| Carl Wilson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. des.1946[1][2][3][4] Hawthorne | ||
| Død | 6. feb.1998[1][2][3][4] (51 år) Los Angeles | ||
| Beskjeftigelse | Gitarist,plateprodusent,komponist,låtskriver,sanger | ||
| Utdannet ved | Hawthorne High School Hollywood Professional School | ||
| Far | Murry Wilson | ||
| Mor | Audree Wilson | ||
| Søsken | Brian Wilson Dennis Wilson | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Westwood Village Memorial Park Cemetery (Los Angeles) | ||
| Medlem av | American Society of Composers, Authors, and Publishers The Beach Boys | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Poprock | ||
| Instrument | Gitar | ||
| Aktive år | 1961–1998 | ||
| Plateselskap | Capitol Records | ||
| IMDb | IMDb | ||
Carl Dean Wilson (født21. desember1946 iHawthorne,California, død6. februar1998 iLos Angeles) var enrockemusiker fraUSA, best kjent som et av de opprinnelige medlemmene avThe Beach Boys, der han spiltegitar og sang. Han var bror avBrian ogDennis Wilson i samme gruppe.[5] Han var også medlem av Kenny & the Cadets og Beckley-Lamm-Wilson.
På gruppas første plater kan en høre Wilson spille gitar på en sværtChuck Berry-inspirert måte.[6] Etter hvert sang han også hovedstemmen på en del låter, med «Girl Don't Tell Me» fra 1965 som den første.[7] Fra midten av 1960-årene hadde Beach Boys en praksis med å erstatte gruppemedlemmene medstudiomusikere på plateinnspillinger. Carl fortsatte imidlertid å spille sjøl.[8] På denne tida blei det også stadig vanligere at han sang hovedstemmen, blant annet på hitlåter som «Good Vibrations», «God Only Knows», «Darlin'», «Wild Honey» og «I Can Hear Music».[6][7]
Etter at eldstebror Brian trakk seg tilbake fra sceneopptredender i 1965, var Carl gruppasde facto leder i slike sammenhenger.[5][6] Etter hvert blei han også leder i studiosammenheng, og han produserte blant annet deler av albuma20/20 ogCarl and the Passions - «So Tough» (et navn som i seg sjøl honorerer Carls lederskap).[9][10]
Carl Wilson var aldri den store låtskriveren. Han komponerte imidlertid noen sanger, blant annet «Long Promised Road», som har gitt tittelen til en biografi over ham, som kom ut i 2015 og er skrevet av Kent Crowley.[11][12]
I 1970-årene var Carl også produsent for andre artister, blant annet den sørafrikanske gruppaThe Flame, og fra denne gruppa kom de seinere to nye Beach Boys-medlemmeneBlondie Chaplin ogRicky Fataar.[13] Han var ogsåbakgrunnssanger på andres plater, blant annet forChicago,Elton John ogDavid Lee Roth.[14]
I 1981 trakk Wilson seg ut av Beach Boys. Han gav ut soloalbumetCarl Wilson, som ikke vakte særlig oppsikt. Heller ikke det neste,Youngblood, kom inn på listene som album.[7] DaYoungblood kom ut i 1983, var Wilson tilbake i The Beach Boys, som han fortsatte å spille med like inntil han døde avlungekreft i 1998.[6]
I 1988 blei The Beach Boys innvalgt iRock and Roll Hall of Fame.[15]
I 1967 vakte det oppsikt da Wilson av samvittighetsgrunner nekta å utføre militærtjeneste underVietnamkrigen.[5][16]
Se ogsåThe Beach Boys' diskografi.
Studioalbum
Singler