Batavere,latinBatavi, var engermansk stamme ioldtiden, opprinnelig en del avchattere,[1] og i henhold til den romerske historikerenTacitus levde de langs elvenRhinen i det området som i dag erNederland: «et ubebodd område i ytterpunktet av Gallias kyster, og også en naboøy omgitt av havet på forsiden og elven Rhinen i bakenden og på begge sider» (Tacitus,Historiæ iv). Det førte til det latinske navnetinsula Batavorum for området.[2] Det samme navnet ble også benyttet på flere militære enheter, opprinnelig ved at soldater ble rekruttert blant bataverne selv. Stammenavnet til bataverne, antagelig en utledning avbatawjō («god øy», fra germanskbat- («god», «utmerket») ogawjō («øy», «land i nærheten av vann»), noe som viser til områdets fruktbarhet, i dag kjent som Nederlands fruktkurv (Betuwe i provinsenGelderland).
Bataverne hadde allerede før Kristi fødsel trengt inn på romersk område. De kom hovedsakelig fra elven Rhinens munning i dagensZeeland. De deltok antagelig isvebernes invasjon avGallia under høvdingenAriovistus i år 70 f.Kr., og som ble slått tilbake av Cæsar i år 58 f.Kr.
I årene 11-1 f.Kr. greide keiserAugustus' stesønnDrusus Germanicus å beseire germanerne ved Nordsjøen, men bataverne ble som friserne fritatt for skatt ved at de frivillig stilte opp som leiesoldater ved behov. De ble til stor nytte for romerne da de kom til unnsetning ved flere prekære situasjoner. Bataverne gikk senere opp i større folkestammer som ble dannet etter 200 e.Kr., antageligsaliske frankere og/ellerfrisere.[3]
Bataverne er nevnt avJulius Cæsar i hans bokCommentarii de Bello Gallico (Gallerkrigen) som et folk som levde på en øy dannet elven Rhinen etter at den delte seg, en arm som var Waal og den andre Nedre Rhinen/Gamle Rhinen. Denne strategiske posisjonen, det vil si på den høyereliggende siden av Waal — noe som ga et uhindret utsyn langt inn iGermania Transrhenana (Germania hinsides Rhinen) — ble oppdaget først avDrusus Germanicus som bygde en stor festning (castra) og et hovedkvarter (praetorium) i keiserlig stil. Sistnevnte var i bruk fram til bavarenes opprør.
Arkeologiske spor antyder at bavarene bodde i små landsbyer, bestående av seks til tolv hus på meget fruktbare jordområder mellom elvene, og levde avjordbruk og husdyrhold bestående av krøtter. Funn av levninger av hester i gravene antyder en sterk opptatthet avhester. På sørbredden av Wall (i hva som i dag erNijmegen) ble det bygget et romersk administrativt senter hvor en stammes skatter ble lagret og bevoktet. Dette senteret ble rasert i løpet av opprøret.
Batavere bevegde seg inn i områdetBetuwe på slutten av 100-tallet f.Kr. De tidligere beboerne i dette området var antageligkeltisktalendegallere, noe som antydes i stedsnavn,latiniserte utgaver av keltiske navn for deres fremste byer:Batavodurum ogNoviomagus (Nijmegen, Neth).[4] Det er uklart om de tidligere beboerne ble undertvunget av bataverne som dannet en herskende klasse, eller om de ble fordrevet. Av denne grunn er det også usikkert om bataverne forblegermansktalende eller om de tilpasset seg det keltiske språket til stedets opprinnelige beboere.
Den første bataviske kommandanten som er kjent har navnetChariovalda. Han ledet angrep over elven Visurgin (Weser) motcheruskere som ble ledet avArminius under krigstoktene tilGermanicus iGermania Transrhenana.[5]
Tacitus iDe origine et situ Germanorum XXIX beskriver bataverne som de tapreste av alle stammene i området, herdet av de germanske krigene, medkohorter (1/10 av en legion) under sine egne kommandanter som ble overført til Britannia. De holdt æren av den gamle tilknytningen til romerne og slapp å betale tributt eller skatt, og ble benyttet av romerne kun for krig: «De fylte riket men intet annet enn menn og våpen», bemerket Tacitus. Godt ansett for sin dyktighet som ryttere og svømmere — for både menn og hester kunne krysse Rhinen uten å miste formasjonen, i henhold til Tacitus.Dio Cassius skrev at denne formen for overraskelsesangrep ble benyttet avAulus Plautius mot «barbarene» — de britiskekelterne — islaget ved elven Medway i år 43:
Det er uklart hvordan de var stand til å gjøre dette.Vegetius, en romersk forfattere på slutten av300-tallet om romernes militære aktiviteter, nevner at soldater benyttet flåter av rør, trukket av lærlodd, for å transportere utstyr over elver.[6]Men kildene antyder at bataverne var i stand til å svømme over mens de faktisk hadde på seg rustning og våpen. Det kan bare ha vært mulig om de benyttet seg av en form for flyteredskap:Ammianus Marcellinus nevner at et regimentcornuti svømte over en elv ved å flyte på sineskjold «som på en kano» (357).[7]Ettersom skjoldene var av tre kunne de muligens ha gitt nødvendig flyteevne.
Bataverne hadde også en gruppe krigere i keiserens personlige kavaleri,Equites singulares Augusti.
Tallrike altere og gravsteiner til bataverneskohorter, datert til 100- og 200-tallet, har blitt funnet langsHadrians mur i nordlige England, særlig vedCastlecary ogCarrawburgh, men også i dagensTyskland, tidligereJugoslavia,Ungarn,Romania ogØsterrike. Funn av tavler gjort av treplater med skrifttegn viser at en del av bataverne var skriftkyndige.
