| Bertel Thorvaldsen | |||
|---|---|---|---|
 Portrett av Thorvaldsen iAccademia di San Lucas ordensdrakt utført avChristoffer Eckersberg i 1814. | |||
| Født | Albert Bertel Thorvaldsen 19. nov.1770[1][2][3][4]  København | ||
| Død | 24. mars1844[5][2][3][6] (73 år) København | ||
| Beskjeftigelse | Billedhugger,designer | ||
| Utdannet ved | Det Kongelige Danske Kunstakademi | ||
| Barn | Carlo Thorvaldsen | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark[7] | ||
| Gravlagt | Thorvaldsens Museum (1848–)[8] | ||
| Medlem av | Deutsches Archäologisches Institut Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen Accademia delle Arti del Disegno Académie des beaux-arts | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer Fredriksorden Pour le Mérite for vitenskap og kunst Thorvaldsenmedaljen Pour le Mérite Jernkroneordenen Ridder av Dannebrogordenen Dannebrogordenens hederstegn Kommandør av Dannebrogordenen Storkors av Dannebrogordenen | ||
| Signatur | |||
 | |||
Bertel Thorvaldsen (født19. november1770 iKøbenhavn, død samme sted24. mars1844) var en dansk-islandsk kunstner og blant Danmarks og Nordens fremstebilledhuggere. Han arbeidet i dennyklassisistiske stilen som hadde antikk kunst som forbilde.
Han er i dag særlig kjent forThorvaldsens Museum, som inneholder nesten alle kunstnerens originalmodeller, og der han ligger gravlagt, for utsmykkingen avVor Frue kirke iKøbenhavn og for skulpturen«Jason med det gyldne skind», som var gjennombruddsverket hans.
Thorvaldsen oppholdt seg i Roma i 40 år, men betraktes allikevel som en avden danske gullalders hovedpersoner på grunn av sin store innflytelse på andre danske kunstnere.[13]
Thorvaldsen skal etter tradisjonen ha kommet fra et dårlig hjem. Ifølge historikerenLouis Bobé er det all mulig grunn til å tvile på det.[14]
Thorvaldsen var sønn av den islandske billedskjæreren Gottskálk Þorvaldsson (1740–1806) og hans ektefelle Karen Dagnes, født Grønlund (1736–1804).[15][16] Faren var sønn av en fattig islandsk prest og kom til København 17 år gammel. I København livnærte han seg ved å skjære ut ornamenter på fartøyene. Ektefellen var en bondefødt kvinne fra Jylland.
Gottskálk Þorvaldsson, som kalte seg Thorvaldsen på dansk, skal ikke ha vært en særlig dyktig arbeider og han var henfallen til fest og alkohol. Det ble derfor et fattig og uordentlig hjem Bertel Thorvaldsen vokste opp i. Han fikk ikke regelmessig skoleundervisning, men lærte sannsynligvis å lese og skrive hjemme. Muligens ga faren han en form for veiledning i tegning og oppdaget at gutten hadde anlegg i den retningen, for Bertel Thorvaldsen ble innskrevet som elev påDet Kongelige Danske Kunstakademis første frihåndsskole allerede som 11-åring.[17] Han tegnet ved Kunstakademiet på kveldene og hjalp faren med å skjære i tre på dagtid.
I januar 1786 rykket han opp i Modelskolen og der fikk han Akademiets betydeligste kunstnere,Johannes Wiedewelt ogNicolai Abildgaard, som lærere.[17] Av disse to ble det maleren Abildgaard som kom til å virke sterkest på den unge Thorvaldsen. Mens det fra hele dennes tidligste periode neppe kan nevnes noe arbeide som minner om Wiedewelt, ser flere av hans ungdomsverk ut som om de er basert på skisser av Abildgaard. Abildgaard hadde også øye for hans store evner og viste interesse for at de fikk den best mulige utvikling. Wiedewelt har imidlertid sannsynligvis påvirket Thorvaldsen med sitt skriftTanker om Smagen udi Kunsterne i Almindelighed i retning av den internasjonale nyklassisismen.[18]
2. januar 1787 vant Thorvaldsen Akademiets lille sølvmedalje for en modellfigur irelieff. Kort tid etter ble han konfirmert. Faren mente nå at han burde være fornøyd med den kunstneriske utdannelsen han hadde fått og fikk han til for en tid å slutte å gå på Akademiet ettersom den gamle trengte sønnens hjelp. Mer enn et år fikk studiene allikevel ikke lov å hvile, vinteren 1788–89 tegnet Thorvaldsen igjen under Abildgaard og følgende vår mottok han den store sølvmedaljen for en Amor utført i relieff etter modell. I den følgende tiden levde han dels av å utføre dekorative arbeider, dels av å tegne og modellere portretter samt undervise i tegning; kveldene tilbrakte han ofte med komposisjonsøvelser sammen med kamerater.
