botaniske studiene som ble tilFlora Lapponica. Den lapplandske vegetasjonen var på denne tiden relativt ukjent. Vekstene somOlof Rudbeck d.y. hadde samlet inn på sin reise iTornedalen, hadde blitt ødelagt i en omfattende brann som herjet Uppsala i 1702. Med Flora Lapponica, som ble offentliggjort i 1737, fikk man kunnskap om disse ukjente områdene.[20]
Linné kom første gang tilDalarna for å feirejul iFalun i 1733. På en julefest traff han gruvelegens datter, Sara Elisabeth Moraea, som senere skulle bli hans hustru. På den tiden besøkte han ogsåBergslagens gruver og jernverk. Dalarnas landshøvding, Nils Reuterholm, hadde hørt om Linnés Lapplandsreise og hadde blitt imponert av den, så han foreslo en lignende reise gjennom Dalarna.[21]
Reisen gikk på hesteryggen, og han viste stor interesse forrunesteiner. På reisen kom han tilVetlanda den 23. juni og noterer seg to runesteiner på kirkegården. Dagen derpå var han kommet tilVäxjö og gjør opptegnelser omdomkirken, som året før hadde blitt herjet av brann og under Linnés besøk var «ett bedrövligt spektakel». Han beskrev dessuten Sankt Sigfrids klesdrakt.Kalmar nådde han den 28. mai, hvor han ble utsatt forstorm, men brukte tiden til å beskrive kirken, som «var täck och ägde sköna skrudar».
Den 1. juni gikk han i land påÖland, overnattet den 4. juni i prestegården i Resmo for endelig den 6. juni å nå frem til Smeby. Smebys kirke var så spesiell at Linné aldri hadde sett maken. Han skriver at kirken med sine små vinduer var ganske mørk og snart kunne få tilhørerne til å falle i søvn. Den 7. juni var en søndag, og da gikk han i kirke i Ås. Den 9. juni noterer han seg runesteiner i Sandby og Gårdby. Dagen etter besøkte han stedet Runsten og kunne notere enda en runestein. Denne ansås for å være en av stedets severdigheter. I Långlöt den 10. juni noterer han i dagboken om hele to helsebringende kilder på kirkegården:
«Vattnet kan drickas av sjukligt folk uti åtskilliga passioner, allenast brunnen blev väl rensad, och man ej alltför kräsmagad fruktade för sådan mineral, som insmugit sig av lik och dödas kroppar.»
I Bredsätra den 11. juni kommer planteinteressen frem, og Linné skriver om ødekapellet i Kläppinge at det på gulvet vokstescandix seminbus hispidis.[22] Persnäs besøkte han den 12. juni, og den 14. juni, som var den fjerde søndag etterTrinitatis, deltok han i gudstjenesten i Högby. Han noterte enda en runestein på kirkegården der. Etter tre uker påÖland seilte så Linné tilGotland.[23]
Denne reisen begynte med vogn i Uppsala, byen som hadde vært hans hjem i mange år. Søndag den 7. mai hadde han nådd Växjö, hvor han skildrer hvordan erkebiskopen, «högvördige herr doktor Henric Benzelius», innvier hr. doktor Olof Osander til biskop i Växjö stift. Pinsedagen 14. mai hørte han en fin preken i Virestad, og på annendagen møtte han igjen sitt kjære Stenbrohult. I dagboken skriver han med vemod om hvordan de som han kjente for 20 år siden, nå var blitt gamle: «De gingo nu med grå hår och vita skägg, utlevde, och en ny värld hade kommit i stället».
Den 17. mai reiste Linné fra Stenbrohult mot målet Loshult iSkåne, og var atter i Stenbrohult den 2. august. På hjemreisen til Uppsala gjorde han opphold i Ryssby i Sunnerbo, hvor hans svoger, Johan Collin, var sogneprest. På turen videre nordover passerte hanJönköping, hvor han besøkte sin slektning, presten C. Tiliander. Via Gränna ogVadstena kom Linné endelig tilbake til Uppsala.[24]
Utsikt mot Hartekamp fra kanalen «Leidse trekvaart». Det er lite igjen av denHortus Cliffortianus som Linnaeus kjente.
