Bestiarium (framiddelalderlatinbēstiārium, fralatinbēstia, rovdyr, beist) er en type litteratur framiddelalderen i form avmoralskefabler om faktiske dyr ellermytologiskefabeldyr.
Et bestiarium ellerBestiarum vocabulum er en samling med middelaldertekster som iallegorisk form skildrer dyr som handler etter menneskelige vurderinger med den hensikt å gjøre tydelig hva som rett og hva som galt, «godt» og «ondt». Den moralske lærdommen reflekterte en tro på at verden i seg selv var Guds Ord, og at alt levende hadde sin egen spesielle mening. Eksempelvis var det en tro atpelikanen rev opp sitt eget bryst for å skaffe sitt eget avkom blod som føde, og det ble betraktet som en levende representasjon påJesus. Bestiarium er således også en henvisning til detsymbolske språket som dyrelivet representerte ikristnekunsten oglitteraturen.
Bestiarier var spesielt populære iEngland ogFrankrike rundt1100-tallet og var hovedsakelig sammenstillinger av tidligere tekster. Det eldste bestiariet i den form som senere ble popularisert var et anonymtgreskmanuskript kalt forPhysiologus. Det er for det meste saklig beskrivende, men omfatter også fantastiske beskrivelser av fabeldyr, men for middelaldermenneskene eksistertedrager,enhjørninger,kentaurer ogfauner som virkelige vesener. Verket er i seg selv en sammendrag avantikkens kunnskap og visdom om dyr i skriftene til klassiske forfattere somAristoteles’Historia Animalium, og ulike verker avHerodot,Plinius den eldre,Gaius Julius Solinus,Claudius Aelianus (Aelian) og andre.
I kjølvannet avPhysiologus utvidetIsidor av Sevilla (Bok XII avEtymologiæ) ogAmbrosius av Milano den religiøse forkynnelse med referanser til avsnitt fraBibelen ogSeptuaginta. Disse og andre forfattere utvidet fritt eller modifiserte tidligere eksisterende modeller, hele tiden forbedret det moralske innholdet uten interesse eller tilgang til mer detaljer om den faktisk virkelighet. Disse ofte fantasifulle nedtegnelsene om alskens rare dyr ble ivrig lest og som regel oppfattet som sanne. Noen få observasjoner funnet i bestiariene om eksempelvis fugler ble diskreditert avnaturfilosofer i senere århundrer, kun for å bli gjenoppdaget i den modernevitenskapens tidsalder.
To illustrerte utgaver avDavids salmer, «Queen Mary Psalter» (British LibraryMs. Royal 2B, vii) og «Isabelle Psalter» (Statsbiblioteket,München), inneholdt komplette bestiariske kretser. Førstnevnte består av dekorasjoner i margen som dekket den nedre fjerdedelen av siden, og er uvanlig omfattende og sammenhengende. Faktisk var bestiariene utvidet til nitti dyr, langt mer enn den opprinnelige kilden, dennormanniske bestiariet tilGuillaume le Clerc. Noen er plassert i teksten for å være et motstykke til salmen som de illustrerer.[1]
Aberdeen-bestiariene er noen av de mest kjente, med over 50 manuskripter som er blitt bevart for ettertiden.
DenitalienskerenessansekunstnerenLeonardo da Vinci lagde sitt eget bestiarium.
I moderne tid har kunstnere somHenri de Toulouse-Lautrec ogSaul Steinberg skapt sine egne bestiarier.Jorge Luis Borges skrev et samtidsbestiarium,El libro de los seres imaginarios (Boken om innbilte vesener,1957), som han senere utvidet. Borges' bestiarium kom deretter i enengelsk utgave som Borges utarbeidet i samarbeid med oversetteren, med beskrivelser av 120 mytologiske dyr fra bestiarier,folkeminne og ulike litterære kilder.Nicholas Christophe skrev i 2007 en roman ved tittelenThe Bestiary som beskrev en ung manns anstrengelser etter å etterspore verdens mest komplette bestiarium. Forfattere avfantastisk litteratur har alltid vært tiltrukket av fantasifulle dyr beskrevet i mytologien,eventyr og bestiarier.