Sommeren 1791 meldte han seg til konkurransen om den lille gullmedaljen og fikk til oppgaveHeliodors Uddrivelse af Templet. Den tiltalte ham ikke og hvis ikke en av Akademiets professorer hadde hindret ham, ville han ha forlatt arbeidslokalet uten å gjøre noe forsøk på å løse oppgaven. Nå ble skissen imidlertid ferdig og godkjent og etter den fullførte han så det relieffet han fikk tildelt medaljen for den 15. august 1791. «Heliodors Uddrivelse» er langtfra noe mesterverk; komposisjonen er løs og figurene svakt karakteriserte; man kan også ane påvirkning fra bådeRafael og Abildgaard; adskillige enkeltheter er imidlertid vakkert og dyktig modellert.
Samme år fikk Thorvaldsen ad privat vei en understøttelse som satte ham i stand til å utføre et par arbeider for egen regning. Først fremsto relieffet «Priamus og Achilles» med dets talende komposisjon og livfulle modellering, dernest i 1792 relieffet «Hercules og Omphale», det første verk hvor Thorvaldsen er helt frigjort fra innflytelsen fra Abildgaard og påvirket avantikken, som han hadde skaffet seg en forestilling om gjennom studiet av gipsavstøpninger som tilhørte Akademiet. Omtrent fra samme tid er sannsynligvis også gruppen «En Moder med sine 2 Sønner», kunstnerens eldste kjente forsøk på fremstillingen av frittstående figurer.
Akademiets store gullmedalje ble tilkjent Thorvaldsen 13. august 1793 for relieffet «Petrus, som helbreder den værkbrudne». I tillegg til medaljen innbrakte kunstverket Akademiets store treårige reisestipend. Men dette var opptatt av en annen og Thorvaldsen måtte vente tre år før han kunne reise av sted. I tiden før han kunne reise hjalp han stadig sin far med arbeidet; og han tjente til livsopphold dels ved å utføre portrettegninger for privatpersoner og illustrasjoner til bøker, dels ved dekorative arbeider. I 1794 og 1795 hadde han dessuten en understøttelse fra Akademiet på 100riksdaler årlig. Blant hans selvstendige verk fra disse årene er blant annet en byste avA.P. Bernstorff og en portrettbyste avTyge Rothe.
23. august 1796 mottok Thorvaldsen endelig sin «Rejseinstrux» til sindannelsesreise fra Akademiet, med et formelt tilsagn om et stipendium på 400 riksdaler årlig i tre år. Kort tid etter tok han farvel med sine foreldre, med den unge kvinnen han var forlovet med – om henne vet man bare at hun het Margrethe og at Thorvaldsen hurtig glemte henne – og med sine venner. Han fikk kongelig tillatelse til å følge med fregatten «Thetis» som snart skulle foreta et tokt tilMiddelhavet. Avreisen fant sted 30. august. I januar 1797 ble Thorvaldsen ilandsatt iPalermo, derfra dro han tilNapoli, tilbrakte der en måneds tid med å studere i kunstsamlingene og dro så til Roma hvor han ankom 8. mars.[17]
Goethe var i sin tid blitt så grepet av sitt opphold i Roma at han betegnet sin ankomst dit som sin personlige gjenfødelse, sin «andre fødselsdag». Inspirert av Goethe ble det alminnelig å feire sin romerske fødselsdag, datoen for første ankomst til byen og Thorvaldsen feiret resten av livet 8. mars 1797 som sin viktigste fødselsdag.[17][19]
Thorvaldsen bodde ovenforSpansketrappen i Via Sistina og hadde verksted iPalazzo Barberinis stallbygninger.
