Det eldste bevarte fragmentet av Det nye testamentet,Rylands Papyrus, datert til begynnelsen av det andre århundret.Detalj fra omslaget til en utgave av 1978-oversettelsen til norsk.
Bibelen[a] er betegnelsen for de grunnleggendekanoniske skrifter ijødedommen ogkristendommen. Den hebraiske (jødiske) bibel, også kaltTanakh, er ikke identisk med den kristne bibel, som beskrives her. Dessuten er det innenfor kristendommen variasjoner i antallet og innholdet avBibelens bøker.
Den kristne bibel er inndelt i to hoveddeler. Den første del,Det gamle testamentet, er nesten identisk med den hebraiske bibel. Den ble opprinnelig inndelt i tre hoveddeler:Tora (Loven),Nebiim (Profetene) ogKetubim (Skriftene). Den andre hoveddelen,Det nye testamentet, inneholder de kristne skriftene. Denne delen er skrevet i de to første århundrene e.Kr.
Bibelen inneholder skrifter av mange forskjellige sjangrer, somlovtekster,poesi,historie ogprofetier. I protestatisk tradisjon inndeles Bibelens bøker to testamenter, 66 bøker, 1 189 kapitler og 31 173 vers. Denne oppdelingen finnes ikke i de opprinnelige tekstene, men er kommet til senere, da religiøse bruk gjorde det nødvendig å kunne henvise mer nøyaktig i tekstene.
Bibelen er den boken i verden som er oversatt til flest språk. Den 31. desember 2008 var hele Bibelen oversatt til 451 forskjellige språk. Deler av Bibelen er oversatt til i alt 2 479 språk.[2]
Det norske ordetbibel stammer fra detgreske ordetbiblía (flertallsformen av biblíonliten bok[3][4] som formodentlig stammer fra det greskebíblos ellerbýblos som betyrpapyrus,skriftrull ellerbok. Det greske ordet igjen har opphav i denfønikiske havnebyenByblos, hvorfra papyrus ble eksportert.[5] Det greske uttrykketta biblia ble brukt om den kristne kirkes kanoniske skrifter så tidlig som i 223 e.Kr.[6] Pålatin ble ordet brukt i uttrykketbiblia sacra (De hellige skrifter).
Bibelens innhold og opprinnelse har vært gjenstand for granskning og tolkning gjennom århundrer, og er det fortsatt. Bibelen ble ikke skrevet som et samlet bokverk, men består av 66-73 (avhengig av trosretning) ulike små bøker (skrifter) som er inndelt i to distinkte deler;Det gamle testamentet (GT) ogDet nye testamentet (NT). Samlet utgjør disseBibelens kanon.
Ingen originalmanuskripter til de bibelske skrifter har overlevd, men man har en rekke mer eller mindre nøyaktige avskrifter. De eldste skriftene ble skrevet påskriftruller og kunne derfor ikke anta bokform (bli samlet til et verk). Disse ble brukt isynagogene, men kun fragmenter er bevart. De nest eldste tekstene er bevart i såkaltekodekser, en tidlig bokform som ikke ble benyttet i synagogene. Kodeksene varromernes navn for bok. Etter hvert ble også ordet kodeks brukt om bøker skrevet på papyrus,pergament eller papir når arkene var lagt sammen som i våre bøker og ikke i en skriftrull. Kodeks ble således det vanlige mediet for skrift i de første århundrene etter Kristi fødsel.