Til tross for alliansen ble en bataver av høy rang og romersk navn, Julius Paullus, henrettet av Fonteius Capito på falske anklager om opprør. Hans landsmannGaius Julius Civilis ble paradert i lenker iRoma foran keiserNero. Han ble deretter frikjent avGalba, den neste keiseren, og holdt tilbake i Roma. Da han kunne reise tilbake til sine egne i år69 kom han til å lede en batavisk opprør mot romerne. Han greide å erobreCastra Vetera, romerne tapte to legioner mens to andre (I Germanica og XVI Gallica) ble kontrollert av opprørerne. Opprøret ble så omfattende at det ble en reell trussel mot Romerriket da den eskalerte seg til nordlige Gallia og Germania. Den romerske hæren slo tilbake og invaderteinsula Batavorum. En bro ble reist over elven Nabalia hvor de krigførende partene møtte hverandre på hver side for å forhandle. Dette er fortalt med mange detaljer i Tacitus' bokHistorie, bok IV, men beklageligvis slutter fortellingen brått ved høydepunktet. Som en følge av opprøret ble Legio X Gemina huset i en steinfestning,castra, for å passe på bataverne.
Bataverne er fortsatt nevnt i år 355 under styret til keiserKonstantius II (317-361), da deres øy var allerede dominert avsaliske frankere, en frankisk stamme som hadde søkt romersk beskyttelse der i297 etter å ha blitt presset ut fra deres eget land av sakserne.
Constantius Gallus la innbyggerne av Batavia til sine legioner, «deres disiplin kan vi fortsatte nyttegjøre».[8] Det er antatt at bataverne ble slått sammen med de saliske frankerne kort tid før eller etter at de hadde blitt forvist av en annen stamme (muligens var detchamavere) og delte deres påfølgende forvisning tilToxandria. I Romerrikets sene periode var det en militær enhet som ble kalt forBatavi.
Navnet på den bataviske byenPassau kommer fra det romerske navnetBatavis som igjen var navngitt etterBatavi, bataverne. Byens navn er gammelt, noe som vises i de typiske effektene avhøytysk lydforskyvningen (b > p, t > ss).
Mange nederlandske forfattere på1600- og1700-tallet trodde på den «bataviske myte» som hevdet at det hadde eksistert en uavhengig og fri batavisk stat og samfunn i den romerske perioden som gjorde opprør mot sine undertrykkere, noe som ble speilbildet av nederlendernes opprør mot Spania. Bataverne ble den nederlandsk opphavsmyte som uttrykte deres selvidentifikasjon som adskilte dem fra naboene i den nasjonale kampen iåttiårskrigen motSpania for nederlandsk uavhengighet og frihet.[9] Blandingen av fakta og fiksjon iCronyke van Hollandt, Zeelandt ende Vriesland (også kalt forDivisiekronike), første gang utgitt i 1517, førte de sparsommelige bemerkninger i Tacitus' den gang nyoppdagede antikke tekstGermania ut til det gnerelle publikum. Den ble gjenopptrykt så sent som1802.[10] Samtidige nederlandske dyder som fremmet uavhengighet, mot og flid ble gjenfunnet blant bataverne i historieverk som blant annet Hugo Grotius'Liber de Antiquitate Republicae Batavicorum (1610).Myten ble fortsatt i Romeyn de HooghesSpiegel van Staat der Vereenigden Nederlanden («Speil av staten de fortente Nederlandene», 1706), som også kom i mange nye utgivelser, særlig i atmosfæren under denromantiskenasjonalismen på slutten av1700-tallet under den kortvarigeBataviske republikk og i kolonien tilNederlandsk India, hvor hovedstaden ble døpt for Batavia (i dag hetendeJakarta).[11]
Dennelegendens suksess hadde sin årsak delvis iantropologi som var basert på enstammeparadigme. Forestillingen var populær og ble fremmet i undervisningen i skolen ettersom denne teorien tilsynelatende også forklarte hvorfor belgierne (frankerne) varkatolske, og nederlendere (friserne og sakserne) varprotestantiske. Ved å være politisk og geografisk inklusiv, og samtidig etterlatt rom for mangfold, fylte denne historiske visjonen behovene for nederlandsk nasjonsbygging og integrering i årene 1890-1914. Imidlertid kom ulempene snart til syne ved denne historiske fortolkningen. Den antydet at det var ingen sterke ytre grenser samtidig som den tillot klare indre grenser i et samfunn som utgjorde en helhet av tre deler.Opphavsmyten viste seg, særlig under den andre verdenskrig, å tillate risikoen med regional separatisme og annektering avdet nasjonalsosialistiske Tyskland. Etter1945 mistet stammeparadigmet mye av sitt grep på antropologien; «tre-stamme-temaet» ble også kritisert og ebbet gradvis hen i akademiske miljøer.[12]
Moderne varianter av den bataviske opphavsmyte er gjort mer trolig ved å peke på at bataverne var kun en del av det nederlandske folkets opphav ved at de også nedstammer fra frisere, frankere og saksere, noe som vises i å sporeDNA-mønstre. Ekko av den antatte kulturelle kontinuiteten kan fortsatt bli funnet i populariseringer av nederlandsk historie. Selv i dag er «batavisk» et begrep som tidvis benyttes for å henvise til det nederlandske folk, tilsvarende som «gallisk» benyttes for å henvise til franskmennene.[13]
