Borg (norrøntborg, trolig beslektet medberg[1]) er en form forfestning (fra lavtyskfestung i betydningen «bestandig», «hardt», «sterk»), festningsverk medtårn ogringmur, som siden ble tilslott uten festningsverk. Begrepet borg i dets strenge form betyr både boligområde og festningsverk framiddelalderen. Begrepet festning er et mer generelt uttrykk for enhver form for festningsverk, borg inkludert.
Allerede i forhistorisk tid bygde primitive samfunn frasteinalderen tiljernalderen forsvarsanlegg på toppen av høyder, berg og fjell, i Norge kjent sombygdeborger. Fra Harstad i nord til Sørlandet er i alt 400 bygdeborger funnet, tilsvarende finnes i hele Europa.Keltiskeoppidia ogromerske festninger (latincastellum) er forgjengerne til middelalderens borger som ble oppført underføydalismen. Byggingen startet iDet karolinske riket i dagens Frankrike på 800-tallet, og deretter i stor stil i de fleste land, med særlig mange borger i de økonomiske kjerneområdene Frankrike, Spania, Tyskland ogDe britiske øyer. Dakanoner ogkrutt kom på midten av 1200-tallet, ble behovene for krigføring endret i Europa, og middelalderborgens tid var ute. Det førte til at andre typerfestningsverker måtte konstrueres. Mange borger ble da bygget om til slott.
Tilsvarende konstruksjoner i Russland (kreml) og fra det føydale Japan (shiro) blir også betraktet som borger.
Dennormanniske «White Tower», «Det hvite tårn» iTower of London, eksemplifiserer all bruk av en borg: byforsvar, bolig, og et trygt sted for flyktninger i krisetider, og sted for å internere fanger.TyskeBurg Eltz i Ganerbenburg.
Foto: Stefan Kühn
En typisk avbildning av middelalderborgen, her en illustrasjon fra en tysk skolebok (Lehmann's kulturhistorische Bilder. Leipziger Schulbildverlag).
Ordet «borg» hargermansk ognorrøn opprinnelse og er muligens beslektet med «berg», og har antakelig forbindelse med at bygdeborger ble reist på en høyde eller et berg. I Tyskland ble detgammelhøytyske ordetburg benyttet for store befestede bosetninger og skanser, men ble også benyttet for byen (seborgerskap). Fra 1200-tallet ble borgene i Norge også kalt forhus (Akershus festning,Bergenhus). Da borgenes forsvarsegenskaper fra sen høymiddelalder ble mindre viktige ble snarere betydning som kostbar bolig for adelen og monarken framhevet, og borger som ble bygget etter høymiddelalderen ble oppført som storslåtte slott. «Slott» kommer fralavtyskschloss, og dets opprinnelige betydning var «lås», noe som er innelukket, befestet. Begepet fikk siden betydningen stor, flott bygning som tilhører en adelig eller kongelig person.[2]
En borg og et slott har samme ord påengelsk,castle. Ordet er avledet fra det latinskecastellum, diminutiv (forkortningsord) forcastrum, som betyr «befestet sted».Angelsaksiskcastel,franskchâteau,spanskcastillo,italienskcastello, og andre europeiske ord er alle avledet fra castellum.[3] Selv om de overstående begrepene er avledet fra samme latinske ord, så er de ikke alltid benyttet for samme konstruksjon. Det franskchâteau har fått betydning slott, et storstilt herregodshus på landet, uavhengig av bygningens eventuelle forsvarsverk.[4] På tysk som norsk skilles det mellomburg/borg ogschloss/slott, som nevnt over. I Spania benyttes detkatalanske ordetcastile, men for en befestet bolig på en høyde tilhørende adelen eller monarken benyttes fortsatt det opprinneligmauriske begrepalcázar. Ikeltiske språke land finnescaer ellercastell (walisisk),dún ellercaisleán (irsk),dùn ogcaisteal (skotsk-gælisk).Shiro figurer framtredende ijapansk historie hvor denføydaledaimyō bodde i dem.
Svært forenklet kan en borg defineres som «en privat, befestet bolig».[5] Dette står i kontrast til tidligere befestninger som angelsaksiskburh og befestede byer somKonstantinopel ellerAntiokia ved Orontes; borger var ikke felles forsvarsverk men privat eid og bygd av lokale føydale herrer.[6] På slutten av 1900-tallet var det en tendens til å knytte ytterligere kriterier til definisjonen av en borg, som for eksemplar at den måtte være eid av en føydalherre. Bakgrunnen for dette var at borger ble knyttet til middelalderen, men det reflekterte ikke nødvendigvis hva middelalderens mennesker kalte borger. I løpet avdet første korstog (1096–1099) møtte frankerne befestede bosetninger og festninger som de vilkårlig kalte for borger, men som ikke ville bli betraktet som sådanne under en moderne definisjon.[5][7]
Borger tjente en rekke hensikter, de viktigste var militære, administrative og innenrikspolitiske. Fra begynnelsen av var en borg en militær institusjon med den enkle hensikt å være en trygg forsvarsmekanisme som beskyttet mot fienden. Foruten å være en forsvarsstruktur kunne borger også være et ledd i en offensiv strategi; både som et hovedkvarter og som base for operasjoner og angrep i og på fiendtlig territorium. Begge disse bruksformene var åpenbare når man studerer normanniske festninger og borger i England som ble etablert av angriperne for å pasifisere den innenlandske befolkningen.[8] Etterhvert somVilhelm Erobreren rykket frem gjennom England ble det nødvendig for ham å befeste nøkkelposisjoner for å sikre de områdene han hadde erobret. I perioden 1066 til 1087 etablerte han 36 borger, som eksempelvis festningenWarwick Castle som han benyttet for å slå ned opprør i engelskeMidlands.[9]
En ny forståelse, hvor en ser borger mer som sosiale strukturer enn militære institusjoner, har utfordret den gjeldende definisjonen. Mot slutten av middelalderen mistet borgene sin militære betydning og ble viktigere som boliger og uttrykk for makt.
Det engelske ordetcastle er tidvis benyttet forcitadell (indre festning eller forsvarsverk), som festningeneBadajoz ogBurgos i Spania, eller et mindre frittliggendeforts d'arrêt i moderne tid. I Storbritannia benyttes begrepetcastle også for å referere til festningsverker i jernalderen som på norsk kalles forbygdeborger, eksempelvisMaiden Castle iDorset.[10] Bruken av det spanske begrepetcastillo kan være tilsvarende villedende da det kan referere til både «ekte» borger og andre festningsverker, eksempelvis festningenCastillo de San Marcos.
En borg var ikke bare en bastion og et sted for å holde på fanger, men også et sosialt sted hvor enridder eller en herre kunne underholde sine likemenn. Over tid fikk estetikken til borgens form og utseende økt betydning ettersom dens framtoning og størrelse begynte å reflektere eierens prestisje og makt.