Det eldste håndskrift som finnes til hele GT, er skrevet påhebraisk og stammer fra 1008/1009 (årstallet varierer med kildene, noen hevder også ca. 1010) og kallesCodex Leningradensis ellerLeningradkodeksen (norsk). Originalen befinner seg iSaltykov-Sjtsjedrin (nasjonalbiblioteket) iSt. Petersburg i Russland, der det er oppbevart siden midten av 1800-tallet. Man tror at det opprinnelig ble skrevet iKairo.[7]
Blant de såkalteDødehavsrullene, som ble funnet iQumran mellom 1947 og 1956, er det bevart tallrike dokumenter og fragmenter av tekster, blant annet fra Det gamle testamente. Vedpaleografi og kjemiske tester,C14, har man funnet enkelte av tekstene til å være fra ca. 250 f.Kr. til ca. 65 e.Kr. Alt i alt er det funnet mer eller mindre intakte rester etter ca. 825-870 tekstruller, og omkring en tredjedel av fragmentene er bibelske. I hovedsak inneholder da en rull én bok fra GT, eksempelvis 1. Mosebok eller Jesaja, i noen sjeldnere tilfeller to bøker. Funnet har på mange måter revolusjonert bibelforskningen, da man med dette funnet fikk manuskripter til bibelske tekster som var rundt tusen år eldre enn dem man kjente fra før. I skriftsamlingen var det blant annet en rull medJesaja som ligger svært tett opp til den versjonen man finner i manuskriptene som er tusen år yngre.
De eldste håndskrifter til hele Det nye testamente erCodex Sinaiticus ogCodex Vaticanus fra 300-tallet ogCodex Alexandrinus fra 400-tallet, alle på gresk. Disse inneholder også greske oversettelser av GT. Det er dessuten bevart en rekke fragmenter til nytestamentlige tekster, det eldste fra tidlig på 100-tallet.
De eldste komplette utgaver av GT på hebraisk erCodex Aleppo (fra 920 e.Kr.) ogCodex Leningradensis (fra 1008 e.Kr.), men med funnet av Dødehavsrullene rykket man et årtusen tilbake i tid med kildetekster. Hele GT (unntatt Ester og Nehemja) kan med funnet av Dødehavsrullene sies å foreligge i stort sett endelig form i de siste århundrer f.Kr., men utover dette er det særdeles vanskelig å si noe sikkert om tidfestelsen av de bibelske bøkene. Langt de fleste skriftene fra Qumran er fragmenter og dokumenterer derfor ikke hele GT. En del avsnitt i GT har likevel en eldre datering, blant annet denaronittiske velsignelse (4 Mos 6,4-26), som kan dateres til perioden like førJerusalems ødeleggelse i 586 f.Kr. Nedskrivingen av GT har foregått over en periode på omkring 1000 år, noe som blant annet er synlig i den store språklige utviklingen i tekstene. Tekstene kan være skrevet mellom 1400-200 f.Kr.
NT er representert med over 5 000 tekstfunn på gresk fraantikken og over 8 000 på andre språk. Den bibelske teksten er dermed mer rikholdig bevart enn for eksempelHomer. Det er vanskelig å datere det tidligste tekstvitnet til NT, men det er bred enighet om at den såkalteJohn Rylands-papyrus eller P52, som inneholder et stykke avJohannesevangeliet, kan dateres til ca. 125 e.Kr., noe som gjør den til det tidligste allment anerkjente tekstvitnesbyrd til NT. Kan P52 dateres til denne tiden, må selve Johannesevangeliet nødvendigvis være skrevet før, og Johannesevangeliet regnes vanligvis for det seneste av de fireevangeliene.Markus-,Matteus- ogLukasevangeliet dateres normalt til perioden 60-90 e.Kr., Johannesevangeliet til 90-100, mens brevene fraPaulus normalt dateres til tiden omkring 50. Resten av brevene dateres normalt til mellom 60 og 100, og noen daterer de siste skriftene til 135 e.Kr.
Det gamle testamentet er jødedommens hellige skrift, og som den eldste del av Bibelen, også del av kristendommens hellige skrift. Det består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn boksamlingenelov,profeter ogskrifter jødisk tradisjon) eller i temaenelov,historie,poesi ogprofeti kristen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder regner tradisjonelt 24, mens kristne deler dem opp annerledes og derfor teller 39 (eller flere, om de apokryfe eller deuteronomiske skrifter regnes med).