Fra 1735 til 1738 oppholdt Linné seg i flere europeiske land, men hovedsakeligNederland, hvor han ble tildelt sin doktorgrad i medisin frauniversitetet i Harderwijk. Under sitt opphold i Nederland ble Linné kjent med mange vitenskapsfolk og fikk tilgang til mange store plantesamlinger og dyrehager. Det var her han begynte å arbeide medsystematikk. Årene resulterte i en rekke publikasjoner, blant annet den første utgaven avSystema naturae.
I to år, fra 13. september 1735 til 7. oktober 1737, bodde Linné påGeorge Cliffords private sommerresidensHartekamp iHeemstede vest forAmsterdam igrevskapet Holland. Clifford var en rik handelsmann fra Amsterdam med en egen botanisk hage og dyrehage, og dessuten en kjenning av den nederlandske legen og vitenskapsmannenHerman Boerhaave. Clifford delte Boerhaaves sterke interesse for planter fra fjerne strøk. Disse samlet han iorangeriet og haven sin i Heemstede. Boerhaave foreslo at Linné skulle tre i Cliffords tjeneste som livlege og botaniker (hortulanus), og så skjedde. Clifford ansatte ham somhortulanus, og ba ham beskrive den store plantesamlingen. Dette resulterte i en bok,Hortus Cliffortianus, som ble utgitt i 1738 og trolig ligger til grunn for Linnés senere arbeide. På bokens tittelside er et kart over hagen i Hartekamp gjengitt sammen med et dikt av J. Wandelaar. Diktet lovpriser pisangen (banantreet) som Clifford hadde fått til å blomstre i orangeriet. I begynnelsen av 1738 kom Linné tilbake til Hartekamp da han var på hjemveien til Sverige. Han hadde pådratt segkolera og trengte hvile. Deretter fortsatte han reisen hjem viaFrankrike.
Etter at Linné kom tilbake til Sverige, begynte han å arbeide somlege iStockholm, og giftet seg i 1739 med sin forlovede Sara Elisabeth (Lisa) Moraea. Ekteparet fikk til sammen sju barn:
Carl (den yngre, 1741–1783),
Elisabeth Christina (1743–1782),
Sara Magdalena (født og død 1744),
Lovisa (1749–1839),
Sara Christina (1751–1835),
Johan (1754–1757) og
Sofia (1757–1830).
I 1741 ble Linné professor i botanikk, medisin ogkjemi i Uppsala. Han fortsatte med sin reisevirksomhet i Sverige, og oppmuntret sine studenter til å foreta reiser utenlands for å samle inn materiale av ukjente plante- og dyrearter. Hans arbeid med å klassifisere disse artene fortsatte også for fullt, og resulterte i en rekke bøker. Den viktigste boken ved siden avSystema naturae, og den mest omfattende av alle, var uten tvil hansSpecies plantarum. Denne bokens første utgave kom ut i 1753 og inneholdt beskrivelser av samtlige kjente plantearter. I tillegg nedtegnet han sine taksonomiske metoder i blant annetPhilosophia botanica (1751), og forfattet lærebøker ifarmakologi ogmineralogi.
Linné hadde god kontakt med den svenske kongefamilien og ble adlet i 1761 (med tilbakevirkende kraft til 1757). De siste årene av sitt liv slet han med sykdommer og hadde blant annet tohjerneslag. Som en følge av det siste slaget døde han den 10. januar 1778 i Uppsala. Han er begravd i Uppsalas domkirke.
Det var vanlig på Linnés tid (og hadde vært vanlig helt sidenPlaton) å ordne planter og dyr islekter ogarter. Slekten ble på mange måter sett på som grunnenheten, mens de ulike artene i slekten ble «variasjoner innen slekten». Slekten var altså grupper av arter som delte en rekke likhetstrekk. Slektens ulike arter hadde derimot hver sine særtrekk som skilte dem fra hverandre og fra slektens grunntrekk.
På 1700-tallet hadde systematikken opplevd en oppblomstring, som skyldtesopplysningstidens større vitenskapelige aktivitet, men ogsåkolonitidens oppdagelsesreiser i de nye kontinentene. Det ble beskrevet så mange nye arter at også antallet av kjente slekter ble svært uoversiktlig.