Borger ble bygd både med defensiv og offensiv hensikt, men over tid ble de som regel komfortable hjem som utviklet seg innenfor de befestede murene. Et eksempel erWindsor Castle, først konstruert som ennormannisk erobringsfestning, men i dag hjemmet fordronningen av Storbritannia.
Oppsamlingen av rikdom og ressurser som mat i oldtidens samfunn førte til et behov for beskyttelse og forsvarsstrukturer.[11] De tidligste festningsverker har sine ulike opprinnelser i området i Midtøsten som kalles forDen fruktbare halvmåne, iIndusdalen, ioldtidens Egypt, og i Kina hvor de var bosetninger beskyttet av store murer. Det Nordlige Europa var senere ute i å utvikle forsvarsstrukturer og det var ikke før ibronsealderen at festningsverker på høyder, berg og fjell, såkalte bygdeborger, ble etablert. Disse spredte seg over hele Europa i løpet av jernalderen. De skilte seg fra sine østlige motstykker ved å hovedsakelig bruke jordverk framfor stein som bygningsmateriale.[12]
Mange jordverk har overlevd til i dag, sammen med spor etter palisader og pæleverk som var en del av forsvarsvollene. På 100-tallet f.Kr. bleoppida utviklet i det sentrale Europa, det er og detlatinske navnet på bosettingene i et romersk administrasjonssentrum og refererer ikke utelukkende til romerske bosetninger.Julius Cæsar beskrev de størrejernalderbosettingene han erobret iGallia somoppida, og begrepet blir nå brukt om større før-romerske byer i Vest- og Sentral-Europa. Disse var tettbefolkede bosetninger som ofte hadde forsvarsanlegg rundt husene, eksempelvis oppidum i tyskeManching iBayern, og hadde utviklet seg fra bygdeborgene.[13]
Romerne møtte befestede bosetninger som bygdeborger og oppida da de utvidet sitt territorium ved erobring inn i nordlige Europa.[13] Selv om disse var primitive var de også ofte effektive og krevde utstrakt bruk avbeleiringsmaskiner og andre former forbeleiringsvåpen og teknikker for å erobre, eksempelvis som islaget ved Alesia. Romernes egne befestningsanlegg (castra) varierte fra enkle midlertidige jordverk kastet opp av hæren mens de forflyttet seg, til omfattende permanente steinkonstruksjoner. Mest kjent er det omfattende forsvarsanleggetHadrians mur som beskyttetromersk Britannia frapiktere i nord. Dette innbefatter er en omfattende befestet voll, 117 km lang, bygget opp av stein og torv, og ble påbegynt i år 122.
Romerske festninger var generelt rektangulære med avrundete hjørner. Den romerske ingeniørenVitruvius var den første som bemerket tre hovedfordeler med tårn bestående av runde hjørner: mer effektiv bruk av stein, forbedret forsvar motrambukker og mer hendig mot brannbomber. Kunnskapen om disse fordelene forsvant sammen med Romerrikets kollaps på 400-tallet og det var ikke før på 1200-tallet at disse fordelene igjen ble oppdaget.
En av de første avbildninger av en borg, fraBayeux-teppet.
De tidligste nedtegnede strukturene som historikerne anerkjenner som «borger» ble bygget på slutten av 800-tallet, og inkluderte tre-, jord- og steinstrukturer.[14] Romerske festningsverk, eller andre romerske byggverk, ble ofte omgjort til borger eller tilsvarende strukturer i begynnelsen av middelalderen.
Et kjent eksempel erCastel Sant'Angelo, også karakteristisk nok kalt for «Engelsborgen» på norsk. Bygningen ligger vedTiberen iRoma, nærVatikanet, og den ble bygd en gang mellom 135 og 139 av keiserHadrian som etmausoleum for ham og hans familie. Bygningen ble senere benyttet som en festning og en borg så tidlig som i 537 underGoterkrigen, men er i dag et museum.[15] Andre middelalderborger som har sin opprinnelse fra senantikken er bevart iBrescia ogTrento i Italia.
Under karolingertiden er det attestert konstruksjon av nye festninger, men disse synes å ha vært knyttet hovedsakelig til forsvar av grensene og statseiendommer, og retten til å bygge borg var et kongelig privilegium. I 864 sendteKarl den skallede ut et edikt som ga ordre om ødeleggelsen av private festninger som var blitt reist uten hans tillatelse.
Mot slutten av 800-tallet skjedde det endringer, antagelig på grunn av presset fra sporadiske, men stadige hyppigere angrep fra utenlandske angripere somvikinger nordfra,muslimer sørfra ogmadjarere øst fra, og på grunn av den generelle nedgangen til Frankerriket. Tapet av en sentralisert autoritet førte til en voldsom spredning av private festninger og borger.[14] Det skjedde samtidig en økende befestning av byene, klostre, havner og rurale bosetninger på landet i denne perioden. I 906 ba en diakon iVerona keiserBerengar av Friuli om tillatelse til å bygge en borg iNogara «på grunn av hedningenes herjinger».
Château-Gaillard, viser muren som omkranser tårnet.
Da Frankerriket brøt sammen og delte seg i hertugdømmer og grevskap førte fraksjonenes maktkamp til en militær infrastruktur for å beskytte sine rettigheter, sine besittelser og sine folk. Det er også innenfor denne historiske kontekst atføydalismen begynte å vokse fram som system. De tidligste borgene begynte som en integrert del av føydalismen; den beskyttet boligen til herren; ga beskyttelse for hans tilhengere som garanti for deres føydale løfter om lojalitet og lydighet, mens borgens garnison var dannet av herrens ledsagere som del av deres føydale plikter.
Det er mange eksempler på de føydale forsvarsprogrammene som fortsatt eksisterer. På 900-tallet begynte Fulko III, greve av Anjou, også kalt forFulko Nerra, en omfattende bygging av borger iLoiredalen for å kontrollere sitt grevskapAnjou og i nabolandetTouraine. INormandie på samme tid vokste en militær stat med et utstrakt nettverk av borger og føydale allianser. Tilsvarende arrangement i henhold til forsvar av landområder skjedde også i andre deler av Europa på samme tid.
Borger ble introdusert på De britiske øyer en gang tidlig på 1000-tallet av denormannere som kongEdvard Bekjenneren, selv like mye normannisk somangelsaksisk, inviterte til sitt rike. De ble særlig iHerefordshire, og ikke langt fraLudlow bygget normanneren Richard FitzScrob en sterk borg en gang rundt 1050.[16] DaVilhelm Erobreren invaderte England i 1066 brakte han med seg den praksis å bygge borger for å beskytte og holde på de landområder som han erobret, den gang vanlig på kontinentet, men i liten grad benyttet på De britiske øyer.