Den hebraiske bibel (hebr.תנ"ךtanakh) inneholder 39 skrifter og er nesten identisk med Det gamle testamentet. Tekstene er opprinnelig skrevet på hebraisk og hovedsakelig av og til hebreere. Tanakh (TaNaKh) er etinitialord for de tre delene i den hebraiske bibelen:Tora (Loven), Nebiim (Profetene) ogKetuvim (Skriftene). Teksten var opprinnelig hele den kristne bibel, og blir flere steder i Det nye testamentet referert til som «skriften» eller «skriftene».[8] Den hebraiske bibelen er en viktig kilde til detteologiske studiet av Bibelen, og teologistudenter undervises i hebraisk for å kunne studere teksten på originalspråket.
Der skriftene i den jødiske Tanakh inndeles i de tre hovedinndelingene, Loven, Profetene og Skriftene, har man i kristen tradisjon arrangert Det gamle testamentets skrifter i overensstemmelse medSeptuaginta (LXX), som i stedet deler Bibelens bøker i historiske skrifter, visdomsskrifter og profetiske skrifter. Dette kan sies å gi et mereskatologisk preg som peker frem mot en fremtidig forløsning, idet samlingen dermed slutter med denmessianske profetien sist iMalakis bok – i motsetning til Tanakh som slutter med oppfordringen til å bygge et nytt tempel i slutten avAndre krønikebok.
I den jødiske tradisjonen delte man rundt 400-tallet f.Kr. de fem Mosebøkene inn i 54 ukentlige avsnitt som leses høyt somtoralesning hversabbat. Syklusen ender ved den jødiskeLøvhyttefesten og begynner på nytt. Disse inndelingene tilsvarer dog ikke de nåværende kapitler.
Den hebraiske tittelen kommer fra det første ordet i den respektive boken, bortsett fra fjerde Mosebok, hvor det er det femte ordet. Bøkene inneholder 613mitzvot eller bud fra Gud, noe som danner basis for den religiøse jødiske loven (Halakha).
Torahen beskriver tre perioder i forholdet mellom Gud og mennesker. Første Mosebok 1-11 beskriver menneskehetens generelle historie medskapelsen,syndefallet og menneskets forfall etter dette. Heretter følger de siste 39 kapitlene i første Mosebok, hvorAbraham blir utvalgt til stamfar for et tallrikt folk hvorigjennom verden skal velsignes.[9] Så blir Abraham kalt av Gud til å dra tilKanaan, hvor løftet blir gjentatt til hans etterkommere,Isak,Jakob ogJosef. I de siste fire bøkene fortelles historien omMoses, som levde i Egypt flere hundre år etter patriarkene. De forteller omisraelittenes utvandring fra Egypt, ørkenvandringen og fornyelsen av pakten med Gud vedSinaifjellet. Toraen slutter med at Moses dør.
Nebiim, eller «profetene», innbefatter også noen av de skriftene man ofte henviser til som de historiske skriftene i Bibelen. Bøkene beskriverdommertiden, opprettelsen av det israelittiske monarki, delingen i to kongeriker og profeter som, på Guds vegne, advarer og dømmer kongene og folket i Israel. Skriftene slutter medbabylonernes erobring avJuda. Ifølge jødisk tradisjon blir Nebiim inndelt i åtte bøker, en inndeling som normalt ikke følges i norske bibler:
Ketuvim, eller «skriftene» på norsk, er elleve bøker skrevet av forskjellige forfattere. Innholdet er israelittisk visdomslitteratur: poesi, filosofiske refleksjoner over livet og profetenes og andre israelittiske lederes liv under detbabylonske fangenskap. Det ender med det persiske dekretet som tillater jødene å vende tilbake tilJerusalem og gjenoppbyggetemplet.
Ifølge rabbinsk tradisjon er mange av Salmene skrevet avDavid. KongSalomo formodes å ha forfattet Høysangen i sin ungdom, Ordspråkene ved midten av sitt liv og Forkynneren i sin alderdom. Ruts bok er den eneste bibelske bok som omhandler en ikke-jøde.
