Britonere (ellerbrytonere ellerbritere) henviser til et innfødtbritisk oldtidsfolk som var bosatt på øyaBritannia i tiden førangelsakserne.
Britonere kan bli beskrevet somøykeltere før deres språk og kultur ble dominert og erstattet av innvandrendegermanske folkegrupper, hovedsakeliganglere ogsaksere, det som bleangelsaksere. Britonere taltebrytoniske språk mens innbyggerne avIrland, øyaMan iIrskesjøen og et innvandret område i vestligeSkottland, kongedømmetDalriada, varkeltere (gælere) som taltegoideliske språk.
Det er ikke kjent ompikterne i nordlige Skottland var en keltisk folkegruppe og samtidig talte et brytonisk språk. Et antall forskere mener at det ukjente piktiske språket faktiskvar keltisk, menromerske kilder skilte pikterne ut som en egen gruppe. Begrepet «briton» eller «bryton» viser tradisjonelt til innbyggerne av oldtidens Britannia og omfatter ikke pikterne ettersom mange piktiske fortidsminner, eksempelvis deresskulptur,keramikk, ogskrifttegn skiller seg fra de tilsvarende hos britonene. Britonene omtales også stundom som briter, men det skaper en forvirring med den moderne bruken av begrepet brite som også benyttes om britiske borgere avDet engelske samveldet.
Den tidligste kjente referanse til britonene kommer fraPytheas fra Massalia, engreskgeograf som gjorde en sjøreise hvor han utforsket nordvestligeEuropa mellom 330 og 320 f.Kr. Selv om ingenting av hans egne skrifter er blitt bevart er det mange sitater og omtaler av hans fortelling hos senere romerske forfattere. Her er det referanser til at Pytheas kalte britonene forPritani ellerPretani[1][2], og refererte til øyene som depritaniske ellerpretaniske øyer. Begrepet kan ha nådd Pytheas fraGallia som kan ha benyttet de som deres begrep for innbyggerne på øyene.[3]
Begrepet «briton» kommer fra keltiske*britto, flertall*britton-es, derav detwalisiske kollektivbrython. Detlatinske navnet i den tidligeromerske tiden varbritanni ellerbrittanni og fulgt av den romerske erobringen i43 f.Kr. ble erstattet avbritto,brittones, som er direkte lån fra det innfødte britonske språket. Den enkeltstående-t i moderne britisk og oldtids britonsk er således påvirket fra en uriktig latinsk form i tradisjonen framiddelalderens manuskripter.Franske «breton» er avledet fra en mer korrekt form med dobbel –tt.[4]
I dagens engelskspråklige bruk er briton oftest benyttet synonymt med britisk, dagens etnisk-språklig gruppe. Walisiskebryton ble introdusert i engelsk bruk avJohn Rhys i 1884 som et begrep som refererte til P-keltisk-talerne iStorbritannia som komplimentert tilgoidel, derav adjektivetbrytonisk som viser til språkgruppen.[5]Brittonisk er et nyere begrepsdannelse som først er attestert i 1923, i henhold tilOxford English Dictionary, med den hensikt å referere utelukkende til oldtidsfolket britonene.
Britonene snakket etbrytonisk (ellerbritonisk) språk, en forgrening av deinsulære keltiske språkene (øykeltisk). De andre forgreningene av insulære keltiske språk som sameksisterte med brytonisk vargoideliske (eller gæliske) språk. Brytoniske språk er antatt å ha vært talt på hele øya Britannia så langt nord som kanskje tilClyde-Forth. Hinsides denne språkgrensen var det området til både gælerne og ikke minst pikterne. Senere utvandret britonere overDen engelske kanal og slo seg ned iBretagne og deres språk ble utviklet tilbretonsk der.
De brytoniske språkene er antatt å ha utviklet seg fraurkeltisk etter at det bli innført til De britiske øyer fra kontinentet. De første formene for de brytoniske språkene er antatt å ha vært britonske. Etter den romerske erobringen av Britannia adopterte britonsk en dellatinske ord. Det har således noen ganger blitt karakterisert somromersk-britonsk i denne perioden.
De britonske språkene delte seg deretter inn i tre dialekter: østlig, vestlig og sørvestlig. Den østlige dialekten ble hovedsakelig erstattet av angelsaksisk etter stor germansk innvandring. De vestlige og sørvestlige utviklet seg tilkumbrisk,walisisk,kornisk ogbretonsk. Kun walisisk, kornisk og bretonsk eksisterer i dag i mer eller mindre grad.
Gjennom hele deres eksistens har det landområdet som vært bosatt av britonene bestått av tallrike og omskiftelige arealer som har vært kontrollert av forskjellige stammer. Omfanget av disse arealene eller områdene før og under den romerske perioden er uklart, men er vanligvis antatt å omfatte det som i dag kalles forEngland, foruten områder i dagensSkottland så langt nord som til Clyde-Forth. Området nord for dette var hovedsakelig bebodd avpiktere, skjønt en del av dette området helt i vest og ned mot nordspissen av Irland ble absorbert av invaderende irsk-gælere som etter hvert dannet kongedømmetDalriada. ØyaMan i Irskesjøen kan opprinnelig ha vært språklig dominert av britonsk, men synes å ha fått større forbindelse med Irland etter hvert og ble preget av språket derfra. Irland er antatt å ha vært fullstendig gælisk gjennom hele perioden.
I år 43 f.Kr. invadertedet romerske imperiet Britannia. De britonske stammene fortsatte å gjøre motstand mot de organiserte romerske legionene, men ved år84 e.Kr. hadde romerne erobret landet så langt nord som til Clyde-Forth hvor de etter hvert bygde en mur,Den antoninske mur, for å stenge pikterne ute. Imidlertid etter kun tyve år trakk de seg sørover og bygde en ny mur,Hadrians mur og forsøkte å konsolidere posisjonen der. Selv om de innfødte britonene i stor grad beholdt sine jordbruksområder var de romeske undersåtter. Romerriket beholdt kontrollen inntil de ga opp De britiske øyer en gang rundt400 e.Kr.
Omtrent på den samme tiden som da romerne forlot Britannia kom det økende innvandring av angelsaksere til østkysten hvor de deretter en tid dannet egne kongedømmer. Etter hvert ble britonenes kultur og språk enten absorbert eller fordrevet, sannsynligvis begge deler, og angelsaksisk ble dominerende i området. På den samme tiden forgikk det en britonsk utvandring over Den engelske kanal til det området som i dag kallesBretagne. Her dannet de egne små kongedømmer og deres språk, som ble dominerende i området, utviklet seg tilbretonsk. I løpet av1000-tallet varangelsaksisk dominerende over hele det tidligere britonske området, og de innfødte brytoniske språkene var i hovedsak ikke-eksisterende i de dominerende områdene, unntatt i utkantene hvor det sannsynligvis dialektpregede blandingsspråk. Geistlighetens skriftspråk var først latinsk, og deretter angelsaksisk, noe som også bidro til at brytoniske ikke hadde vekstvilkår. Etter1066 ble angelsaksisk selv undertrykt under dominansen avnormannisk.