En del av de tidligste gjenkjennelige borger var befestede boliger og haller, beskyttet av en defensiv mur. Haller eller herresete som fungerte som bosted for høyerestående personer, høvdinger eller herrer, har eksistert siden de tidligste tider over hele Europa. I løpet av de usikre tidene som fulgte sammenbruddet av en sentral autoritet etter karolingertiden, ble det nødvendig med sterkere beskyttelse for beboelsen og eiendommene. Som et resultat ble haller av tre erstattet av langt sterkere steinbygninger så tidlig som på 900-tallet. Eksempler er blant annetLangeais ogDoué-la-Fontaine i Frankrike.
Trepæler som dannet en palisade på toppen av jordhaugen,motte, ble senere ofte erstattet av stein, som dette eksempelet vedChâteau de Gisors i Frankrike.
Festninger av typenmotte-and-bailey ble anlagt tilsvarende som mange av de tidlige borgene. Et vesentlig trekk ved disse var en sirkelrund jordhaug, flat på toppen, som ble omgitt av en tørr eller vannfylt vollgrav. Flaten på toppen ble innsirklet av enpalisade av tømmer, pæleverk, og et tårn som også kunne fungere som bolig, kjent somborgtårn (engelskkeep).[17]
Denne kunstige jordhaugen omgitt av borggrav ble på gammelfransk kaltmotte (latinmota), et ord som fortsatt er vanlig i franske stedsnavn. I tillegg til jordhaugen ble vanligvis en borggård eller ytre borgmur (engelskbailey), kaltbasse court, i form av en hestesko vanligvis føyd til slik at haugen sto på linje medenceinte. Det sistnevnte huset boliger, stall, lager, smie og en brønn.
Disse jordverkene ble gravd opp fra omkretsens område, og etterlot seg således en forsvarsvoll.[14] I flere tilfeller synes det som ommotte (jordhaugen) var et senere tillegg til en allerede eksisterende trebebyggelse, omgitt av palisade av treverk. FestningenLewes Castle, bygget avWilliam de Warenne, 1. jarl av Surrey, er et uvanlig eksempel, da det består av to motter.[14] Borger av tre ble fortsatt bygd opp til 1100-tallet.
En beskrivelse av disse tidlige festningene ble gitt av helgenbiografien til Sankt Johannes, biskop avTerouanne: «De rike og edle i den regionen som har gitt mye til strid og blodsutgytelse, befester seg selv... og med disse festningsverk slår de ned på sine like og underkaster sine undergiven. De kaster opp en jordhaug så høy som de makter, og graver rundt en så bred vollgrav som de kan... Rundt toppen av jordhaugen konstruerer de en palisade av tømmer som fungerer som en mur. Innenfor palisaden reiser de et hus, eller heller en citadell som ser ned på hele nabolaget.».[18]
Etterhvert som utformingen av borger ble mer enhetlig, skjedde prosessen med reisning av borger i Vest-Europa ganske raskt. Utviklingen fikk noe forskjellig form i de ulike landene; forskjellene berodde påhvem som hadderett til å oppføre en borg, hvem som haddebehov for en borg, oghvor det var legitimt å oppføre borger. Borger av stein hadde sin opprinnelse i nordlige Frankrike, men eldre typer av tre, som de sannsynligvis eldre og mer primitive av typen motte-and-bailey, var fortsatt vanlige til godt ut på 1100-tallet.
Frankrike
I Frankrike begynte borg-reisningen i nord, i Normandie og Anjou. De fleste av disse var av typen motte-and-bailey ettersom de med enkelhet kunne bli reist i løpet av noen måneder. Borger av stein ble etter hvert reist før slutten av 900-tallet i Anjou. Disse var opprinnelig knapt mer enn et borgtårn av stein, franskdonjon som gadungeon, opprinnelig avledet fra latinskedom(i)niōn, eiendom, som igjen gadominus, «herre». Slike tårn ga beskyttelse for flyktninger i krigstider, men ble etter hvert utvidet med en forsvarsmur rundt borgtårnet. Fra Normandie og Anjou spredde byggeboomen seg langs Loiredalen. IPoitou ble det bygget 39 borger i løpet av 1000-tallet. I løpet avvikingtiden (seEdiktet i Pistres) førtedet karolinske dynastiets manglende sentrale makt til økning i borgbyggingen.
Italia
Også i Italia var utviklingen ulik i nord og sør. I nord var borgene opprinnelig setet til de lokale baronene. De spredte seg raskt da kongelig autoritet i Italia falt sammen i løpet av midten av 900-tallet. I løpet av 1000-tallet var de territoriale herrene, som markgreven avToscana, blitt overlegne og borgene,incastellamento, spredte seg over landskapet. Da bystatene fikk vekst tidlig på 1100-tallet begynte mektige handelsfamilier å bygge festninger og tårn som boliger i byene.
IMezzogiorno, det sørlige Italia, fant de uavhengige fyrstedømmene tillangobardene og de tidligere greske bystatene muligheten til å spre seg ved borger og festningsverk. De formeltbysantinske hertugdømmene iGaeta,Napoli ogAmalfi vokste opp rundt det som opprinnelig hadde vært små kystfestninger. En årsak til hertugenes reduksjon i makt og autoritet i disse områdene har blitt gitt til tendensen til å dele ut land til yngre sønner som deretter bygde sine egne borger og således raskt gjorde seg uavhengige. Da normannerne, dyktige og erfarne borgbyggere, trengte seg inn i sørlige Italia tidlig på 1000-tallet akselererte tendensen til å bygge borger og festninger på hver fjelltopp.
Som i Frankrike skjedde spredningen av borger i Tyskland som en følge av svak kongelig autoritet. I løpet avinvestiturstriden på 1100-tallet nærmest eksploderte byggingen av borger og festninger i regi av lokale krigsherrer som krevde kongelig autoritet i sine småriker.
IPreussen underDrang nach Osten og denordlige korstogene på 1100- og 1200-tallet ble det reist borger som et resultat av markgrevene avBrandenburg og ridderne fraDen tyske orden som blant annet erobret land fra dehedenskebaltiskegammelprøysserne. Byggingen av borger for å kontrollere områdene skjedde ved et sent tidspunkt i borgenes utvikling, og disse festningene var store og komplekse. De ble kalt forOrdensburgen og tjente som hovedkvarter og treningsområder for nye riddere til ordenen.
Spania
Våpenskjoldet for Castilla er en avbildning av en borg.
Byggingen av borger i Spania er knyttet tilReconquista, «gjenerobringen» avDen iberiske halvøy framaurerne mellom 718 og 1492, men borger ble hovedsakelig bygget midt på halvøya. Denne regionen, opprinnelig et område forkongeriket León, tok navnetCastilla på grunn av sine mange borger. På 900-tallet begynte de å spre seg i lys av den økende makten til grevene i Castilla og under det lange regimet til grevFernán González ble Castillade facto uavhengig og områdets borger økte voldsomt.