Fem av bøkene, kalt «De fem skriftruller» (Megilot), blir lest opp under de jødiske festene: Høysangen vedpåske, Ruths bok vedshavuot,Klagesangene vedtisha b'av, Forkynneren vedLøvhyttefesten og Esters bok vedpurim.
I det 3. århundre f.Kr. laget jødiske lærde en oversettelse avmosebøkene til gresk, kjent som Septuaginta. Septuaginta ble senere utvidet til også å inkludere de øvrige deler av den hebraiske bibelen og de deuterokanoniske bøker, og er rettesnor både for denkatolske og denortodokse versjonen.
IDen katolske kirke ogDen ortodokse kirke består Det gamle testamentet av 46 bøker; 39 som tilsvarer den jødiske kanon og de syv deuterokanoniske bøker.
Iprotestantiske kirker består det av 39 bøker, tilsvarende den jødiske kanon. I en periode etterreformasjonen var det vanlig å trykke de apokryfiske (deuterokanoniske) bøker i en egen seksjon i protestantiske bibler, da blant annetMartin Luther hadde anbefalt at dette ble gjort. Selv om de ikke ble regnet som kanoniske av reformatorene, ble de likevel ansett som oppbyggelig litteratur.
Det gamle testamentet er innholdsmessig identisk med den hebraiske bibel, men har fått betegnelsen fordi den i kristen sammenheng representerer «Den gamle pakt». Det var den paktenGud sluttet medMoses på Sinai, men allerede i Jeremia 31,31 snakker profeten om en «ny pakt» som skal erstatte den gamle pakt. I begynnelsen av kirkens historie var den greske oversettelsen av den hebraiske bibelen, Septuaginta, kirkens bibel. Etter hvert ble flere skrifter som representerte den kristne fortolkningen av Tanakh kanonisert og ble «Den nye pakt».Jesus Kristus er den nye pakts representant, og Det gamle testamentet leses av kristne i lys av Jesus som oppfyllelse avmessiasprofetiene.
Hebreerbrevets forfatter skriver: «Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovet dem.» (Hebr. 9,15). Jesus blir dermed en fortolkningsnøkkel og får avgjørende betydning for forståelsen av Det gamle testamentet.[10]
Det nye testamentet er den andre delen av Bibelen og består av 27 greske skrifter forfattet av de eldste kristne. Skriftene omhandlerJesus Kristus og den tidligste kristne lære og forkynnelse, og utgjør den spesifikt kristne del av den bibelske kanon (normativ skriftsamling).
Disse skriftene kommer i tillegg til den del av den bibelske kanon som også godtas innen jødedommen, og som kristne ofte omtaler som Det gamle testamentet.
De fire evangeliene forteller historien om Jesus Kristus. Evangeliet etter Markus er skrevet omkring 60-90, Evangeliene etter Matteus og Lukas 80-135 og Evangeliet etter Johannes omkring 95-120. Det finnes også om lag 30 andre mer eller mindre fullstendige skrifter som forteller om Jesus, fra omkring 80 til 250,[11] men de er ikke tatt med i Bibelen.
De som tradisjonelt har vært holdt som evangelienes forfattere, er nevnt bak evangeliene (som "Evangeliet etter Markus"). Om dette er de virkelige forfatterne, er omdiskutert:
Evangeliet etter Matteus, ikke skrevet av disippelen Matteus, men av en av hans etterfølgere. Matteus selv var muligens en viktig bidragsyter da evangeliet skulle nedskrives.
Det synoptiske problem omhandler de store likhetene man finner mellom de tre første evangeliene, hvor Markus kun har 35 vers som ikke finnes i Matteus og/eller Lukas. I tillegg har Lukas og Matteus mye felles stoff. Den vanlig forklaringen er at Markusevangeliet er skrevet først. Matteus og Lukas har så bygget på Markusevangeliet og påQ-kilden, som nå er tapt.