På dette punktet kom Linné med to svært viktige innovasjoner. Han innførtekategorier for å klassifisere artene, og han skilte artensnavn fra densdiagnose. Disse to punktene behandles i det følgende etter tur.
Linné antok, som var vanlig på denne tiden, at artene og slektene hadde værtskapt som sådanne avGud. Å tilordne artene til en felles slekt, var derfor for Linné et ledd i å avdekke Guds skaperakt og vise Guds storhet. For å beholde oversikten over artene, innførte Linné imidlertid større enheter, som han kalte forordener ogklasser. Alle slekter skulle tilordnes ordener, og alle ordener til klasser. På denne måten skulle det være enklere å huske på den systematiske tilhørigheten til de enkelte artene.
I motsetning til arter og slekter anså Linné ordener og klasser for å være forholdsvis vilkårlige. Betegnende i så måte er hans utsagn at «arter og slekter er Guds verk, ordener og klasser menneskets.»
I tillegg brukte Linné betegnelsenrike for å skille mellom planter og dyr (samtmineraler, som Linné klassifiserte ved siden av organismene). Begrepeneart,slekt,orden,klasse ogrike betegnes i dag somtaksonomiskekategorier. Mange avgruppene som Linné brukte, hadde lenge vært kjente (for eksempelfugler ellerfisker). Men det var Linnés idé å lage et system med faste kategorier, der enhver art hørte til nøyaktig én gruppe av alle større kategorier.
Før Linné var det i den biologiske systematikken ikke noe klart skille mellomnavnet på en art og artensdiagnose. Navnet bestod av slektens navn (etsubstantiv) etterfulgt av en hel rekkeadjektiver. Antallet adjektiver varierte, men kunne bli nokså høyt (opptil tolv hos Linné), siden beskrivelsen skulle være tilstrekkelig for å skille arten fra de andre artene i slekten. Fordi vitenskapsspråket varlatin, var selvfølgelig også artsnavnene latinske (eller latinisertegammelgreske) ord. Dette systemet var svært uoversiktlig. Ikke bare var navnene lange og vanskelig å huske, de måtte også endres jevnlig. Oppdaget man en ny art som hørte til en kjent slekt, kunne det nemlig hende at de eksisterende artsnavnene ikke lenger var entydige og måtte oppdateres og utvides.
Linné innførte i 1753 denbinomialenomenklaturen for arter, altså artsnavn som består av nøyaktig to ledd: et slektsnavn og et etterfølgendeepitet (greskbi = «to», latinnomen = «navn»). Et eksempel er det toleddete navnetHomo sapiens forvår egen art. Epitetet (dette tilfellet altsåsapiens = «klok») skulle ikke lenger være noen full beskrivelse av arten. Det var tilstrekkelig at navnet var entydig. Diagnosen var fremdeles en viktig del av beskrivelsen av en art, men den ble uavhengig av artens navn. Epitetet trengte heller ikke nødvendigvis å beskrive en egenskap ved arten, den kunne referere til funnstedet, til leveviset, til en person eller være fritt oppfunnet.
Linné klarte å publisere beskrivelser av samtlige arter som var kjente for vitenskapen på hans tid. Alt i alt var dette 4 400 dyrearter og 7 700 plantearter. Mange av dem hadde han studert selv, enten i live eller i konservert form. Resten hadde han fått beskrevet av kollegaer i mange land som han brevvekslet med. I tillegg til å beskrive artene,klassifiserte han dem og ga dem dermed en fast plass i det biologiskesystemet. Klassifikasjonen hans er selvfølgelig svært forskjellig fra dagens (som bygger påevolusjonært slektskap). Men i flere tilfeller bruker man fremdeles degruppene som Linné definerte.
Nedenfor vises Linnés klassifikasjon av dyr (iSystema naturae, 10. utgave, 1759). Noen av navnene pågruppene som han innførte, er fremdeles i bruk. Disse er markert med en asterisk (*; og med to slike hvis gruppen i dag fremdeles omfatter alle de artene som Linnés tilordnet den). Store romertall indikerer Linnés klasser, små romertall hans ordener.
Når det gjelder planter, fant Linné opp et helt annet system. Det har blitt kaltseksualsystem (systema sexuale), siden plantene ble delt inn i klasser og ordener på grunnlag avkjønnsorganene (støvbærere ogfruktemner).