England
De typiske middelalderborgene kom senere til England enn på kontinentet, og prosessen med å bygge borger er svært knyttet tilden normanniske erobringen i 1066. Borger av typen motte-and-bailey ble reist i stor takt over hele landet for å undertrykke lokalbefolkningen og hindre utenlandske invasjoner. I løpet av noen få år var hele England dekket av borger. De fleste av disse tilhørte kongen eller en av hans undersåtter. Konstruksjonen av borger for lokale herrer skjedde under svakere konger. Etter at jernhånden til Vilhelm Erobrerens sønner hadde passert, førteborgerkrigen (1135 – 1152) underStefan til at et stort antall av uautoriserte borger ble reist.
Wales
I grensetraktene mellomWales og England hadde det vært ulike former for festningsverk fra tidlig av, selv fra tiden før 1066, men spredningen av festninger i Wales er datert fra den engelske erobringen, skjønt noen få borger i stein kan dateres til regimet tilLlewelyn den store.
Borger av typen motte-and-bailey eksisterte før 1200-tallet i de deler av Wales som var underkastet engelsk autoritet og de spredde seg i det sørlige Wales etter erobringen. De mest kjente borgene i Wales ble bygget i nord underEdvard I av England (1272 – 1307). Hans store konsentriske borger, bygget i stein med flere forsvarsmurer, ble reist på strategiske steder over hele nordområdet. I dette tilfellet var reisningen av borger ikke et resultat av en svak sentralautoritet, men en sterk kongelig hånd.[19]
Skottland
I Skottland ble borger også spredd med normannisk adel som ble invitert til landet på 1100-tallet av kongDavid I. De bygde borger av typen motte-and-bailey i sør med kongelig støtte, særlig iGalloway. På samme tid begynte de første steinborger å dukke opp i det nordlige Skottland, og påOrknøyene, men ikke bygget av normannere, men av lokalenorrøne herrer og småkonger. Et eksempel er borgenOld Wick, også kjent somCastle Oliphant, som ble bygget på 1100-tallet da det norske jarledømmet Orknøyene underHarald Maddadsson også omfattetCaithness. Underden skotske uavhengighetskrig mot England ødelaRobert Bruce (1274 – 1329) de festningene han erobret i Skottland for å gjøre det vanskelig for den engelsk hær å få fotfeste på nytt i Skottland.
Isle of Man
PåMan ble den første festningen iPeel antagelig reist avMagnus Berrføtt på den lille øya utenfor byen Peel, i dag en halvøy. Tømmer ble skaffet fra Galloway, og navnet på dagens by har muligens sin opprinnelse fra dette. Dagens festningsverk og borg er dog erstattet av stein. På motsatt side av Man liggerCastletown som har sitt navn etter en sentral middelalderborg i byen,Castle Rushen. Sistnevnte var opprinnelig av typen motte-and-bailey, men ble gradvis utbygd i stein i løpet av 1200-tallet og fram til 1600-tallet da Castletown var Mans hovedstad og administrative senter.
Irland
PåIrland, som på resten av De britiske øyer og det meste av Europa, var byggingen av borger hovedsakelig et normannisk foretak. De første borgene var av typen motte-and-bailey langs den voksende grensen til engelskeThe Pale (irskAn Pháil) og innenfor området for å kontrollere den lokale befolkningen, i henhold til kronikørenGerald av Wales. Festninger i stein ble bygget langt senere, og ble reist på slutten av 1200-tallet. Et utmerket eksempel på en normannisk steinborg i Irland er den delvis restaurertTrim Castle iTrim, County Meath.
Fredrik IIsCastel del Monte i Italia har ikke et borgtårn i det hele tatt: opphøyd stående på en strategisk høyde består den av en åttekantet struktur med åtte massive åttekantete tårn.
Foto: Paolo da Reggio
Krak des Chevaliers: en konsentrisk borg bygget med både rektangulære og runde tårn..
I løpet avkorstogstiden fikk vestlige ingeniører og arkitekter muligheten til å studere de massive festningsverkene tilØstromerriket, foruten også befestningsverkene til de arabiske krigsherrene iDet hellige land. Bygningene de møtte på slutten av 900-tallet hadde nyskapninger som ikke var vanlige i Europa på denne tiden. De omfattet tårn i jevn avstand mellom hverandre som var bygd runde eller i kantete konstruksjon, og i geometrisk, vitenskapelig design. Innflytelsen av disse revolusjonerte kunsten å bygge borger og festninger i Europa som deretter gikk over til å følge disse prinsippene.
Ingeniørene forsto raskt at en andre forsvarslinje kunne bli bygd innenfor hovedmuren,enceinte, det vil si mellom kledningsmuren og borgtårnet,[20] og disse murene skulle alle bli flankert av framskutte tårn. Det er bysantinske ingeniører som var inspirasjonen til at europeiske borger baserer seg på prinsippet om felles forsvar av alle deler av en festning.
Borgtårnet i vestlige Europa ble betraktet som selve festningen og den ytre muren som et tilbehør til forsvaret; i øst var hver hylster en festning i seg selv og borgtårnet var kun å betrakte som siste tilfluktssted for garnison, benyttet kun når alt annet var blitt erobret. Mange forskere har merket seg at på 1200-tallet var det en tendens mot forsterking av de ytre kledningsmurene og en reduksjon av viktigheten til borgtårnet både militær sammenheng og som boligkvarter.
IRikard I av Englands festningChâteau-Gaillard iLes Andelys var den innerste avdelingen beskyttet av et omfattende system av sterke forsvarsverker som inkluderte en sterktête-de-pont som beskyttet broen over Seine.[21] Borgen sto på en høyde og besto av tre atskilteenceinte eller avdelinger foruten borgtårnet. Sistnevnte var kun et sterkt tårn som dannet en del av den innerste avdelingen.
KeiserFredrik IIsCastel del Monte iPuglia i Italia hadde ikke et borgtårn i det hele tatt. Festningen ble bygget på en høyde medoktagonal (åttekantet) struktur med åtte polygonal (mangekantet) hjørnetårn. Runde tårn, framfor firkantet tårn, ble etter hvert vanlige. De fremste eksemplene av disse som borgtårn finnes vedConisbrough Castle i England og tilsvarende i Frankrike. Beleiringsartilleri på 1200-tallet var primitivt, men det ble innsett at mot underminering og rambukker var hjørner i borgenes murer mer sårbare enn en enhetlig buet flate.
En annen utvikling var forlengelsen av prinsippet av suksessive forsvarslinjer i form som er kalt «konsentrisk» borg hvor hver avdeling ble plassert helt innenfor en annen som omsluttet den. Dette var inspirert avKonstantinopels murer, og således ble borger bygd på et flatt område for første gang mer overveldende enn festninger plassert på høyder og berg, ettersom disse kunne ha punkter som ikke ble like godt befestet på grunn av mangel av plass.