Apostlenes gjerninger forteller den videre historien om disiplene etter at Jesus forlot Jorden. Boka er en fortsettelse til Evangeliet etter Lukas, og har samme forfatter, tradisjonelt legen Lukas. Lukas skrev evangeliet og Apostlenes gjerninger til sin unge elev Teofilus.
Disse brevene har tradisjonelt samme forfatter,Paulus, men moderne bibelforskning har reist tvil omkring noen av brevene.[12] Sju av brevene er det allmenn enighet om at er forfattet av Paulus selv, Romerbrevet, første og andre Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, første Tessalonikerbrev og Filemonbrevet. De andre seks brevene har et mer omdiskutert opphav, særlig gjelder dette første og andre Timoteusbrev og Titusbrevet. Når det gjelder opphavet til disse brevene, går en teori ut på at de er skrevet av Paulus disipler, altså personer som stod Paulus nær og som etter hans død ønsket å føre hans teologi og lære videre. Brevene har nemlig et klart preg av paulinsk teologi.
Sondringen mellom apokryfe (skjulte ellerav tvilsom opprinnelse) og kanoniske skrifter stammer fra oversettelsen av Tanakh i Septuaginta. Kanon var ikke endelig avgjort ved denne oversettelsen, og oversetterne tok med flere avsnitt og skrifter som ifølge jødiske skriftlærde ikke hørte med.[13] Generelt hadde man idiasporaen en mer flytende kanon. Omkring 90 e.Kr. avviste jødiskerabbinere på et møte iJamnia de daværende apokryfene.[14] Da GT skulle oversettes til latin fulgte apokryfene med fordi det ble bestemt på to kirkemøter at man skulle følge Septuagintas oversettelse, altså den greske og ikke originaltekstene på hebraisk. Derfor inkluderte middelalderkirken de gammeltestamentlige apokryfene i kanon. De bestod avTobit,Judit,Den greske Ester-boken (telles ikke som egen bok, men som tillegg tilEster),Første- ogAndre Makkabeerbok,Visdommens bok,Sirak,Baruk ogTillegg til Daniels bok (telles ikke som egen bok, men som tillegg tilDaniel). Den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirke anser disse bøkene for kanoniske, til forskjell fra reformerte og lutherske kirker.
Bortsett fra disse, finnes det en del antikke-jødiske skrifter som kallesDe gammeltestamentlige pseudepigrafer som er skrevet mellom gammeltestamentlig og nytestamentlig tid. Av navnet fremgår det at skriftene er skrevet underpseudonym og utgir seg for å være eldre enn de er.
Ordet «kanon» betyr egentligstrå/rør ellermålestokk. I den tidlige kirke betegnet ordet samlingen av De hellige skrifter til bruk i menigheten. Betegnelsen ble raskt ensbetydende med en lukket gruppe bøker medautoritet i betydningen regel eller retningslinje. Disse bøkene representerte Guds autoritative ord til menigheten på jorden. Bøker som ikke fantes på denne listen, omtaltes som «apokryfe», dvs. skjulte.[15]
I Det nye testamentet refereres det til den trefoldige delingen av den hebraiske bibelen: Loven, profetene og skriftene. I Luk 24,44 henviser Jesus til det «som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene», noe som er en tidlig henvisning til den tredelte hebraiske teksten som formodentlig ble kanonisert i disse tre stadiene. Loven, før eksilet i Babylon i 586 f.Kr., profetene, omkring densyriske forfølgelsen av jødene, og skriftene etter Kristi fødsel. Der er ikke konsensus i saken blant teologer, og det er vanskelig å avgjøre dette endelig.