Linnés 24 planteklasser tok utgangspunkt i antall, lengde og posisjon av støvbærerne. De første 13 klassene var definert ut fra antallet av like lange og ikke sammenvokste støvbærere. Så fulgte to klasser for blomster med støvbærere av ulik lengde, fem klasser for blomster der støvbærerne er vokst sammen med hverandre eller med fruktemnet, tre klasser av enkjønnede blomster (sambu ogsærbu), og til slutt en klasse for planter uten blomster (kryptogamer).
De første 13 klassene ble videre inndelt i ordener på grunnlag av fruktemnene; de resterende klassene på grunnlag av blant annet antall støvbærere. Dermed fantes det ordener med samme definisjon (og navn) i ulike klasser. Angivelsen av en planteorden alene var altså ikke entydig uten at den tilhørende klassen hadde blitt nevnt. Seksualsystemet var derfor ikke noe system i dagens forstand (med «mindre skuffer i større skuffer»), men lignet mer på en tabell med kolonner og rader.
Ingen enkeltperson har satt større preg på den biologiske systematikken enn Linné. Hans store betydning skyldes fremfor alt at han rakk over samtligeorganismer som var kjent i hans tid. De systematiske reglene som Linné fant opp, var ikke de eneste tenkelige, og heller ikke nødvendigvis de beste. Men Linné hadde med sin utrettelige arbeidsinnsats beskrevet samtlige arter etter ett gjennomført regelsett. Dette har ingen andre klart, verken før eller senere. Derfor ble det bestemt at Linnés arbeider skulle danne startpunktet for det internasjonale systematiske regelverket som – med noen modifikasjoner – fremdeles er i bruk. Nærmere bestemt utgjør Linnés bokSpecies plantarum (1753) den første publikasjonen med gyldigebeskrivelser av planter, mens den tiende utgaven avSystema naturae (1758) er den første publikasjonen med gyldige beskrivelser av dyr.
Ved siden av utallige artsnavn er det noen av Linnés regler som har blitt bevart:
Alle arter har etvitenskapelig navn med to ledd (slektsnavn pluss artsepitet).
Alle nye arter må beskrives i en trykt publikasjon med angivelser av diagnostiske egenskaper, funnsted, en generell beskrivelse med mere.
Alle beskrivelser av nye arter skal angi entype, det vil si et konservert eksemplar, som oppbevares på et angitt sted (vanligvis en naturhistorisk samling ved etmuseum), slik at det kan undersøkes av andre systematikere.
Det er på det siste punktet at den største forandringen har skjedd. De fem kategoriene som Linné innførte, var som sagt arten, slekten, ordenen, klassen og riket. Senere har man tilføyd flere kategorier (som «familie» mellom slekt og orden, eller «rekke» mellom klasse og rike). Dette systemet var nyttig for å systematisere organismer, det vil si «putte dem i bås». Det bygget imidlertid på en før-evolusjonær tenkemåte, nemlig overbevisningen om at klassifiseringen til syvende og sist måtte være vilkårlig. Siden utgivelsen avDarwins bokArtenes opprinnelse i1859 vet man derimot at arter er beslektet med hverandre. I dag er man derfor enig om at etsystem bør gjengi detevolusjonære slektskapet artene imellom. Kategorier er imidlertid svært dårlig egnet til dette formålet, og brukes derfor i stadig mindre grad av systematikere. Det jobbes også med utkast av regelverk som ikke benytter seg av kategorier (sekategori ogsystematikk).
Spesielt Linnés plantesystematikk (seksualsystemet) varkunstig, da det var basert på noen veldig få, vilkårlig utvalgte egenskaper. Det er derfor forlatt fullstendig i dag. Linnés dyresystematikk inneholder derimot flere grupperinger som er sammenfallende med dagensslektskapsgrupper. I en annen sammenheng er også deler av seksualsystemet i bruk i dag, nemlig ibestemmelsesnøkler. Her er Linnés enkle kriterier fremdeles svært nyttige.
