| Carl Runge | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 30. aug.1856[1][2][3][4] Bremen | ||
| Død | 3. jan.1927[2][3][4] (70 år) Göttingen | ||
| Beskjeftigelse | Matematiker,fysiker,universitetslærer | ||
| Embete | |||
| Akademisk grad | Ph.d. | ||
| Utdannet ved | Humboldt-Universität zu Berlin | ||
| Doktorgrads- veileder | Karl Weierstrass (1880; first doctoral advisor, avhandling bedømt av:Humboldt-Universität zu Berlin)[5] Ernst Eduard Kummer (second doctoral advisor)[5] | ||
| Barn | Iris Runge Wilhelm Runge | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Göttingens vitenskapsakademi | ||
Carl David Tolmé Runge (født 30. august 1856 iBremen, død 3. januar 1927 iGöttingen) var en tyskmatematiker med interesse forfysikk og spesieltspektroskopi. Hans navn er knyttet tilRunge-Kutta-metoder innennumerisk analyse ogRunge-Lenz-vektoren forKepler-problemet. Etnedslagskrater på Månen er oppkalt etter ham.
Runge var født iBremen og vokste opp der, men tilbrakte flere år iHavanna hvor hans far var engasjert. Hans mor varbritisk, og han lærte seg å snakkeengelsk i hjemmet.
Etter avlagtgymnasium i Bremen i 1875 begynte han året etterpå studier ifilologi vedUniversitetet i München, men skiftet raskt over tilnaturvitenskap. Her møtte hanMax Planck som ble en livslang venn. Allerede i 1877 bestemte begge to seg for å fortsette studiene iBerlin. Runge mottok der sindoktorgrad i matematikk i 1880 under ledelse avKarl Weierstrass med en avhandling omdifferensiell geometri. Tre år senerehabiliterte han seg underLeopold Kronecker med etalgebraisk arbeid for å kunne undervise og ble ansatt i 1883 som professor ved den tekniske høyskolen iHannover. Han ble der til 1904 da det ble opprettet et eget institutt for ham ianvendt matematikk vedUniversitetet i Göttingen. En av hans første og mest kjente doktorgradsstudenter varMax Born. Runge var sportslig anlagt, men døde likevel to år etter pensjonering av ethjerteinfarkt.[6]
Med sin engelske bakgrunn foretok Runge flere reiser til Amerika og England. I perioden 1909-10 var han gjesteprofessor vedColumbia University i New York. Han var en meget sosial person med interesser i mange retninger. Matematikere betraktet han som en fysiker, mens disse anså han som en matematiker. Hans datter Iris Runge fikk også en akademisk karriere i anvendt matematikk og er blant annet kjent for et arbeid omeikonalapproksimasjonen ioptikk.[7]
Fra han ble ansatt ved den tekniske høyskolen i Hannover, ble Runges vitenskapelige arbeid i stor grad konsentrert om fysikk og spesieltspektroskopi. Ulikeemisjonsspektra fra forskjelligegrunnstoff ble analysert og innordnet i serier. Uten noen dypere forståelse av deres opphav, ble de prøvd forklart ved ulike utvidelser avBalmer-formelen som var funnet for de mest synlige linjene ihydrogen. Sammen medMax Planck hadde han også over lengre tid interessert seg for problemer rundtvarmestråling.I 1895 publiserte han ett arbeid inumerisk analyse som i ettertid blir omtalt somRunge-Kutta-metoder.[8]
På denne tiden tiden startet han opp et samarbeid medFriedrich Paschen som vareksperimentalfysiker. Etter atWilliam Ramsay hadde påvisthelium i 1895, undersøkte delinjespektret fra denne nye gassen. De fant at det kunne inndeles i to forskjellige familier som de trodde skyldes at den inneholdt to forskjelligeelement. Etter atkvantemekanikken var etablert, ble det klart at de to delene oppstår som en konsekvens av retningene tilspinnet for hvert av de toelektronene iheliumatomet.[9]
Samarbeidet med Paschen førte også Runge til å studere denanomale Zeeman-effekten. Han fant en lovmessighet som uttrykte denne som en vissbrøkdel av den normale effekten. I ettertid viste det seg at denne «Runges lov» ikke generelt var gyldig.[7]
Runge selv bidro ikke til utviklingen av kvantemekanikken som i stor grad foregikk omkring ham i Göttingen. Men i 1919 oversatte han til tysk en amerikanske lærebok ivektoranalyse som var forfattet avJosiah Willard Gibbs. I boken ble en ekstra, konstant vektor forKepler-problemet benyttet som et eksempel, Denne vektoren ble noen få år senere benyttet avWilliam Lenz for et problem iatomfysikk. DaWolfgang Pauli i 1925 gjorde den første beregning av spektrumet tilhydrogenatomet ved bruk avHeisenbergsmatrisemekanikk, refererte han til arbeidet av Lenz. I ettertid blir derfor denne bevarte vektoren vanligvis kalt forRunge-Lenz-vektoren.[10]