I den siste halvdelen av det første århundret ble tidlige kristne skrifter akseptert som autoritative av enkelte grupper. Dette medvirket formodentlig til at jødene «lukket» sin kanon, som ellers av natur hadde stått åpen på grunn av de profetiske skrifters natur. De tok med en mindre gruppe skrifter enn det som tidligere var blitt oversatt til gresk i Septuaginta. Denne kanon refereres det til avFilon,Josefus, Det nye testamentet ogTalmud.[15]
De nytestamentlige forfatterne henviste til Det gamle testamentet som inspirert av Gud, tidligst i 2 Tim 3,16: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd.»
Den gammeltestamentlige kanon ble brukt i de kristne menigheter i den greske oversettelsen, Septuaginta[trenger referanse]. Etter hvert tilføyde menighetene flere og flere skrifter som siden ble samlet til det nåværende NT. Ettersom øyenvitnene til det som hadde skjedd døde, fikk man bruk for å skrive ned det man visste om Jesu liv og lære. Dessuten veiledet og undervisteapostlene de nye menighetene i læren. Det resulterte i at en grunnstamme av historiske beretninger og oppbyggelige brev ble samlet før 200 e.Kr.[16][17] Drøftelser omkring noen skrifter fortsatte inn i det 3. og 4. århundre på flerekirkemøter, men de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, en samling av Paulus' brev og andre brev og til sist det apokalyptiske skriftet Johannes' åpenbaring var det ikke uenighet om.[18] Rekkefølgen varierer litt mellom forskjellige bibelutgaver, og det er fremdeles mindre variasjoner i kanon mellom forskjellige kirkesamfunn.
Da man trengte en felles norm for hvilke autoritative skrifter man hadde, kom man frem til tre kriterier et skrift måtte oppfylle. For det første skulle det være skrevet av, eller på vegne av, et førstehåndsvitne (antikvitets-prinsippet), for det andre skulle det være anerkjent i hele kirken (katolisitets-prinsippet), og for det tredje måtte skriftet ikke inneholde ny eller motstridende lære i forhold til De hellige skrifter (ortodoksi-prinsippet).[19]
Under reformasjonen foreslo flere reformatorer nye lister av kanoniske bøker. Ikke uten debatt forble kanon nesten den samme. De gammeltestamentelige apokryfer gikk ut av de protestantiske kirkenes kanon, i motsetning til den katolske kirke. Det protestantiske GT har derfor 39 skrifter, og NT har 27 skrifter. Katolikker og protestanter har de samme bøkene i NT.
Jeronimus brev på første side av Gutenbergbibelen, den første trykte utgave av Bibelen.Christian IIIs bibel. Den første danske bibeloversettelse. Trykt i København i 1550 i 3000 eksemplarer.
Fraantikken har vi bevart noen primære oversettelser som har dannet grunnlaget for en lang rekke av senere oversettelser. På et tidspunkt i det 2. eller 3. århundre f.Kr. ble torahen oversatt til gresk. Denne oversettelsen kalles Septuaginta (LXX) og var vidt utbredt blant gresktalende jøder, og senere blant kristne. Oversettelsen ble tradisjonelt tilskrevet 70 uavhengige oversettere, derav navnet som betyr søtti. Ifølge legenden opplevde oversetterne at da de møttes for å sammenligne tekstene, var de alle helt identiske. Oversettelsen avviker en del fra den standardiserte hebraiske bibelen. Foruten denne fins det ensyrisk oversettelse kaltPeshitta, hvis opphav er ukjent.
