| Birgitta Scherzenfeldt | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1684 Bäckaskog | ||
| Død | 4. apr.1736 Stockholm | ||
| Beskjeftigelse | Lærer,skribent | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
Brigitta Christina Scherzenfeldt, som giftBernow,Lindström,Ziems, ogRenat (født i 1684 påBäckaskog kongsgård i nærheten avKristianstad iSkåne som var blitt del avSverige, død i 1736 iStockholm) var en svensk kvinne som ble tatt til fange av russerne underden store nordiske krig, og senere fanget av dzungarene (på den tid gjerne kalt kalmukkene) og gjort til slavinne.
Hennes skjebne er, etterLovisa von Burghausens, den mest oppsiktsvekkende kvinneskjebne blant de mange sivile karolinske krigsfangene under den krigen. Hun var slave i kalmukkenes sentralasiatiskekhanat, og hennes memoarer, som antas å være diktert av henne selv, betraktes som en enestående kilde til livet i dette rike.
Hun var barn avløytnant Knut Scherzenfeldt og Brigitta Tranander. I 1699 ble hun gift med føreren vedLivgardet, Mats Bernow, som hun fulgte i felt.
Hun giftet seg med feltvebel Johan Lindström da Bernow falt i kamp vedThorn i 1703. Hun var da bosatt iRiga i det svenske Hertugdømmet Estland.
Paret ble krigsfanger daNarva falt etterbeleiringen av Narva (1704) og ble ført tilMoskva, der Lindström døde i 1711. Brigitta giftet seg så i 1712 med løytnant Michael Ziems, en tysker i svensk tjeneste; de ble snart ført tilTobolsk, fra 1708 hovedstad for det samtidig opprettedeguvernementet Sibir. Byen var sentrral for den russiske østekspansjon. Herfra gikk det viktige handelsveier til bådeKina ogBukhara.
Også soldater fra den beseirede svenske hær etterslaget ved Poltava i 1709, ble sendt i stort antall som krigsfanger til Tobolsk. Svenskene utgjorde omtrent 25 % av den totale befolkningen der, og var populære blant lokalbefolkningen for deres bidrag til byen. Mange av dem ble ikke repatriert før på 1720-tallet, mens noen av dem bosatte seg permanent i Tobolsk.
Ziems, som ikke var svensk undersått, gikk i januar 1715 inn i russisk tjeneste for å slippe ut av fangenskapet, og ble kaptein i et russisk regiment under oberst Ivan Buchholtz. I juni ble regementet sendt avguvernør Gagarin for å befesteJarmynsjøen vedIrtysj-elvens øvre løp mot de sentralasiatiskekalmukkene. I 1716 ble de jaget bort av kalmukkene, men da var allerede en forsterkning på vei; Ziems og Brigitta hadde fulgt med den, likesom en annen svenske, Johan Gustaf Renat og flere andre svensker og tyskere i russisk tjeneste. Denne styrken ble tatt til fange av kalmukkene.
Ziems ble drept, Brigitta ble mishandlet med jern og remmer, fikk klærne slitt av kroppen, og ble utsatt for et voldtektsforsøk (noe hun selv fortalte til en engelsk kvinne) der hun forsvarte seg ved å bite av en bit av kalmukkens ben. Han ville da slå ihjel henne, men han ble hindret av en kamerat.
Hun ble ført naken som slavinne til kalmukkenes (dzungarenes)khanat i med sitt senter iIli. Dette var et rike som kontrollerte en del avSilkeveien, de handelsveier som førte mellom Kina og Midtøsten og Europa.KhanTsewang Rabtan fikk høre tale om hennes selvforsvar og spurte henne nysgjerrig hvorfor hun hadde gjort motstand. Da hun hadde fortalt om sitt lands skikker, så han til at hun ikke ble utsatt for noen flere seksuelle trakasserier, og gav henne som gave til en av sine hustruer, en prinsesse fraTibet.
Hun fikk klær og gjorde seg snart godt likt og respektert ved sin oppførsel og sine kunnskaper iveving ogstrikking. Hun ble snart mer som en hoffdame, ble utnevnt til instruktør ihekling for khanens favorittdatter, prinsesse Seson, og var i to år innkjøpssjef for prinsessens medgift i byenJarkend (Yarkant) iSinkiang.
Hun gjorde livet mer fordragelig for de andre svenske slavene, blant annetJohan Gustaf Renat, enstyckjunkare, født i 1682 i Stockholm som sønn til nederlandske jødiske innvandrere frade østerrikske Nederlendene og som hadde konvertert til kristendommen i 1681. Renat hjalp med hans militære oppbygging; han lærte kalmukkene å støpekanoner og mortere, trykke bøker og lage kart, trente dem iartilleri og ledet et angrep mot kinesene. Han gjorde også vevstoler til Brigittas undervisning.
Prinsessen ville ta henne med seg da hun giftet seg med Volga-kalmukkenes khan, men Brigitta nektet og «giftet» seg istedet med Renat – men i virkeligheten var de ikke blitt formelt gift.
Snart etter døde khanen (1727), og Seson, hennes mor og hennes hoff torturert og drept, anklaget for å ha forgiftet ham. Brigitta ble utsatt for intriger og mistanker, men unnvek farene ved sin forstand og lyktes i få igjennom sitt krav at de 18 svenske og de 134 russiske slavene skulle frigis.
Senere hjalp Renat denGaldan Tseren, den etterfølgende khanen, ved planleggingen av hans felttog motQing-dynastiet.
I 1733 forlot paret Renat Asia med en russisk sendeferd og 20 kalmukkiske slaver; seks ble holdt tilbake i Moskva (der Brigitta og Renat giftet seg), flere døde, og da de steg i land iStockholm i 1734 fikk de døpt de tre gjenstående slavinnene, Altan, Iamakiss og Sara som ble deres tjenestepiker og fikk navnene Anna Catharina, Maria Stina og Sara Greta.
Hun døde«av bröstvärk, håll och stygn» i 1736. Hennes kalmukkiske drakt av rød silke er iLivrustkammaren i Stockholm.
Birgitta Scherzenfeldt er en viktig skikkelse i en russisk film med tittelen Тобол (2019, engelsk utgave:Tobol - The Conquest of Siberia), skjønt den endrer kraftig på hennes historie.[2] Hun spilles av den latviske skuespillerinnenAgata Muceniece.