I disse tilfellene ble angrep og erobring av den indre avdeling ved hjelp av overraskelse, ved stormstiger, eller stundom ved ordinær beleiring, også erobringen av hele borgen. Tilpassingen av det konsentriske systemet forebygget enhver slik ulykke, og selv ombeleiringsmaskiner også ble forbedret i løpet av 1200- og 1300-tallet, beholdt forsvaret av sterke konsentriske borger, eller naturlig utilgjengelige borger, sin betydning i løpet avsenmiddelalderen.
I Tyskland ble det satt opp mektige steinstrukturer iHessen,Thüringen,Alsace ogSachsen, bestilt av den mektige lokale adelen. Strukturer i nordlige Tyskland var vanligvis enklere og tok ofte fordel av elver og vann.
Roger Bacons avhandlingDe nullitate magiæ fra 1216 nevner bruken av krutt.[22] I 1248 ga han en oppskrift på krutt i avhandlingenOpus Maior og anerkjente dens militære nytte. I 1250 nevnte det norske skiftetKongespeilet (Konungs skuggsjá) i dets militære kapittel bruken av «kull og svovel» som det beste våpen for kamp skip mot skip.[23]
Runde murer i festningen iSarzana i Italia viser en tilpasning til en ny tid med bruk av krutt til å angripe borger.
Foto: Lapo Luchini
At krutt og eksplosiver fikk militær bruk signaliserte en endringen av bruken av borger. Hittil hadde borger og festninger forsvart seg mot bedre våpen ved hovedsakelig å bygge seg større og med stadig tykkere og bedre murer. Den tiden gikk nå mot slutten og borgene endret seg fra å være en hovedsakelig militær bygning til i økende grad bli en bolig for herskere. Frarenessansen av tillot den minskende militære bruken at mer estetiske hensyn kunne benyttes i konstruksjonen, eksempelvisCastello Estense vedFerrara i Italia, borgeneValderrobres ogManzanares el Real i Spania, og en rekke meget dekorerte borger som ble bygget (eller ombygget) i Frankrike langs elvenLoire fra 1400-tallet. Det betydde også at borger i økende grad opphørte å være borger og ble isteden slott ogpalasser.
Mens beleiringsvåpen hadde bestått av å kastemaskiner somblide (engelsktrebuchet), var hovedmålene med konstruksjonen av borgmurene deres høyde og tykkelse. Det ble imidlertid bortimot umulig å forfølge dette idealet for å stå imot stadig mer kraftige kanoner. Eksisterende borger som opprettholdt sin militære betydning ble oppdatert så langt som det var praktisk mulig å stå imot nye beleiringsteknologier. Et eksempel er den engelske festningen vedBodiam, bygget fra 1385, som hadde smale spalter i murene som gjorde det mulig for forsvarerne å skyte medarkebuse (håndholdte skytevåpen med langt løp).
Arkitekter i senmiddelalderen og renessansen, mange av dem også kjente som ingeniører, ble tilkalt for å planlegge mottrekk; blant annetGuillén Sagrera,Giuliano da Sangallo den yngre,Francesco di Giorgio Martini,Baldassarre Peruzzi ogLeonardo da Vinci. Den franske arkitekten og teoretikereEugène Viollet-le-Duc (1814 – 1879) i hansHistoire d'une Forteresse (En borgs annaler) har gitt en full redegjørelse av de gjentatte renovasjoner av en festning (ved et fiktivt sted i Doubsdalen), konstruksjonen avKarl I av Burgunds artilleritårn ved borgens vinkler, beskyttelse av murerarbeid ved jordverk på utsiden, boulevarder og demi-boulevarder, og på 1600-tallet, den siste tjeneste av middelalderborgens murer og tårn som renenceinte de sfireti.
Den generelle tilpasningen til kanoner førte derfor til at majestetiske tårn og tinder påbrystvern forsvant eller mistet sin betydning. Murene på nye festninger ble tykkere og vinkelformet, tårn ble lavere og tykkere. Eksempler på den sene type av borgfestninger er den italienskefestningen i Sarzana;Deal Castle iKent som ble bygget avHenrik VIII av England; franskeForteresse de Salses iSalses-le-Château som ble bygget avFerdinand II av Aragón; og det keiserlige festning iNürnberg i Tyskland. Henrik VIII bygde en kjede av festninger til kystforsvaret, som ble kalt for «Device Forts» eller «Henrician Castles», som hadde korte tårn omgitt av understell hvor man kunne skyte med kanoner fra.
Til sist førte krutt til at tradisjonelle borger, i betydningen bygninger for både militær bruk og som boliger, forsvant. Denne overgangen begynte på 1300-tallet og var fullført i løpet av 1400-tallet. På 1500-tallet var de føydale borgene blitt en anakronisme. Her og der fungerte gamle borger i sekundære roller, somforts d'arret ellerblokkhus i fjelloverganger og fjellpass, og i noen få tilfeller som vedDover Castle hvor de dannet kjernen i en ren militær plassering av våpen. Normalt ble borger, om de ikke ble etterlatt til å forfalle, til fredfylte herskapsboliger, eller ble fusjonere og smeltet sammen med befestningen av en by som hadde vokst rundt den.
I verketHistoire d'une Forteresse (En borgs annaler) er stedet til den føydale borgen okkupert avcitadellet til den befestede byen, for igjen, med utviklingen av middelklassen og av handel og industri, ble ingeniørkunsten hovedsakelig benyttet til befestning av byer. Adelens «borg» fikk form som et herregods, i lang tid et trygt forsvarsverk, men til sist mistet alle militære karaktertrekk unntatt noe få som ble bevart da de tjente som ornamenter.
Imidlertid ble en del «ekte» borger fortsatt bygd, men ikke Europa, men i Amerika (USA unntatt) av spanske, engelske og franske kolonister. Det første stadiet av den spanske fortkonstruksjonen har blitt karakterisert som «borgperioden», og varte fra 1492 og fram til slutten av 1500-tallet.[25] Det begynte med Fortaleza Ozama hvor «disse borgene var i sitt vesen europeiske middelalderborger som ble omflyttet til Amerika».[26]
Blant andre defensive strukturer (inkludert fort og citadeller) ble borger også bygd iNy-Frankrike mot slutten av 1600-tallet.[26] Da artilleriet ikke var like utviklet som på slagmarken i Europa var en del fjerntliggende fort og festninger vedMontréal bygget som franske befestede herregods.Fort Longueuil, bygget fra 1695 – 1698 aven adelsfamilie, har blitt beskrevet som «den mest middelalderutseende fort bygget i Canada».[26] Herregodset og stallene var innenfor en befestet borggård med høye og runde kanontårn i hvert hjørne.