Fra reformasjonen skjedde det nye ting i oversettelsen av Bibelen, idet man i Vesten ikke lenger brukte Vulgata som grunnlag, men forsøkte å finne tilbake til de hebraiske og greske grunntekstene. Det var en fornyet tro på Bibelens autoritet, og boktrykkerkunsten gjorde distribusjonen av bibler lettere. Luthers oversettelse av Bibelen til tysk (1522) fikk stor innflytelse på oversettelser til mange andre språk. I England bleWilliam Tyndale opphavsmann til en engelsk oversettelse av NT (1526), men ble brent på bålet for kjetteri før han rakk å gjøre ferdig en GT-oversettelse. På grunn av en konflikt mellom to andre bibeloversettelser (Bishops' Bible (1539) ogGeneva Bible (1560)), nedsatte man en konvensjon som skulle oversette Bibelen fra grunnspråkene. Det resulterte iKing James-bibelen (1611). Det har siden kommet et utall av bibeloversettelser. De langt fleste av disse blir oversatt ut fra to tekstkritiske utgaver av grunntekstene, henholdsvisBiblia Hebraica Stuttgartensia (GT) ogNovum Testamentum Graece (NT).[20]
Den første bibeloversettelsen på et norsk språk var «Stjórn», en oversettelse av deler av GT til gammelnorsk, gjort en gang på 1200-tallet. Etter reformasjonen kom det flere oversettelser på dansk. Oversettelsen som fikk navn etter kongChristian III og kom ut i 1550, ble den dominerende oversettelsen iDanmark-Norge i lang tid. Oversettelsen går også under navnet «Reformasjonsbibelen». En annen oversettelse som fikk stor innflytelse i kongeriket, var oversettelsen teologiprofessorHans Poulsen Resen gav ut i 1607. Den ble senere revidert avHans Svane, og revisjonen, som fikk navnet «Den Resen-Svaningske Bibel» og kom ut i 1647, ble den offisielle kirkebibelen i Danmark-Norge. Senere reviderte utgaver av denne ble utgitt frem til 1853.
Den første oversettelsen fra grunntekstene til norsk ble gjort tillandsmål og varIvar Aasens oversettelse av historien om den bortkomne sønnen. Denne kom ut i 1859. Miljøet rundtDet Norske Samlaget fortsatte arbeidet med bibeloversettelse og gav ut NT på landsmål i 1889. På bokmål kom NT først i 1904. Den første hele oversettelsen av Bibelen på nynorsk ble utgitt av Studentmållaget i Oslo i 1921. Bibelselskapets oversettelse av hele Bibelen til bokmål i 1930 og nynorsk i 1938 ble svært viktige for norsk kirke- og fromhetsliv. Den var stort sett enerådende, helt frem til Bibelselskapet gav ut nye oversettelser til både bokmål og nynorsk i 1978. Senere har Bibelselskapet gitt ut en ny oversettelse av NT i 2005 og i 2011 en helt ny utgave av hele Bibelen.
Også andre norske oversettelser har blitt utgitt. I det konservative kristen-Norge vakte Bibelselskapets 1978-oversettelse reaksjoner. En laget da en alternativ utgave. I bresjen for dette sto teologeneCarl Fredrik Wisløff ogArthur Berg og Thoralf Gilbrant fraPinsebevegelsen. I 1988 kom så utgaven fra Norsk Bibel på bokmål (en oversettelse til nynorsk på grunnlag av bokmålsversjonen kom i 1994). Norsk Bibel 1988 er i stor grad en revisjon og modernisering av den gamle 1930-oversettelsen fra Bibelselskapet.
Jehovas vitner har sin egen fullstendige oversettelse til norsk fra 1996. Det nye testamentet ble utgitt i 1992. Denne oversettelsen bygger på deres oversettelse til engelsk fra 1960. Oversettelsen legger seg ofte svært tett på formuleringsmåten på grunnspråkene, og har mindre grad tekster basert på hva utgiverne har ment var intensjonen med teksten. Samtidig kommer deres standpunkter til syne på en rekke steder i oversettelsen, som at Gud gjengis konsekvent som ”Jehova”.
Pånordsamisk kom det ut en fullstendig oversettelse av Bibelen i 1895. Dette er den eneste hele bibeloversettelsen til samisk i Norge.
Flere bibelselskaper har blitt dannet i de siste århundrene, og de har som hovedoppgave å oversette og utgi Bibelen. De har også revidert eldre bibeloversettelser, ved å fornye språket og innarbeide resultater fra nyere bibelforsking.