Ved siden av systematikk lå Linnés viktigste bidrag spesielt ibotanikken. Nesten samtlige botaniske fagbegreper går tilbake til Linné. Videre var Linné en habilgeolog, og han får også æren for å ha innførtcelsiusskalaen. Det var likevel fenomener han ikke kunne forklare, og som han noterte ned iDivina nemesis (=Guds hevn),[25] som ikke ble utgitt i sin helhet før i1968. Her skriver han om den natten professor Dahlmans datter døde, samme natt som det spøkte på hans egne døtres soverom så de skrek av redsel. Han ordnet slike historier etter de syv dødssyndene, i håp om å finne et overordnet prinsipp også her - at de onde ble dødssyke og de ugudelige gale.[26] Men han oppgav å forklare skrittene som vekket hans kone natt til 23. juli 1765 - skritt han gjenkjente som tilhørende Carl Clerck, som han siden fikk vite døde den natten, i Stockholm 6 mil unna.[27]
I Sverige utgis bokverketNationalnyckeln till Sveriges flora och fauna som er et arbeide i Linnés ånd, å undersøke, kartlegge og gi artene (svensk) navn. Verket skal, på en populær, men vitenskapelig måte, beskrive landets 50 000nordiske arter avdyr,sopp ogplanter. Minst 30 000 blir beskrevet utførlig i tekst og bilder. Aldri tidligere har et så omfattende bokverk blitt utgitt, Nationalnyckeln blir en referanse over en hel nasjons arter.
Det vakte en del oppsikt at Linné hadde plassert mennesket i den samme ordenen somaper og den samme klassen sompattedyr. Dette avvek fra datidens kristne lære, der mennesket hadde en unik plass i skapelsen. Den lutherske erkebiskopen i Uppsala var blant dem som anklaget Linné for ugudelighet. Men Linné forsvarte seg med at det fantes så godt som ingen anatomiske forskjeller mellom menneske og ape, og at han tross alt hadde plassert mennesket i sin egen slekt, adskilt fra apene (som han plasserte i slektenSimia).[28]
I sitt hovedverkSystema naturae (1735-1758) delte Linné mennesket (artenHomo sapiens) i fireunderarter eller «varianter» (av andre senere kaltmenneskeraser), noe som gjaldt de ni første utgavene fra 1735 til 1756:Europaeus albus (europeisk hvit), Americanus rubescens (amerikansk rød), Asiaticus fuscus (asiatisk mørk) ogAfricanus niger (afrikansk svart).[29] Utover på 1750-tallet begynte Linné å utvikle mennesketeoriene sine, slik at de ulike variantene ble tillagt ulike egenskaper (mest positive for hvite europeere, mest negative for svarte afrikanere), noe som ble nedtegnet i den tiende utgaven av verket i 1758 (der to menneskevarianter til ble tilføyd). Linné-selskapet i London (grunnlagt etter hans død i 1778) erklærte i september 2020 at denne 1758-utgaven «la grunnlaget for vitenskapelig rasisme».[30]
I Linnés nyutviklede, hierarkiske system ble den hvite europeer nå beskrevet som «vis og oppfinnsom», mens svarte afrikanere ble definert som «slu og trege». Rekkefølgen ble fra nå av generelt presentert slik, med hvite europeere først (som de beste) og svarte afrikanere til slutt. I motsetning til tidligere forfattere, tilla Linné slik ulike moralske egenskaper til menneskene basert på hvilket kontinent de var fra og hvilken hudfarge de hadde.[31] Linné-selskapet skriver: «På denne måte forble Linnés hierarki, med svarte folk, som ble assosiert med negativ moral, helt på bunnen, stående».[32]
Carl von Linné fikk stor oppmerksomhet i 2020, etter atBlack Lives Matter-protester iUSA førte til underskriftskampanjer og innlegg på sosiale medier som krevde fjerning av statuer til minne om Linné. De som argumenterte for at statuene skulle fjernes, begrunnet ofte dette med at dette ville utgjøre en fordømmelse av det rasistiske aspektet ved Linnés klassifiseringssystem og måtene hans arbeid konsekvent bidro til å ta i bruk koloniale tankesett og verdensbilder.[33][34][35]
Sommeren 2020 oppsto det en debatt om Linné i Norge grunnet en benk som er plassert til hans ære iBotanisk hage påTøyen.[36] I juni 2021 ble det klart atNaturhistorisk museum setter opp et nytt skilt om Linné, «hvor det skal opplyses om Linnés feilaktige arbeid med kategorisering av menneskene».[37] Linné idealisertesamene etter sin reise iLappland i 1732. Han omtalte dem som «våre lærere»[38] og fremhevet dem somforbilder fordi de levde i pakt med naturen, noe som inspirerteRousseau til idéen om «den edle villmann».[39]
Linné ga ut svært mange bøker. Enkelte av dem var avhandlinger på bare noen få sider, andre var flerbindsverk på over tusen sider. Nedenfor er de viktigste av dem oppført. De fleste bøkene var skrevet på datidens vitenskapsspråk, latin. Sine reiseskildringer utga Linné imidlertid på svensk, noe som var nokså uvanlig, men gjorde dem meget populære. Siden det ikke fantes mye trykt svensklitteratur, må hans svenske bøker ses på som en viktig milepæl i den svenske litteraturhistorien.