Det «mest virkelige borglignende fortet» i nærheten av Montréal varFort Senneville, bygget i 1692 med kvadratiske tårn forbundet av tykke murer av stein foruten også en befestetvindmølle.[26] Fort av stein som disse tjente som befestede boliger foruten også å virke fryktinngytende for å hindre fiendtligheter frairokesere.[26]
For å beskytte seg mot beskytning fra artilleri oggeværer ble det i økende grad gjort bruk avbrystvern bestående av jord, murstein og stein og disse redutt (lukkede feltskanser), som de geometriske festningene til 1600-tallets franskemarki de Vauban. Disse erstattet etter hvert borgene i Europa og til slutt også borgene i Amerika som ble etterfulgt avbastioner og fort.[25]
De fleste borger, selv fra de tidligste tider, fulgte en bestemt standard i utformingen og konstruksjonen. Generelt var det mest sentrale trekket i borgen selve borgtårnet (donjon), selv kommandotårnet.[14] Hovedfunksjonen til borgtårnet var ulik, men vanligvis som bolig som ga et trygt sted i vanskelige tider, men fungerte også som lager, og senere som et fengsel. I borger av typen motte-and-bailey var borgtårnet raget det opp over jordhøyden den sto på, omgitt av påleverk.
Tårnhusene iBritannia og Irland er eksempler på disse typene. De fleste borgtårn krevde imidlertid en ytre mur av en eller annen form. Borgtårnet sto innenfor murene eller i tilknytting til murene. Området avgrenset av murene var kjent som borggård (engelskbailey), og inngjerding til murene somenceinte.
Et borgtårn fra 1300-tallet,Château de Vincennes i nærheten av Paris reiser seg over borgens kvadratiske mur. Muren viser trekk som var felles for borgarkitekturen: vakthus, tårn i hjørnene og skåldehuller.
Ringmurer ble ofte anlagt rundt borgtårnet. Dette enten for å øke borgens forsvarsevne eller for å gi plass til en ytre borggård med mer plass for lager, staller og håndverkere. En slik ringmur kunne omslutte hele det indre borgtårnet eller utgå mer i form av en hestesko. En slik mur måtte har tilstrekkelig høyde til at den ble vanskelig å forsere med stiger og en styrke som kunne motstå angrep fra beleiringsskyts. Fra det 15. århundre begynte en også å utføre konstruksjonen sterk nok til også å motstå artilleribeskytning. Typiske kunne en ringmur være 12 m høy og 3 m bred, men disse dimensjonene varierte sterkt fra sted til sted. For å hindre underminering var fundamentet ofte forsterket. På toppen, bak et ytre brystvern, gikk en gangvei for forsvarerne. Konstruksjonen ble ofte ytterligere forsterket ved at det ble skutt inn tårn og bastioner i muren slik at det ble mulig for forsvarerne å bestryke murens flanker.[27]
Skyteskår i muren ble ikke tatt i bruk før i det 13. århundre. En antar at en årsak til den sene introduksjonen kan være at en ikke ville la skyteskår røpe detaljer om murverkets tykkelse og styrke.[28]Murverk innskutt mellom bastioner eller tårn blir ofte omtalt somkurtinemur.
Carcassonne i Frankrike viser de klassiske trekkene med kurtinemur, vollgrav og sylinderformete flankerende tårn, med porthus og tillegg forsvarsstrukturer i treverk.
Portene og inngangen var det svake punktet i forsvaret av borgene slik at port- eller vakthuset kunne bli styrket med flankerende tårn, en vridende eller flyttbar bro, dører og en tungfallgitter (engelskportcullis). Det kunne tidvis være flere fallgitter etter hverandre, med smale skytterskår på siden av portpassasjen slik at forsvarerne kunne fange fienden mellom to fallgitter og drepe dem i passasjen.
I tillegg kunne inngangen ofte være plassert på en slik måte at man kanaliserte de angripende styrkene mot en rekke av farlige defensive befestningsverker, noe som tillot forsvarerne å forsvare seg på egne vilkår. Mange porthus hadde en andre del og bueskyttere i denne kunne skyte ned på fienden mens de var forsvarsløse.
Festnings- og borggraver, som regel fylt med vann, ble gravd rundt omkretsen av en borg for å være et innledende førsteforsvar som det var vanskelig å komme over. De var effektive mot beleiringsmaskiner som beleiringstårn og rambukker som måtte bli ført fram helt til borgmuren for være effektive. De forhindret også underminering, praksisen å grave seg inn under festningsverket for enten å komme seg forbi dem eller ødelegge dem.
Borger hadde en rekke av forsvarsverker for å forhindre angripernes framgang mot borgtårnet som var selve hjertet i enhver borg. Vollgraver og grøftegraver var de mest opplagte da disse måtte bli fylt med stokker eller steiner før tunge beleiringsmaskiner kunne bli flyttet fram mot murene.[29]
Overhengende plankeverk kunne bli bygget hvis en borg var truet. Disse dekket gangvegene og kunne bli dekket med fuktige skinn for å beskytte dem mot ild. .[14] Senere kunne permanente innredninger kjent som «machicolation» som ble bygget i stein.
Blant de mest merkbare egenskapene i borgens forsvar var brystvern og murtinder som ga delvis beskyttelse til bueskytterne.[14] «Morderhull» ellermeurtrière var hull i taket på portpassasjen som man slippe farlige gjenstander ned på fienden, og skyteskår kunne bli bygget inn murene og porthuset slik at man kunne skyte prosjektiler på fienden.
Illustrasjon av byggingen av et stort tårn, med stillas og murere i arbeid. Hullene i muren viser hvor stillaset hadde blitt festet ved tidligere stadier av konstruksjonen.
Straks stedet for borgen var blitt valgt, enten det var ved en strategisk posisjon eller hensikten var å dominere landskapet som et maktsenter, måtte bygningsmateriale bli valgt. Jord og tømmer gjorde byggeprosessen billigere og raskere enn å bygge med stein. Lite er kjent om omkostningene ved å oppføre en borg; de fleste opptegnelsene som er kjent, gjelder kongelige borger.[30] En borg med jordverk, enmotte, og murer og bygning av tømmer kunne bli reist av arbeidskraft som ikke var faglært. Kilden til arbeidsmannskap kom antagelig fra den lokale herren, slike arbeidere hadde den nødvendige dyktigheten i å felle trær, grave og snekring for å bygge en borg av jord og tømmer. Med hensyn til tidsepoken ville en gjennomsnittlig jordhaug som var fem meter høy og 15 meter bred ha tatt 50 mennesker rundt 40 arbeidsdager. En særdeles kostbar borg av typen motte-and-bailey ble reist i Clones i Irland i 1211 for 20 pund. Grunnen til de høye kostnadene, sammenlignet med andre borger av samme type, var at arbeiderne måtte bli importert da de lokale irlendere ikke ønsket å bidra til undertrykkelsen av dem selv.[30]
Kostnadene varierte etter forhold som bygningens kompleksitet og transport av materialer. Uansett var borger av stein langt mer kostbare enn borger av jord og tømmer. Selv en meget lite borg av stein somPeveril Castle, ville ha kostet rundt 200 pund. Middels kostnader for en borg var festningsverk somOrford Castle som ble reist på slutten av 1100-tallet for 1400 pund, og de i øvre kostnadssjikt varDover Castle, som kostet rundt 7000 pund mellom 1181 og 1191.[31] Utgiftene til omfattende borger somChâteau Gaillard er antatt å kostet noe i retningen av 20 000 pund mellom 1196 og 1198. Dette var beløp som en konge kunne ta seg råd til, men var ikke aktuelt for lokale herrer, både med tanke på utgiftene og tidsaspektet det tok å reise en borg. Det var vanlig å beregne mesteparten av et tiår for å fullføre byggingen av en borg i stein. Kostnadene til en stor borg i løpet av denne tiden (alt fra 1000 til 10 000 pund) vil kreve inntekten til flere landgods, og vill ha store konsekvenser for en adelsmanns finanser.[32] Kostnadene på 1200-tallet var i en tilsvarende orden med borger somBeaumaris Castle ogRhuddlan Castle i Wales på henholdsvis 14 500 og 9 000 pund.Edvard I av Englands byggeprogram for borger i Wales kostet rundt 80 000 pund i tiden mellom 1277 og 1304, og 95 000 pund mellom 1277 og 1329.[33] Den anerkjente byggherren mesterJames av Saint George (også kalt Jacques de Saint-Georges d'Espéranche), ansvarlig for konstruksjonen av Beaumaris, forklarte kostnadene for menn og materialer:
«I tilfelle du skulle undres på hvor mye penger som kan gå i løpet av en uke, vi vil at du skal vite hva vi trenger – vil fortsatt komme til trenge, 400 murere, både steinkuttere som steinleggere, til sammen med 2000 mindre faglærte arbeidere, 100 kjerrer, 60 vogner og 30 båter for bringe stein og kull; 200 steinbrytere; 30 smeder; og snekkere for å legge bjelkelag og gulv og annet nødvendig arbeid. Alle dette tar ikke noe redegjørelse for garnison..., heller ikke av kjøp av materialer. Av det som det vil trenge stort antall av... Mennenes betaling har blitt og er fortsatt er betalt svært mye på etterskudd, og vi har store vanskeligheter med å holde på dem da de rett og slett ikke har noe å leve av.»
Den tyske ordens slott i Malbork i Polen (tysk Ordensburg Marienburg) er et eksempel på borg bygget i murstein; den ble konstruert i en annen stil enn andre borger i Vest-Europa og i Midtøsten.[34]
Ikke bare var steinborger kostbare å bygge i utgangspunktet, men vedlikehold og reparasjoner var en stadig utgift. De besto av mengde tømmer som krevde omsorgsfull vedlikehold og stell. Borger somExeter ogGloucester Castle krevde henholdsvis 20 og 50 pund årlig på slutten av 1100-tallet for vedlikeholdet.[35]
Middelalderens maskiner og oppfinnelser somtredehjulkranen ble uunnværlig under konstruksjonen, og teknikker som å bygge stillas og rammeverk ble forbedret fra antikkens teknikker.[36] Bygging av borger kunne uansett ta mange år å fullføre, selv om tiden som var nødvendig var avhengig av type, sted, ressurser, tidsperiode, bygningsmaterialer og lignende.
Den første oppgaven middelalderens byggherrer hadde var å finne stein for borgtårnet og borgmurene, og det var en betydelig bekymring å finne steinbrudd i nærheten av byggstedet. Det er flere eksempler på borger og festninger hvor stein ble brutt på stedet, som borgene iChâteau de Chinon,Château de Coucy ogChâteau-Gaillard.[37] Selv uten de vanlige kostnadene med transport, er det beregnet at så mange som 800 murere måtte benyttes for å bygge Château de Coucy tidlig på 1200-tallet, foruten tilsvarende 800 andre håndverkere.[38]
Strukturer bygget medmurstein var ikke nødvendigvis svakere enn borger bygget av stein. Borger av murstein er mindre vanlig enn stein, eller av jord og tømmer, og i England ble de som regel valgt for sin estetiske verdi, oppmuntret av mursteinsarkitektur fra Nederlandene. For eksempel daTattershall Castle ble bygget i årene mellom 1430 og 1450 var det mer enn nok av stein tilgjengelig i nærheten, men borgens eier,Ralph, 3. lord Cromwell, skattemester i England, valgte likevel å benytte murstein. Rundt 700 000 murstein trengtes for å bygge borgen som har blitt beskrevet som «den vakreste stykke middelalderske mursteinsarbeid i England.»[39] I Skandinavia og Baltikum var derimot borger bygd av murstein det vanlige.[14] Danmark hadde få steinbrudd, og av den grunn ble de fleste borger bygd av jord og tømmer, og senere bygd med murstein.[40]
Fra slutten av 1700-tallet og fram til tidlig på 1900-tallet ble mange såkalte borger bygd, men da som en manifestasjon av enromantisk interesse for middelalderen og som en del av den bredere arkitektoniskenygotikken. Disse borgene hadde ingen forsvarshensikt, men la til stilistiske elementer fra tidligere borger, som brystvern og tårn.Den skotske baronistilen personifiserte disse trekkene.
«Liksomborger», de fleste var landgods og herregårder, ble særlig vanlig på De britiske øyer, eksempelvisBelvoir Castle ogEastnor Castle i England ogCastell Coch i Wales. Edwin Lutyens'Castle Drogo var den siste blafring av denne bevegelsen i England. I Irland ble det bygget et betydelig antall av storslåtte, komplisert liksomborger, blant annetBelfast Castle ogCastle Oliver.