Det er 143 uavhengige bibelselskaper i verden, med arbeid i omtrent 200 land.Det Norske Bibelselskap er et av disse. Disse samarbeider i fellesskapetDe forente bibelselskaper, som arbeider ut fra målsetningenVisjon 2025: At alle verdens mennesker har deler av Bibelen på sitt eget språk innen år 2025.
Ifølge De forente bibelselskaper er hele eller deler av Bibelen utgitt på 2 479 språk per 31. desember 2008.[21] Dette tallet rommer 451 oversettelser av Bibelen i sin helhet, 843 oversettelser av deler av Bibelen og 1 185 oversettelser av enten hele GT eller hele NT. Det finnes over 6 500 språk i verden, men ifølge De forente bibelselskaper kan 95 prosent av jordens befolkning nå, teoretisk sett, lese hele eller deler av Bibelen på et språk de forstår.[22][23]
Bibelen har blitt utgitt i en rekke versjoner. De eldste biblene var håndskrevet og ofte rikt illustrerte. Bibelen var også den første boken i verden som ble masseprodusert (trykt). Det skjedde daJohann Gutenberg oppfant trykketeknikken og trykte Bibelen i ca. 1455. Denne bibelen ble kjent under navn som «Biblia Latina Vulgata», «Gutenbergbibelen» og «42-linjersbibelen».
Selv om innholdet i Bibelen stort sett har vært det samme, har både omfanget, tolkningene og språket variert. Mange bibeloversettelser har blitt særlig verdsatt og brukt, selv om de er meget gamle.
Aslak Bolts bibel er Norges eneste bevarte liturgiske middelalderhåndskrift, skrevet som en Vulgata. Forskere anslår at den ble skrevet ca. 1250. Første gang man med sikkerhet hører om Bolts bibel er i 1428, samme året somAslak Bolt selv ble utnevnt tilerkebiskop (1428–1450) iNidaros.
Bibelen, som er 26 cm høy, 17 cm bred og 8 cm tykk, er håndskrevet på hvitt kalveskinnspergament og teksten er skrevet over to spalter. Den har over 70 ornamentale og figurrike initialer. Motivene er mennesker og dyr og illustrerer den bibelske tekst. Fargene domineres av blått, rødt, rosa og grått, mens gult er erstattet med bladgull.
Aslak Bolt døde i 1450 og Bolts bibel ble trolig levert tilbake til domkapitlet, men den forsvant engang før 1550. I 1710 fant imidlertid magisterHans Schanke en bibel gjemt i et hull iNidarosdomens nordvegg. Permene var ødelagt, men ellers var den i god forfatning. Schanke sørget for ny innbinding. Schankes sønn John arvet den etter farens død, og han ga den i sin tid videre til biskopFrederik Nannestad. Etter hans død (11. august 1774) ble bibelen solgt på auksjon tilCarl Deichman for 43riksdaler. Deichman testamenterte boksamlingen sin tilOslo kommune, noe som førte til opprettelsen avDeichmanske bibliotek i 1785. Siden da har Aslak Bolts bibel vært en del av bibliotekets samlinger.[24]
Bibelen er blitt kritisert for å inneholde folkemord og rasisme,[25]faktafeil,[26]selvmotsigelser,[27]vold,[28][29]polygami,[30]lover og regler som ikke godtas i Norge idag,[31]og kvinneundertrykking.[32][33]
Bibelen er også blitt kritisert for å ha vært en del av inspirasjonen til korstog,[34]heksebrenning,[35]slaveri,[36],religionskriger (bellum sacrum),[37]voldelig misjonsvirksomhet[38]og Holocaust.[39][40]
Bibelen er forbudt ved noen barneskoler i Utah (USA), begrunnet med at den er upassende lesestoff for barn.[41]
Apologetikk er en teologisk disiplin som blant annet tar sikte på å begrunne og forsvare bibeltekster.
.jpg)
.jpg)