I de første par årene fikk Thorvaldsen utført få originalverk. Han mistet kanskje motet som følge av det overveldende inntrykket fra den store kunsten han nå trådte i forhold til. Blant de få verkene han fullførte og sendte hjem de første seks årene av Roma-oppholdet, var den lille gruppen «Bacchus og Ariadne». Forøvrig hugget han Bernstorffs og Rothes byster i marmor og kopierte flere antikke statuer, sannsynligvis etter forslag fraGeorg Zoëga som tok seg av den unge kunstneren. Zoëgas kunnskap om antikken og hans konstruktive kritikk av Thorvaldsens arbeider fikk stor betydning for Thorvaldsen.[17]
Zoëga kan nok ha vært overrasket over Thorvaldsens boklige og intellektuelle bakgrunn og skrev om førsteinntrykket av han i dagboken sin: «Jeg forlanger ei at en Konstner skal være lærd, jeg ønsker det ikke engang; men et slags dunkelt Begreb maa han dog i det mindste have om Navnet og Betydningen af de Ting, han ser.»[20] Thorvaldsen kom imidlertid til å tilegne seg de helt nødvendige kunnskaper og ikke mer enn det.[20]
Han ble regelmessig gjest i Zoëgas hjem og gjorde der flere bekjentskaper han fikk nytte av. Det var også hos Zoëga han ble kjent med Anna Maria v. Uhden, født Magnani (1772–1846). Hun hadde tjent i Zoëgas hus somCameriera og var gift med en tysk arkeolog; hun ble Thorvaldsens elskerinne. Hun skal ha vært lite åndelig interessert, og forholdet til henne ble etterhvert på mange måter trykkende for Thorvaldsen. Paret fikk to barn; en gutt som døde fem år gammel, og en datter. Forholdet mellom Anna Maria Uhden og Thorvaldsen varte i 20 år.[21]
Ved siden av Zoëga var utvilsomt malerenAsmus Jacob Carstens den som fikk størst betydning for Thorvaldsens utvikling i den første delen av hans opphold i Roma. Thorvaldsen hadde sett og beundret en del av hans tegninger i København. Da Thorvaldsen kom til Roma, bodde Carstens der og levde enda et år. Thorvaldsen besøkte ham jevnlig, studerte hans arbeider, kopierte adskillige av dem og ordnet dem etter hans død; fra dem lånte han en del motiver som påvirket hans stil og fungerte som et overgangsledd til antikken, eller ble et middel til å lære å forstå den.
Utvilsomt har Thorvaldsen fått ideen og delvis hovedlinjene til sin «Jason» fra Carstens' «Argonavtertoget». «Jason» ble det første større originalarbeide han utførte i Roma. Opprinnelig fremsto den som en legemsstor statue ferdig i leire utpå vårparten i 1801. Thorvaldsen slo den ned fordi han ikke hadde råd til å la den støpe i gips. MenFriederike Brun, hans venn ogmesén, bekostet gipsavstøpningen,[22] og utpå ettersommeren startet han igjen på figuren, denne gang i overnaturlig størrelse. Den nye «Jason» sto ferdig ved utgangen av 1802, og snart gikk dens ry viden om i kunstnernes og kunstvennenes krets. Thorvaldsens verksted kom på guidenes lister over Romas severdigheter,Antonio Canova uttalte seg i høye toner om det nye kunstverkets «store og opprinnelige stil», og den strenge Zoëga ga det sitt fulle bifall.
Men noen kjøper meldte seg ikke, og Thorvaldsen som ikke så noen utvei til å skaffe penger til å forlenge oppholdet, forberedte seg på hjemreisen. Kofferten var allerede pakket, og vognen sto nesten for døren; så førte tilfeldige omstendigheter til en dags utsettelse. Og før dagen var omme, var «Jason» bestilt i marmor av sirThomas Hope, en velstående engelskmann. Ved hjelp av et klekkelig forskudd ble Thorvaldsen i stand til å utsette hjemreisen på ubestemt tid.
Thorvaldsen hadde sannsynligvis opprinnelig tenkt å kunne fullføre marmorstatuen i løpet av 1803, men i virkeligheten gikk det 25 år før den ble avlevert. Dette hadde sin årsak i at han dels fikk nye bestillinger, og dels på eget initiativ satte arbeid i gang. I begynnelsen fikk han få bestillinger fra Danmark, men desto flere av hans verk ble bestilt fra andre land, særlig etter at han ble venn med den danske sendemannen baron Schubart.[23]
I 1803 begynte Thorvaldsen blant annet på «Achilles og Briseïs», et relieff over et antikt tema. I 1804 kom i tillegg til relieffet «Musernes Dans på Helicon» og gruppen «Amor og Psyche» betydelige statuer som «Apollo», «Bacchus» og «Ganymedes». Samme år mottok han beskjed fra hjemlandet om at det offentlige hadde tilstått ham en understøttelse på 300 riksdaler, samt et brev hvor arkitektC.F. Hansen oppfordret ham til å overta forskjellige arbeider for det nyeChristiansborg.