Systema naturae («Naturens system», 1735; flere senere utgaver)
Fundamenta botanica («Botanikkens grunnlag», 1736; flere senere utgaver)
Critica botanica («Botaniske regler», 1737)
Flora lapponica («Lapplands flora», 1737)
Genera plantarum («Plantenes slekter», 1737; flere senere utgaver)
Classes plantarum («Plantenes klasser», 1738; flere senere utgaver)
Hortus Cliffortianus («Cliffords hage», 1738)
Observationes in regnum lapidum («Iakttagelser i steinenes rike», 1739)
De febrium intermittentium causa («Omvekselfeberens årsaker», 1745)
Flora suecica («Sveriges flora», 1745; flere senere utgaver)
Öländska och Gothländska resa (1745)
Fauna suecica («Sveriges fauna», 1746; flere senere utgaver)
Wästgöta-resa (1747)
Amoenitates academicae («Akademiske gleder», 1749; flere senere utgaver)
Materia medica («Legemidler», 1749; flere senere utgaver)
Dokumentene og tegningene fra Linnés reise i Lappland i 1732 er tatt opp iSveriges kulturkanon i kategorien «Lærdom og sakprosa» ogSystema Naturae fra 1735 i kategorien «Oppfinnelser».[40]
^abPedagogues and Psychologists of the World[Hentet fra Wikidata]
^abLa France savante, oppført somCarl von LinnÉ, CTHS person-ID100146, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abcdefghijGunnar Eriksson, «Carl Linné (von)», side(r)700, Svensk biografisk leksikon-ID10735, del avBand 23 (1980-1981), besøkt 16. mars 2017[Hentet fra Wikidata]
^Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragrafЛинней Карл, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
^«Linnaeus and Race».The Linnean Society (på engelsk). Besøkt 23. september 2021. «Thus Linnaeus’ hierarchy, with black people at the very bottom, associated with negative moral and physical attributes, stuck.»
^«Ny diskusjon om «rasistisk» benk: – Vi skal ta tilbake tryggheten i parken - Uniforum».www.uniforum.uio.no (på norsk). Besøkt 23. september 2021. «–Vi skal ta tilbake tryggheten i parken, og de som ser den benken skal også skjønne at vi ser hele historien og anerkjenner at han har en mørkere side, som er vanskelig, ikke bare for noen, men for alle. Det bør den også være, også for oss som er hvite fra Norge. Vi skal lage et nytt skilt, vi skal utforme en tekst og få noen til å se over om det ser greit ut, uttalte NMH-direktør Brit Lisa Skjelkvåle. [...] Det nye skiltet blir på 30 x 30 centimeter, hvor det skal opplyses om Linnés feilaktige arbeid med kategorisering av menneskene»
Blunt, W. (2001).Linnaeus: The Complete Naturalist (på engelsk) (2 utg.). Princeton University Press. [samt W.T. Stearns artikkel «Linnean classification, nomenclature», som utgjør Appendix I i boken (s. 246–252)]
Farber, P.L. (2002). «Linnaeus, Carolus». I M. Pagel.Encyclopedia of Evolution (på engelsk). Oxford University Press. s. 641f.
H. Nissen og M. Aase: «Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim» (Trondheim 1990) side 94-95 gjengir Linnéssegl med hansvåpenskjold etter at han ble adlet.Skjoldet er i seglet omgitt avNordstjerneordenens kjede med kors.
