Brigantene var enkeltisk stamme som i tiden førromerske Britannia bodde i området mellom elveneTyne ogHumber i nordlige England. Deres område, ofte kalt Brigantia, var sentrert rundt det som senere ble tilYorkshire. Den greske geografenKlaudios Ptolemaios navnga en (annen?) stamme ved samme navn iIrland hvor de oppholdt seg i områdetWexford,Kilkenny ogWaterford,[1] mens historikerenStrabon omtalte antagelig en annen stamme med samme eller lignende navn,Brigantii, som en undergruppe avvindelikere (Vindelici) i regionenAlpene.[2]
Innenfor det som erStorbritannia grenset britgantenes område til fire andre keltiske stammer:Karvetiere (Carvetii) i nordvest, som de kan ha vært beslektet med; parisere (Parisi) i øst; korieltauvere (Corieltauvi) og kornoviere (Cornovii) i sør. I nord lå området tilvotadiniene (Votadini) som oppholdt seg i området ved dagens grense mellomEngland ogSkottland.
Navnet til brigantere (gresk: Βρίγαντες) deler sammeurkeltiske rotord som den keltiske gudinnenBrigantia,*brigant- i betydning «høy, opphøyd» og det er uklart om bosetningene som ble kalt for Brigantium ble såkalt for om de var «de høye» eller «opphøyde» i metaforisk betydning av å tilhøre en adel, eller om det var bokstavelig de som bodde opplandet, en referanse til fjellkjedenPenninene, eller om de bodde i fysisk høytliggendebygdeborger i terrenget.[3]
På modernewalisisk betyr ordetbraint «forrett, prestisje» og kommer fra samme ordrot som*brigantī. Andre beslektede former fra moderne keltiske språk er:walisiskbrenin, «konge» (<*brigantīnos);walisisk/kornisk/bretonskbri "«forrett, omdømme, ære, rang, verdighet»;skotsk-gæliskbrìgh, «kraft, styrke, makt»;irskbrí, «energi, betydning»;mansk,bree «kraft, energi», (alle <*brīg-/brigi-); og walisisk/kornisk/bretonskbre, «høyde, ås» (<*brigā). Personnavnet Bridget fra gammelirske Brigit (moderne irskBríd) kommer også fra Brigantī, og det samme gjør stedsnavnet for den engelske elvenBrent.
Det er flere oldtidsbosetninger kaltBrigantium rundt om iEuropa, blant annet Berganza iAlava (Spania), Betanzos og Bergondo iGalicia (Spania),Bragança iPortugal ogBriançon,[4][5] Brigetio ved grensen avSlovakia ogUngarn,[6]Brigobanne som er beliggende ved elvenBreg og nær elvenBrigach i sørligeTyskland (før-romerske Vindelicia)[7][8] ogBregenz iAlpene.
Detitalienske ordetbrigante, hvorfraengelske ogfranskebrigand ogbrigade kommer fra,[9] opptrer imiddelalderlatin på1300-tallet i formenebrigancii, brigantii, brigantini, brigantes.[10] Selv om en til sist keltisk opprinnelse for ordet er mulig, synes enhver forbindelse fra det italienske begrepet til det keltiske stedsnavnet usannsynlig ettersom brigantere ikke spilte noen betydelig rolle på Den italienske halvøy og hadde forsvunnet som et folk for rundt tusen år før begrepet er dokumentert.
Daromerne invaderteDe britiske øyer i år43 var brigantene den sterkeste keltiske stammen på øyene. Fra begynnelsen av var de vennligsinnede overfor romerne, og fikk status somklientkongedømme, det vil si et kongedømme kontrollert avguvernøren iromersk Britannia, men med en vissautonomi.
I år50 søkteCaratacus tilflukt hos brigantenes dronningCartimandua etter å ha lidd nederlag islaget ved Caer Caradock. For å vise sin lojalitet mot romerne overleverte hun ham, og han ble ført tilRoma i lenker. Dermed var en av de sterkeste av de keltiske krigsherrene satt ut av spill.
Tacitus, i en tale lagt i munnen på denkaledonske lederenCalgacus, viser til brigantene, som «under en kvinnes lederskap», nesten beseiret romerne.[11]