| Camargue | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Frankrike | ||
| Ligger ved | Rhône | ||
 Camargue 43°32′00″N4°30′00″Ø | |||
Camargue er et landområde iFrankrike som ligger sør for byenArles, mellomMiddelhavet og de to hovedløpene til elvaRhônesdelta, på de omtrentlige koordinatene43°32′N4°30′Ø. Den østre grenen kalles Grand Rhône, og den vestre Petit Rhône. Administrativt ligger området idepartementetBouches-du-Rhône, som betyr «Rhônes munninger». En videre strekning med sumpsletter, Petite Camargue («lille Camargue»), ligger i départementetGard, like vest for Petit Rhône.
Med en utstrekning på over 930 km² er Camargue Vest-Europas største elvedelta (teknisk sett en øy, etter som det er helt omringet av vann). Det er en stor slette, bestående av store saltvannslaguner ellerétangs, som er adskilt fra havet medsandrev og omringet avsivdektesumper, som igjen er omgitt av et stort oppdyrket område.
Rundt en tredjedel av Camargue er enten innsjøer eller sumpland. Det sentrale området, rundt bredden avÉtang de Vaccarès, har vært vernet som en naturreservat siden 1927, i erkjennelse av områdets store betydning som et tilfluktssted for ville fugler, og det ble innlemmet i «Parc naturel régional de Camargue» i1972.
Camargue er hjemsted for mer enn 400 fuglearter, og saltvannslagunene sørger for et av Europas få tilholdssteder forrosenflamingoen (Phoenicopterus roseus) og det eneste stedet der arten parer seg. Det skjer alltid på samme sted, inne i reservatet. Opp mot50 000 par kan opptre der samtidig.[1] Sumpene er også førsteklasses hjemsted for mangeinsektarter, i særdeleshet noen av de mest illsinte og beryktedemyggene i hele Frankrike. Det er også berømt for sine okser, og for hesterasenCamargue.
Vegetasjonen i Camargue er spesielt tilpasset de salte forholdene i sumpene.Risp (Limonium) ogsalturt (Salicornia) trives, sammen medtamarisk og siv.
«Parc naturel régional de Camargue» ble offisielt etablert som nasjonalpark og naturreservat i1970. Parken dekker 820 km², og er blant de mest villmarkspregede og best beskyttede i hele Europa. Et museum, like ved hovedveien, gir bakgrunnsinformasjon om flora, fauna og historien til området. Parken er også vernet som et av FrankrikesRamsarområder.
Det har bodd mennesker i Camargue i tusenvis av år, og området er blitt betydelig påvirket av dette, med dreneringsarbeider, konstruksjon avdiker,rismarker ogsaltpanner. En betydelig del av det ytre Camargue er blitt drenert for jordbruk.
Camargue har sin egenhesterase med navn etter området, de berømte, hvite Camaguais, som rides avgardians som oppdretter Camargues kjenteokser, så vel somsauer.
Det er få byer av noen størrelse i Camargue. Områdets «hovedstad» erArles, som ligger helt nord i deltaet, hvor Rhône deler seg i de to hovedgrenene. De eneste andre nevneverdige byene erSaintes-Maries-de-la-Mer, rundt 45 km sørvest for Arles, som er åsted for den årlige pilegrimsferden tilromafolket, til ære forSankt Sarah, og den befestede middelalderbyenAigues-Mortes helt i den vestligste utkanten, iPetite Camargue.
I middelalderen ble Camargue brukt avcistercienser- ogbenediktinermunker. På 16- og 1700-tallene ble store gods, kjent lokalt sommas, grunnlagt av rike landeiere fra Arles. På slutten av 1800-tallet ble Rhône diket opp. I 1858 bledigue à la mer (diket mot havet) bygget for å beskytte deltaet mot erosjon fra havet. Den nordre delen av Camargue er hovedsakelig jordbruksområde. De viktigste avlingene er korn, druer og ris. Saltutvinning ved bredden til Middelhavet startet i antikken, og var en kilde til rikdom for de cistercianske «saltabbedene» i Ulmet, Franquevaux og Psalmody i middelalderen. Saltindustri startet opp på 1900-tallet, og store kjemiselskaper som Péchiney og Solvay grunnla byenSalin-de-Giraud helt øst i deltaet som senter for sin virksomhet.
Camargues grenser blir hele tiden endret av Rhône, ettersom elva bringer med seg enorme mengder slam og silt; så mye som 20 millioner m³ årlig. Noen avétangene er faktisk rester av gamle grener av elva. Den generelle trenden er at kystlinjen flytter seg utover. Av den grunn ligger for eksempel Aigues-Mortes, som lå ved kysten da den ble grunnlagt, nå 5 km inne i landet. Farten på forandringene er blitt en god del endret i nyere tid på grunn av kunstige barrierer, somdemninger ved Rhône og diker mot havet, men oversvømmelser er fremdeles et problem i regionen.