I 1805 ble han utnevnt til medlem av Københavns Kunstakademi og umiddelbart deretter til professor, men han tenkte ikke på å vende hjem. Virksomheten i det romerske atelieret ble stadig utvidet, og Thorvaldsen ble nødt til å søke hjelp av en stadig voksende skare av medhjelpere – dels yngre kunstnere, dels mer håndverksmessig utdannede arbeidere. Til dem betrodde han det meste av marmorhuggingen og den overveiende delen av utføringen av de store modellene, slik at mesteren mer og mer nøyde seg med å utføre skissene, samt gi verkene den aller siste finpuss.
Rundt 1820 hadde han så mange som 40 ansatte i atelieret.[31]
Han fikk etter hvert mange bestillinger fraitalienske og utenlandske fyrster og adelige: enrytterstatue av denpolske frihetshelten prinsJozef Poniatowski ogastronomenNikolaus Kopernicus, begge tilWarszawa.
I perioden 1823–1831 utførte han gravmonumentet forPius VII tilPeterskirken i Roma. Et annet internasjonalt kjent verk er«Løven i Luzern» fra 1819, et monument oversveitsergarden, som til siste mann forsvarteLudvig XVI av Frankrike og hans familie under stormen avTuileriene.
Thorvaldsen fikk også danske bestillinger. TilVor Frue kirke i København som ble gjenoppbygget etter ødeleggelsen i 1807, fikk han bestilling på statuer av Kristus og de tolv apostlene. I tillegg utførte han også skulpturen«Den knelende dåpsengel». Som inspirasjon til Kristus-statuen regnesPeter von Cornelius' maleri avlignelsen om de kloke og de uforstandige jomfruer[32] fraMatteusevangeliet. Men derteksten sier at Jesus forteller lignelsen, viser Cornelius ham sombrudgommen selv, omgitt avprofeter. Før Cornelius forlot Roma, ga han maleriet til J.A. Koch.[33] Thorvaldsen fikk låne det med tilKøbenhavn, der han trengte det til sitt arbeid med Kristus-statuen. Først i1848 fikk Kochs arvinger maleriet tilbake.[34]
Arbeidet for Vor Frue kirke opptok ham, og i 1821–22 gikk det fremover med stor energi. Kristusfiguren, apostelstatuene og Johannesgruppen ble modellert i 1821 og de påfølgende årene den knelende dåpsengelen fra 1827. De store frisene ble først ferdige i 1839–40. Kristusfiguren modellerte han selv med bistand fraPietro Tenerani, de øvrige figurene til bestillingen til Vor Frue kirke ble modellert av medhjelperne etter Thorvaldsens skisser og under hans veiledning.
I den følgende tiden ble det arbeidet på bestillingen fra Polen; Poniatowskis 20 fot høye rytterstatue var ferdig som modell i 1828. Den ble støpt i bronse i Warszawa og stilt opp, men ble kort tid etter tatt ned av russerne og ført til godset Hamel i guvernementet Mohilev; Kopernikus-monumentet ble avsendt og stilt opp foranuniversitetet i Warszawa samme år. Fra det følgende årtiet skal her nevnes en rekke særlig betydelige arbeider:lord Byron, sittende figur fra 1830, det kolossale ryttermonument for kurfyrst Maximilian I av Bayern, 1834, Schiller-statuen, 1836, Conradins statue som Thorvaldsen i 1836 egenhendig modellerte for kirken Santa Maria del Carmine i Napoli, samt relieffene «Årstiderne», «Tro, Haab og Kjærlighed», «Homer, som synger for Grækerne» og «Hectors Afsked fra Andromache». I tillegg til dette en mengde mindre relieffer med emner for en stor del fragreske lyrikere og hvor den lilleAmor som oftest opptrer som hovedfigur; et enkelt av dem, «Hylas» fra 1832, er modellert over en komposisjon fra Carstens' «Argonavtertoget». Gutenberg-statuen som er reist i Mainz, var bestilt hos Thorvaldsen og ble modellert under hans tilsyn og i hans atelier i 1833, men er for øvrig helt igjennom, også for skissens vedkommende, et verk avHerman Wilhelm Bissen. Bissen fikk rundt 1 500 kroner for arbeidet.
Etter at Thorvaldsen flere ganger hadde hjemsendt større samlinger av sine arbeider og det var blitt kjent at han hadde til hensikt å testamentere sine verk, andre kunstneres originalmodeller som han hadde kjøpt, sin store samling av samtidig malerkunst og antikke gjenstander til byen København, ble det dannet en komité for å skaffe midler til opprettelsen av et Thorvaldsens Museum.
Den 10. april 1838 underskrev han sitt testamente og kort tid etter besluttet han seg for å gi etter for de gjentatte oppfordringene om å komme hjem. Reisen ble imidlertid utsatt flere ganger, Thorvaldsen hadde vanskelig for å løsrive seg fra sitt andre fedreland. Men sommeren 1838 ble det alvor, den 7. august gikk han ombord på fregatten «Rota» i Livorno og 17. september ble han mottatt på Københavns Red med lenge forberedte festligheter og med stormende jubel fra alle de tusener som hadde samlet seg for å hilse ham velkommen.
Samme år fikk han bolig og verksted påCharlottenborg påKongens Nytorv.
Nå fulgte æresbevisninger og fester slag i slag. Allerede i 1819 var han blitt utnevnt tiletatsråd; nå fikk han tittel avkonferensråd og det følgende året ble han tildeltDannebrogordenen. Kunstakademiet hadde allerede i 1833 utnevnt ham til direktør, nå fikk akademiet preget en medalje som for fremtiden skulle brukes til hederspris for det beste arbeide på kunstutstillingen. Forfattere som H.C. Andersen,Oehlenschläger og Emil Aarestrup lovpriste ham ved å skrive dikt til hans ære,[35] og han ble utnevnt til æresborger av København.
Innen årets utgang ble «Johannesgruppen» på Vor Frue kirke stilt opp, og i pinsen 1839 kom marmoreksemplarene av Kristus og 10 av de 12 apostlene på plass – Andreas og Thaddæus var fortsatt ikke avlevert, ettersom kunstneren ønsket å omarbeide dem. Det meste av sommeren og høsten tilbrakte Thorvaldsen som baron Stampes gjest på herregårdenNysø, hvorChristine Stampe hadde fått bygget et atelier til ham.[36] Der utførte han blant annet sin egen portrettstatue «Thorvaldsen støttende sig til Haabet», samt skissene til relieffrisene for Vor Frue kirke og til en statue avChristian IV.
Spørsmålet om museet ble nå avgjort, pengemidlene sikret, en byggegrunn anvist av kongen ogBindesbølls planer til oppføringen godkjent.
Hele skipsladninger av kunstverk ble etter hvert sendt hjem fra verkstedene og magasinene i Roma. Thorvaldsen reiste også selv ned for å organisere arbeidet. Han utførte deretter nye skisser til Thaddæus og Andreas før han året etter returnerte til København. Allerede dagen etter ankomsten gikk han for å se på museumsbygningen som da var kommet under tak, og på gravplassen i museets indre gård.
Han dro kort tid etter til Nysø og gjenopptok arbeidet. Som det betydeligste verk han utførte i denne perioden, kan nevnes relieffet «Juleglæden i Himlen». Senere tok han i København fatt på de statuene som var bestilt til Christiansborg, modellerte Christian IVs billedstøtte og ferdigstilte «Hercules».
Mot slutten av 1843 ble han syk, men ble noe bedre utpå nyåret slik at han kunne tegne noen skisser. 24. mars arbeidet han på en byste avLuther, gikk deretter i et middagsselskap hvor han blant annet snakket om en ny reise han hadde tenkt å foreta til Italia. Ved denne sammenkomsten var flere av hans gamle venner til stede, blant andre baron og baronesse Stampe,Oehlenschläger,H.C. Andersen,Ernst Meyer og flere andre. «Nu», sa Thorvaldsen under måltidet, «kan jeg dø, når det skal være, for nu har Bindesbøll min grav færdig.»[37]
Etter måltidet gikk han i teatret, satte seg på sin plass i parkett og hilste på de som satt rundt han. Et øyeblikk etter sank han sammen med lukkede øyne, og innen man fikk båret ham ut, var det opplagt at han var død.[38]
Thorvaldsen ble bisatt i Vor Frue kirke hvor kisten ble plassert i østre kapell. Først 6. september 1848 ble den brakt til sitt endelige hvilested i museets gård.
Thorvaldsen giftet seg aldri, men fikk to barn med Anna Maria Magnani; sønnen Carlo Alberto (1806–1811) og Elisa (1813–1846). Carlo Alberto omkom sannsynligvis i en ulykke, men omstendighetene rundt er ikke klarlagt.[39]Elisa ble i 1833 på Thorvaldsens anmodning tilFrederik VI anerkjent som legitim datter.[40]
