Brukskunst handler omutformingen av degjenstander ogredskaper i daglig bruk. Ordet ble første gang brukt avHarry Fett iKunst og kultur i 1912, tilsvarendeapplied art på engelsk ogAngewandte Kunst på tysk.[1]
Bruksgjenstander var fra gammelt av formgitt for å falle godt i hånden og gjøre det de var ment for, mest mulig effektivt over lengst mulig tid, enten det dreide seg omverktøy eller husholdningsredskaper. Noen redskaper ble det lagt mer arbeid i, slik at de første bevisste brukskunstgjenstandene iNorge kan ha værttollekniver.
Krukker,mugger og glass var ofte masseprodusert importvare, mens det bedrestilteborgerskap kostet på seg finstell i en grad som ga støtet til norske industritiltak somglassverk ogporselensfabrikker. En del av produksjonen både i Norge og andre land regnes fortsatt for kunst, der bruksegenskapene iblant tillegges mindre vekt ennestetikken.
I noen tilfeller kan en se, ogergonomisk påvise, at der ikke alltid er konflikt mellom form og funksjon. Den optimale formen kan da fremstå som den estetisk mest tiltalende.
Fra 1900-tallet og fram mot vår tid, hardesign (produktutforming) fått større og større betydning.
Blant andrekeramikerenYngvild Fagerheim gikk på 1950- og 60-tallet over til begrepet «kunsthåndverk», så faggruppen Norske Brukskunstnere (NB) endret sitt navn til Norske kunsthåndverkere i 1974[2] da Kulturmeldingen kom, det var en del av Kunstneraksjonen 1974. Gruppen meldte seg ut av landsforeningen i 1978, og like etter fulgte også interiørarkitektene.
De som fremdeles ville tilhøre landsforeningen, kalte seg i 1978 Foreningen Brukskunst; deriblant Porsgrund Porselænsfabrikk og Hadeland Glassverk, men også Grete Prytz Kittelsen som var president 1975-78. Disse skiftet navn til Norske Brukskunstnere i 1997.
Landsforeningen omdøpte seg i 1986 til Landsforbundet Norsk Form. Dette ble nedlagt i 1993, ogNorsk Form overtok.