Ved borgherrens tilstedeværelse var borgen et administrasjonssenter fra hvor folk og land ble kontrollert. Borgherren støttet seg på de som sto under ham for å utøve sin makt og holdt hyppig hoff for de som sto umiddelbart under ham på den sosiale rangstigen, mens fraværende herrer fikk sin makt redusert. Større herreskap kunne være enorme og det ville være upraktisk å besøke alle sine eiendommer, og det ble derfor utpekt underherrer. Dette var særlig gyldig for kongelige som tidvis eide land i andre nasjoner.[41] For at herren skulle kunne utføre sine administrasjonsplikter hadde han en husholdning av tjenere som tok seg av rutinearbeid som å skaffe mat og tilberede den. Husholdningen var ledet av enkammerherre, mens en kasserer tok seg av eiendommens skriftlige opptegnelser. Kongelige husholdninger hadde i alt vesentlighet den samme form som baronenes husholdninger, men i en langt større skala og alle posisjonene i nærheten av kongen var langt mer prestisjetunge.[42]
Som sosiale sentre var borgene viktige steder for framvisning. Byggherren kunne gripe muligheten til å knytte an til forgangen riddersymbolisme hos den sosiale elite, mens senere borgstrukturer under romantikken trakk inn bygningselementer som brystvern av samme grunn. Borger har blitt sammenlignet medkatedraler som objekter for arkitektonisk stolthet, og en del borger innlemmet hageanlegg som ornamentale trekk.[43] Retten til åkrenelere (firkantede taker eller skyteskår)[44] ble innvilget av monarken, skjønt det var ikke alltid nødvendig, var ikke viktig bare for at det gjorde det lettere for herren å forsvare sin eiendom, men også for kreneleringer og andre utrustninger hadde prestisje da de ble benyttet av eliten.[45]
En hensikt med ekteskap for middelalderens øvre sosiale sjikt var å sikre seg landområder. Piker ble giftet bort mens de var i tenårene mens gutter vanligvis ikke ble gift før de ble myndige.[46] Det er en populær forestilling at kvinner spilte en perifer rolle i borgens husholdning, og at den alltid var dominert av herren selv. Dette er avledet fra borgens militære funksjon, men de fleste borger i England, Frankrike, Irland og Skottland var aldri involvert i konflikter eller beleiringer, slik at det huslige livet er ofte en oversett fasett av borgenes liv.[47] Borgfruen var gitt en «ekteskapsandel» av hennes ektefelles eiendommer, vanligvis en tredjedel, som var hennes eiendom livet ut, og hennes ektefelle ville arve henne ved hennes død. Det var hennes plikt å administrere dem tilsvarende herren administrerte sine egne landområder.[48] Til tross for å være utelukket fra militær tjeneste kunne en kvinne ha kommandoen over en borg, enten på vegne av hennes ektemann eller om hun var enke. På grunn av deres innflytelse innenfor middelalderens husholdning kunne kvinner påvirke borgens konstruksjon og formgivning, tidvis gjennom direkte beskyttelse og patronasje. Kvinnens rolle ga «en forfinet aristokratisk smak» til borgene grunnet deres lange liv i dem.[49]
Høvisk kjærlighet var erotiseringen av kjærligheten hos adelen som ofte bodde i borger. Selvbeherskelse ble framhevet som betydningsfull mellom de elskede. Gjennom blant annetridderturneringer, hvor ridderen kjempet for å bære et symbolsk bevis fra deres frue, kunne deres følelser også være private og praktisert i hemmelighet. Legenden omTristan og Isolde er et eksempel på de fortellinger om høvisk kjærlighet i middelalderen.[50] Det var et kjærlighetsideal mellom to ugifte personer hvor den ene av dem kunne være gift med en annen. Det var ikke uvanlig eller direkte vanærende for en herre å være utro og ta til seg andre kvinner.Henrik I av England hadde eksempelvis over tyve kjente barn utenfor ekteskap. Den samme var dog ikke tilfelle for kvinnen.[51]
^«Gunpowder».Encyclopædia Britannica. London. 1771. «frier Bacon, our countryman, mentions the compoſition in expreſs terms, in his treatiſeDe nullitate magiæ, publiſhed at Oxford, in the year 1216.» («munken Bacon, vår landsmann, nevner bestanddelene i uttrykkelige begreper i sin avhandlingDe nullitate magiæ, utgitt ved Oxford, i året 1216.»
^Schmidtchen, Volker (1977): «Riesengeschütze des 15. Jahrhunderts. Technische Höchstleistungen ihrer Zeit», Technikgeschichte44 (3): 213–237 (217–221)
^abChartrand, René:Spanish Main 1492–1800; Osprey Publishing
^abcdeChartrand, René:French Fortresses in North America 1535–1763: Québec, Montréal, Louisbourg and New Orleans (Fortress 27); Osprey Publishing, 20. mars 2005.ISBN 9781841767147
^Friar 2003, s. 86. harvnb error: no target: CITEREFFriar2003 (help)
^Coulson, Charles (1979): «Structural Symbolism in Medieval Castle Architecture»,Journal of the British Archaeological Association (London: British Archaeological Association)132: 73–90, ss. 74–76.
^Schultz, James (2006):Courtly love, the love of courtliness, and the history of sexuality, Chicago: University of Chicago Press,ISBN 9780226740898, ss. xv–xxi.
^Gies, Joseph; Gies, Frances (1974):Life in a Medieval Castle, New York: Harper & Row,ISBN 0-06-090674-X, ss. 87–90.
Aurell, Martin (2006), Daniel Power (red.): «Society»,The Central Middle Ages: Europe 950–1320, The Short Oxford History of Europe (Oxford: Oxford University Press),ISBN 0-19-925312-9
Brown, R. Allen (2004) [1954]:Allen Brown's English Castles, Woodbridge: The Boydell Press,ISBN 1843830698
Cathcart King, David James (1988):The Castle in England and Wales: An Interpretative History, London: Croom Helm,ISBN 0-918400-08-2
Coulson, Charles (2003):Castles in Medieval Society: Fortresses in England, France, and Ireland in the Central Middle Ages, Oxford: Oxford University Press,ISBN 0-19-927363-4
Creighton, Oliver; Higham, Robert (2003):Medieval Castles, Shire Archaeology,ISBN 0-7478-0546-6
Cunliffe, Barry (red.) (1998):Prehistoric Europe: An Illustrated History, Oxford: Oxford University Press,ISBN 0-19-288063-2
Cathcart King, D. J. (1983):Castellarium Anglicanum: An Index and Bibliography of the Castles in England, Wales and the Islands (2 bind). New York: Kraus International Publications.ISBN 0-527-50110-7.
Gravett, Christopher (1990):Medieval Siege Warfare. Oxford: Osprey Publishing.ISBN 0-85045-947-8.
Higham, R.; Barker, P. (1992):Timber Castles. London: B. T. Batsford Ltd.ISBN 0-7134-2189-4.
Johnson, M. (2002):Behind the Castle Gate: From Medieval to Renaissance. London: Routledge.ISBN 0-415-26100-7.
Kenyon, J. (1991):Medieval Fortifications. Leicester: Leicester University Press.ISBN 0-7185-1392-4.
Mesqui, Jean (1997):Chateaux-forts et fortifications en France. Paris: Flammarion.ISBN 2080122711.
Monreal Y Tejada, Luis (1999):Medieval Castles of Spain (engelsk utg.). Konemann.ISBN 3829022212.
Pounds, N. J. G. (1994):The Medieval Castle in England and Wales: A Social and Political History. Cambridge: Cambridge University Press.ISBN 0-521-45828-5.
Thompson, M. W. (1987):The Decline of the Castle. Cambridge: Cambridge University Press.ISBN 1-85422-608-8.
Thompson, M. W. (1991):The Rise of the Castle. Cambridge: Cambridge University Press.ISBN 0-521-37544-4.
4.JL.jpg)
