 | Kildeløs: Denne artikkelen manglerkildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige åverifisere. Kildeløst materiale kan blifjernet. Helt uten kilder.(10. okt. 2015) |
Enbyborger var en person som hadde søkt og oppnåddborgerskap i enkjøpstad (by) og dermed fått rett til å drive selvstendig næring. Borgerne hadde del i alle byensprivilegier, men ble også pålagt skatteplikt og plikt til å påta seg kommunale hverv og delta i borgerbevæpningen. Hver borger kunne bare drive én næring, enten handel eller et håndverksfag.
Med handelsborgerskap kunne vedkommende drive «direkte handel» – dvs. inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer innenlands og utenlands – en rettighet kalt handelsfrihet. Virksomheten måtte drives fra vedkommende kjøpstad ellerladested som var underlagt denne. Med borgerskap i en stiftsstad (byen hvorbiskopen i etstift residerte) kunne man drive handel fra alle kjøp- og ladesteder i stiftet.
For å få borgerskap måtte søkeren møte frem formagistraten i den aktuelle kjøpstad og legge frem attester: Fødselsattest, vandelsattest og dugelighetsattest. Magistraten ville så vurdere om vilkårene for borgerskap var til stede. Om søkeren kunne godkjennes, måtte han avleggeborgered. Når disse formalitetene var i orden, kunne vedkommende føres inn i magistratprotokollen eller «borgerboken» som borger, få utstedtborgerbrev og drive lovlig forretning. Handelsmenn,håndverksmestre og skippere som drev skip i egen regning måtte ha borgerskap. Aldersgrensen for borgerskap var 25 år, men for sønner av kjøpmenn 18 år.
Rettsgrunnlaget for borgerskap var de kongelige privilegiene som hver kjøpstad hadde fått allerede imiddelalderen, og som siden ble supplert eller begrenset av kongemakten. Privilegiene ga hver bymonopol på eller rett til produksjon og omsetning av varer innenfor visse bransjer og distrikter.Christiania hadde eksempelvis rett til handel langs hele kysten fraÅna-Sira tilBåhus festning, men avbrutt av enerett for de andre kystbyene på kortere strekninger. Men ved anlegget avKristiansand i1641 mistet Christiania sine privilegier langs Agderkysten. Etter innføring aveneveldet fikk alle landets byer nye felles privilegier i1662, og disse ble stående urendret som en slags «bylov» til inn på 1700-tallet. De første innskrenkningene i handelsprivilegiene kom med handelsloven i1842, og i1857 kom ytterligere nye lovbestemmelser som i realiteten innebar at lade- og kjøpstedenes monopol var opphevet. Fra1952 fikk både ladesteder og kjøpsteder bystatus.