Nesten alt man vet om ham kommer fra et avsnitt han la inn i sin kirkehistorie. Han forteller at han ble satt i kloster da han var syv år gammel, blediakon da han var 19, ogprest da han var 30. Han studerte under Benedict Biscop (628-90)[1] og Ceolfrid av Wearmouth (642-716),[2] og flyttet antagelig til Jarrow sammen med sistnevnte i682, da var han rundt ti år gammel. Der viet han sitt liv til studier, forelesninger og skrivearbeid. Hans viktigste verk erHistoria ecclesiastica gentis Anglorum (Anglernes kirkes historie, norskoversettelse i 1979)). Han skrev også om en rekke andre temaer, sommusikk,metrikk og kommentarer tilBibelen. Han skal også ha vært svært opptatt av sine religiøse plikter.
Bedas verker viser at han hadde svært god kjennskap til tidligere forfatteres verker. Han siterer blant andrePlinius den yngre,Vergil,Ovid,Horats og andre klassiske forfattere. I tillegg tillatin, som var språket han selv skrev mest på, og som han behersket svært godt, kunne hangresk og noehebraisk. Han skrev også på sittmorsmål,angelsaksisk (gammelengelsk), og er blant de tidligste kjente forfattere som skrev på dette språket.
Hans verker kan deles i tre kategorier: Vitenskapelige, historiske ogteologiske.
De vitenskapelige verkene inkluderer engrammatikkbok han skrev for sine elever, et verk om naturfenomener (De rerum natura) og to omtidsregning (De temporibus ogDe temporum ratione). Det er interessant å merke seg at Beda skrev atjorden er rund «som en ball til å leke med», og ikke rund «som et skjold» slik andre hevdet.
Bede gjenoppdagetPlinius den eldre og siterte ham ofte ordrett. Dette gjaldt også tanken om at jorden er rund.[3] Bede holdt likevel fast på tanken om vannmasser som befant seg over himmelhvelvingen, og at densørlige halvkule ikke var befolket, ettersom menneskene der ikke kunne nedstamme fraAdam og Eva, og heller ikke blitt frelst avKristus.[4]
MunkenDionysius Exiguus hadde i 525 utarbeidet entidsregning med utgangspunkt i året han antok at Kristus ble født, til avløsning av en tidsregning basert på keiserDiokletians regjeringstid.[5] Bede tok i bruk denne tidsregningen, og ett av hans verker har det tidligste kjente eksempel på uttrykketanno Domini («Herrens år», dvs. «etter Kristus»).
Den tallmessig største delen av hans produksjon er de teologiske skriftene. De inkluderer kommentarer til Bibelens bøker,prekener ogavhandlinger over utvalgte avsnitt i Bibelen. Hans siste verk, fullført på dødsleiet, var en oversettelse avJohannesevangeliet til angelsaksisk. Han kopierte også verker og en kopi avApostlenes gjerninger på latin og gresk som oppbevares iBodleian Library iOxford, regnes som ett av hans verker.
De historiske verkene er, foruten kirkehistorien, biografier over abbedene av Wearmouth og Jarrow og en biografi over St.Cuthbert av Lindisfarne. Han skrev også en mer allmenn historie,De temporibus sive de sex aetatibus hujus saeculi hvor han gjennomførte henvisning til tidsregningen fra Kristi fødsel.[6]
Bedas hovedverk,Historia ecclesiastica gentis Anglorum, som er i fem bind og var ferdig i731, kalte han selv for «kirkehistorie», men det dekker langt mer enn tittelen skulle tilsi. Fordi historien om den engelske kirke fram til hans tid i stor grad dreide seg ommisjonsvirksomhet, der kongene ble helt sentrale, skriver han mye om politikk, krigføring og annet, og er derfor en av de viktigste kildene til kunnskap om de angelsaksiskekongedømmene.
Beda var aktiv inntil det siste. På dødsleiet fullførte han sin oversettelse av Johannesevangeliet, og arbeidet også med en oversettelse avIsidor av Sevillas verker tilangelsaksisk. Ifølge St. Cuthbert rakk han akkurat å bli ferdig med å diktere siste setning i det han arbeidet med, før han døde, sittende på gulvet i sin munkecelle. Datoen for hans død, onsdag 25. mai, er kjent fordi det ble notert at han døde dagen førKristi himmelfartsdag, som det året falt på26. mai. Han tilskrives også diktetBedas dødssang, et kort dikt skrevet på gammelengelsk.[7]
Alcuin av York (ca 735-804) omtalte Beda som «velsignet», og var kjent som «den ærverdige» så tidlig som i 836, da et kirkemøte iAachen omtalte ham slik. I 1899 anerkjentepave Leo 13. ham formelt som «kirkelærer» (Doctor Communis Ecclesiae).[11] Etter dette ble flere kirker og skoler i England viet til ham.
Fem år etter hans død var det oppstått en helgenkult rundt Beda. Alcuin av York skrev at det skjedde undere ved hansrelikvier som fantes i bådeFulda ogYork.
Bedas offisielle gravsted er iDurham-katedralen.[12] Derfra opplyses det at hans levninger kom dit i 1022, fraktet fra Jarrow av en munk ved navn Alfred som lot dem begrave vedCuthberts relikvier, der de ble liggende til de ble flyttet til «dameneskapell» på 1300-tallet.[13] Dette kapellet iromansk stil ble bygd i katedralen 1175-89, slik at kvinner fikk et sted å være i en katedral tilknyttet et munkekloster.[14] Fra Durham hevdes også at tittelen «den ærverdige» stammer fra inskripsjonen på Bedas gravstein i katedralen: HIC SUNT IN FOSSA BEDAE VENERABILIS OSSA («Her er den ærverdige Bedas knokler gravlagt»).[15]
Han er den eneste munk som er blitt utnevnt til «kirkelærer», og den eneste engelskmannDante nevner iParadiso, der Beda omtales som en av tre menn som «innenfor tenkning overgikk mennesket».[16]
Festen for Beda ble opprinnelig feiret 26. mai, men dette kolliderte med festen forAugustin av Canterbury, og den ble derfor flyttet til27. mai. I1969 ble den flyttet til25. mai.
