Behandlingslinjer, også kjent sompasientforløp ogbehandlingsforløp, er et verktøy som brukes til å styre kvaliteten ihelsevesenet, inkludert standardisering av behandlings-, pleie- og omsorgsprosesser. Det er dokumentert at å benytte behandlingslinjer kan redusere variasjon iklinisk praksis og forbedre resultater. Behandlingslinjer fremmer en velorganisert og effektiv pasientomsorg basert påkunnskapsbasert praksis. Kliniske behandlingslinjer kan optimalisere resultatene både i akuttbehandling og i hjemmebaserte tjenester.
Vanligvis viser behandlingslinjer til medisinske retningslinjer. Men én behandlingslinje kan vise til retningslinjer innenfor flere emner.
Tverrfaglig styringsverktøy basert på evidensbasert praksis for en bestemt gruppe pasienter med et forutsigbart klinisk forløp, der de ulike oppgavene (tiltak) av fagpersoner som er involvert i pasientbehandling er definert, optimalisert og sekvensert enten time for time, dag for dag (akutt pleie) eller per besøk (kommunehelsetjenesten). Utfall knyttes til bestemte tiltak.
Behandlingslinje som konsept dukket opp for første gang påNew England Medical Center (Boston,USA) i1985, inspirert avKaren Zander ogKathleen Bower. Behandlingslinjer ble til som en tilpasning av dokumentene som brukes i industriell kvalitetskontroll,Standard Operating Procedure, hvis mål er:
I april1991 utviklet VNA FIRST, i samråd med Center for Case Management, Sør Natick, MA, Inc. Home Health Care Kartverktøy (nå kalt VNA First Home Care Steps Protocols.)
I2005 bletelemedisinske behandlingslinjer introdusert for å standardisere telemedisinske besøk og telefonsamtaler i kommunehelsetjenesten.
Behandlingslinjer kan sees som en anvendelse av tenkning hentet fra prosesstyring, til forbedring av pasientens helse. Et mål er å sette fokus på pasientens helhetlige forløp, i stedet for at hver spesialitet gir selvstendig behandling eller omsorg. I stedet er alle forventet å arbeide sammen, på samme måte som et tverrfaglig team.
En behandlingslinje er mer enn en retningslinje eller en protokoll. Den er gjerne et enkelt, altomfattendedokument, som vil være en indikator for hvilken pleie enpasient trolig vil bli gitt. Til slutt vil behandlingslinjen fungere som én samlet juridisk registrering av hvilken omsorg pasienten har, eller burde ha, fått.
Behandlingslinjen prøver å fange opp de forutsigbare handlinger som oftest vil representere beste praksis for de fleste pasienter det meste av tiden, og inkluderer aktiviteter for dem på riktig tidspunkt i behandlingsforløpet, for å forsikre seg om de har blitt utført, og at resultatene har vært som forventet. På denne måten blir resultatene registrert, og viktige spørsmål og handlinger blir ikke oversett. Behandlingslinjene er vanligvis ikke normative; pasientens forløp er individuelt, og en viktig del av formålet med behandlingslinjen er å fange opp informasjon om "avvik", hvor ulike tiltak har blitt iverksatt med bakgrunn i individuelle omstendigheter eller ut fra klinisk skjønn. Den samlede variasjon for en tilstrekkelig stor populasjon av pasienter blir deretter analysert for å identifisere viktige eller systematiske trekk, som kan brukes til å forbedre behandlingslinjen.
Følgende signaler kan tyde på at det kan være nyttig å forplikte ressurser til å etablere og gjennomføre en behandlingslinje for en bestemt tilstand: