Benedictus de Spinoza (1632–1677), kaltBaruch Spinoza i synagogeprotokollene og kjent somBento de Spinoza ellerBento d'Espiñoza i samfunnet han vokste opp i, var en nederlandsk filosof.
Spinoza viste betydelig vitenskapelig begavelse, men bredden og viktigheten i hans arbeid ble ikke fullt forstått før etter hans død. Hansmagnum opus, hans fremste verk, utgitt posthumt, erEthica («Etikken»), hvor han gikk imot Descartes' sjel-legeme-dualisme. Det skaffet ham anerkjennelse som en av de viktigste bidragsytere tilVestens filosofi. FilosofenHegel uttalte om alle samtidige filosofer at «Du er enten spinoziker, eller ikke filosof i det hele tatt.»[6]
Spinozas familie tilhørte Amsterdams portugisisk-jødiske miljø. Med tiden utviklet han meget kontroversielle ideer om riktigheten iDen hebraiske bibelen (Det gamle testamente) og det guddommeliges vesen. De jødiske lederne utstedtecherem (en form for bannlysing) mot ham da han var 23 år gammel, noe som førte til at han ble utestengt fra det jødiske samfunnet. Også hans egen familie avviste ham og unngikk ham. Bøkene hans ble også forbudt avden katolske kirke. Spinoza levde et stille liv der han livnærte seg ved å slipe optiske linser, og avslo æresbevisninger inkludert prestisjefylte akademiske posisjoner. Han døde 44 år gammel av en lungesykdom, muligens avtuberkulose ellersilikose forårsaket av det fine glasstøvet han pustet inn mens han slipte linser. Han er gravlagt på den kristne kirkegården Nieuwe Kerk iHaag.[7]
Baruch de Spinoza ble født inn i en portugisisksefardisk familie iAmsterdam, som ga ham en ortodoks jødisk oppdragelse og utdannelse. Sommeren1656 ble han utstøtt av det jødiske samfunnet for sinkjetterske oppfatning om at gud er en mekanisme av naturen og universet og at bibelen er etmetaforisk ogallegorisk verk som blir brukt til å undervise om Guds natur. Begge disse påstandene er basert på en form forkartesianisme. Etterpå tok han i bruk fornavnetBenedictus – denlatinske formen av dethebraiske navnetBaruch og det portugisiske navnetBento. Navnet betyr «den velsignede».
Han var 24 år da han ble innkalt tilsynagogens eldste, som ville vite om det var riktig at han hadde uttalt atGud muligens har et legeme, at sjelen rett og slett er liv, og atDet gamle testamente ikke sier noe om evig liv. Spinoza svarte trolig bekreftende på dette, for han ble utstøtt av menigheten, og forbannelsen lest over ham, mens stearinlysene ble slukket ett for ett (som symbol på hans åndelige død), ogshofar, bukkehornet, sendte ut klagende toner i bakgrunnen. I forbannelsen het det at man forgjeves hadde forsøkt å vende ham bort fra kjetteriet, og at han derfor kjennes skyldig. Det øverste råd har bannlyst ham: «Med englenes fordømmelse og helgnenes dom bannlyser vi, forbanner og utstøter vi Baruch de Spinoza. La ham være forbannet ved dag og forbannet ved natt, la ham være forbannet når han går til hvile og forbannet når han står opp, forbannet når han går ut og forbannet når han kommer inn. Måtte Gud aldri mer gi ham tilgivelse eller kjennes ved ham, måtte Guds vrede og mishag fra nå av lyse mot dette mennesket, avsky ham med alle de forbannelser som nevnes iToraen, og utslette hans navn fra jordens overflate. Måtte Gud avskjære ham fra alleIsraels stammer, så han kan lide vondt. Så advares de alle hermed mot å ha samkvem med ham i skrift, ingen må tjene ham, være under samme tak som ham, ingen må gå ham nærmere enn fire alen, og ingen må lese noe dokument som er skrevet med hans hånd eller diktert av ham». Denne forbannelse rammet også andre jødiske kjettere, som lett kunne gå helt til grunne, siden de vanskelig ble godtatt i et kristent samfunn og dermed falt helt utenfor. Spinoza var utdannet optiker og ser ut til å ha klart seg bra.
Spinoza valgte å leve et liv i ensomhet og tjente til livets opphold ved å slipe og polere linser til briller, mikroskoper og teleskoper, noe som på den tiden var et nytt yrke. Likevel gjorde skriftene ham berømt. Men da han ble tilbudt et professorat i filosofi ved universitetet iHeidelberg i 1673, takket han nei da han uforstyrret ville vie seg til sin egen tenkning.
Spinoza regnes som den første lærde av betydning som undersøkte «De hellige skrifter» som historiske dokumenter. Han oppfattet det problematiske ved forfatterspørsmålet, og anså skriftene som bestemt av sin tids intellektuelle begrensninger. Med dette innledet Spinozaden historisk-kritiske metode som kom for fullt på 1800- og 1900-tallet.
Ved sin død i 1677 var han engasjert i en oversettelse avDet gamle testamentet tilhollandsk. Den litterære og historiske kritikken avBibelen beskjeftiget seg med de historiske omstendighetene den bibelske kanon oppstod under. Den er konsentrert om tre temaer: Litterær struktur, datering og forfatterskap.
Spinoza forsøkte å studere Bibelen lidenskapsløst. Utfallet av denne tilnærmingen var at han blant annet daterte mange av bøkene i Det gamle testamente senere enn hva som var tradisjonell oppfatning. Spinozas arbeider regnes som en forløper til bibelkritikken.
Spinoza døde av en lungelidelse som han mente han hadde pådratt seg på grunn av alt glasstøvet han pustet inn når han slipte linser.
«Teologisk-politisk avhandling» ble utgitt anonymt i 1670 og ble fordømt i 1674 på grunn av sitt kontroversielle syn på Bibelen og kristen teologi. Som følge av fordømmelsen, avstod Spinoza fra å gi ut flere av sine verker.
«Etikken» (1677) ble utgitt etter hans død som del av «Opera posthuma», hvilket ble redigert av hans venner. Boken dekker i virkeligheten en lang rekke grunnleggende filosofiske spørsmål i tillegg til deetiske. Spinoza forkaster i dette verket Descartes' dualisme til fordel for enpanteisme.
Som så mange andre av de mest kjente filosofene var Spinoza en ekte polyhistor. Han ble oppdratt til å talespansk ogportugisisk så vel som hollandsk og hebraisk. Videre skrev han på latin. I tillegg til å være bibelforsker fordypet han seg imatematikken og i det man kalte den «nye vitenskapen». Herunder studerte han først og fremst arbeidene tilKopernicus,Kepler,Galileo,Thomas Hobbes og Descartes.
Spinozas profesjonelle forhold til mikroskoper og teleskoper gjorde at han var forut for sin tid i forståelsen av de nye teknologiske mulighetene som lå i den nye vitenskapen. Man kan hevde at han i sin filosofi forsøkte å forene alle disse tingene og deres implikasjoner til et integrert og ordnet hele.
Spinoza var imponert over den nye vitenskapen som vokste frem i hans samtid, og han aksepterte Descartes' oppfatning om at den rette måten å bygge opp et vitenskapelig kunnskapsunivers på, var å starte medpremisser man ikke kunne tvile på, for så å brukelogikken til å utlede konsekvenser av disse.
Descartes konkluderte med at det spesifikt menneskelige er bevissthet. Dette førte til at han utviklet en lære som hevdet at verden i siste instans bestod av forskjellige substanser, ånd og materie. Descartes oppfattet menneskene som erkjennende subjekter hvis verden, bortsett fra de erkjennende subjektene selv, består av materielle objekter som de observerer.
Denne delingen av naturen i to enheter, ånd og materie – subjekt og objekt – den observerende og det observerte, ble en del av måten vestens mennesker betraktet verden på. Mellom Descartes og det tjuende århundre var det få filosofer som avvek fra den kartesiske dualismen.
Spinoza så at det var noen grunnleggende problemer som Decartes' filosofi ikke løste. Hvis virkeligheten består av to forskjellige substanser som er klart adskilte, en materiell substans og en åndelig substans – materie og ånd – hvordan er det da mulig for ånden å bevege materien i rommet? Spinoza ogArthur Schopenhauer var kanskje de som mest konsekvent valgte en annen vei. Det var først i det tjuende århundre en annen tenkemåte ble utbredt.
For Spinoza fantes det også andre problemer som var like viktige. Han var et dypt moralsk menneske med et religiøst sinn, og dette førte til at han fikk en rekke vanskeligheter med den nye vitenskapen. Hvis virkeligheten tilsvarer et deduktivt system hvor alt som er eller hender, kan utledes med logisk nødvendighet fra selvinnlysende premisser, er det da i det hele tatt plass for moralske valg eller denfrie vilje? Spinoza stilte videre spørsmål om hvordan det kan eksistere en fri vilje hvis alt er vitenskapelig bestemt. Og hvilken plass er det for Gud i et slikt system?
Hvis alt som skjer i universet, kan forklares ut fra vitenskapelige lover og matematiske ligninger, virket det for Spinoza som om menneskene ikke lenger hadde bruk for gud som en del av forklaringen. Han blir stående utenfor hele systemet, han blir overflødig. Spinoza trodde ikke på mirakler, for Gud manifesterer seg gjennom naturlovene. Opphever han naturlovene i et mirakel, har han opphevet seg selv.
Fra 1600-tallet til 1900-tallet var det mange som ble opprørte over slike spørsmål.Isaac Newtons svar var at Gud hadde skapt universet, at han hadde overlatt det til seg selv og latt det fungere ifølge de lover han hadde nedlagt i det, og som menneskene nå oppdager som vitenskapelige lover.[trenger referanse]
Dette holdt ikke for Spinoza som trengte en gud som gjennomtrengte alt og som var allstedsværende. Men det spørsmålet han måtte ta stilling til, var om det var plass for en slik Gud i et deduktivt og deterministisk system.
Spinozas løsning på disse problemene startet med en avvisning av den grunnleggende kartesiske premiss: Han ville ikke godta den fundamentale distinksjonen mellom ånd og materie. Av Descartes, sa han, har vi lært at Gud eksisterer og at han er et uendelig og fullkomment vesen. Men hvis Gud er uendelig, så kan han ikke ha grenser, for hvis han hadde det, ville han være endelig.
Følgelig finnes det ingenting som Gud ikke er. Derfor kan det for eksempel ikke være slik at Gud er noe, og verden noe helt annet, for dette ville bety at man begrenset Guds væren. Dette betyr at Gud må ha den samme utstrekning som alt som eksisterer.
Det finnes også en annen god kartesisk grunn til at det må være slik, mener Spinoza. Descartes hadde definert substans som det som ikke trenger noe utenfor seg selv for å eksistere. Men Spinoza pekte på totaliteten av alt som eksisterer, er det eneste som ikke har noe utenfor seg selv. Innen denne helheten må man forklare alt det man ønsker å forstå.
Spinoza utleder at våre forklaringer i hvert fall til en viss grad er slik at man knytter ting sammen med andre ting. Den eneste enheten hvor dette ikke gjelder eller kan være tilfelle, er totaliteten av alt. Den må ganske enkelt være i og for seg selv, uten å være forklart ved noe annet, uten forbindelse med noe annet, for noe annet eksisterer ikke.
For Spinoza betyr dette at totaliteten er det som er den eneste sanne substansen, det eneste som eksisterer i seg selv («Causa sui»), den enesteårsak uten årsak. Det er dette Spinoza mener menneskene forstår med Gud. Dette er derfor en annen grunn til at Gud må være ekvivalent med alt, hevdet Spinoza.
Det latinske uttrykketCausa sui betyr «årsak i seg selv», og refererer som beskrevet ovenfor til noe som skapes og eksisterer i seg selv. Dette konseptet var sentralt foruten i Spinozas arbeider, også viktig hosSigmund Freud ogErnest Becker, hvor det knyttes opp til hensikter eller mål et objekt kan tilskrive seg selv.
I Freuds og Beckers henseende brukes begrepet gjerne som en tilstand av udødelighet, hvor mening kan skapes og vedlikeholdes etter fysiologiske prosesser har sluttet å fungere. I tradisjonell vestligteisme, kan ikke Gud bli skapt, derav er Gud enten selvskapt («Causa sui») eller uten årsak. Dermed unngår man å havne i en uendelig regress, som for eksempel idet kosmologiske gudsbevisets kausalforklaring.
For Spinoza betyr denne tilnærmingen at entenkosmos beskrives ved religiøse begreper eller ved hjelp av planeter og andre materielle objekter, så beskrives den samme tingen. Noen kategorier er abstrakte eller mentale, andre er materielle, men de er bare to forskjellige måter å beskrive det samme fenomenet på. Den samme eksisterende enheten blir betraktet ut fra to forskjellige synsvinkler. Dermed anses ikke Gud å være utenfor verden, men han er heller ikke i verden. Haner verden.
Dermed kan man ifølge Spinoza gjerne si at det fysiske universet er Guds legeme, men dette er bare en måte å se det på. En åndelig forståelse av Gud ville bare være en annen måte å erkjenne det samme vesenet på. Den samme dobbeltheten gjelder også oss selv mener Spinoza, dette til tross for at vi er endelige og ikke uendelige skapninger.
Med dette sikter Spinoza til hvordan han anser menneskene for å både være våre fysiske legemer, men vi er også våre sjeler, og dette er ikke to forskjellige enheter, de utgjør en og samme person. Det er som om legemet er sjelens ytre form, som det heter i et gammelt jødisk uttrykk.
Spinozas guddommeliggjøring av naturen fikk enorm betydning for denromantiske bevegelsen på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. For de intellektuelle i denne bevegelsen ble han en skytshelgen. Til forskjell fra romantikerne mente Spinoza at enkeltmenneskenes handlinger var bestemt av faktorer utenfor dets kontroll, men ikke på en plump mekanisk måte.
Spinozas tanker på dette området foregriperSigmund Freud. Han sier at vår vanlige tro på at vi er frie aktører, er en illusjon basert på det faktum at vi stort sett ikke er klar over de virkelige årsakene til våre handlinger. Hvis man ved refleksjon blir klar over dette, kan det frigjøre individet, ikke i betydning av å gjøre oss til frie aktører, men ved å gi oss forståelse og innsikt og på denne måten få oss til å akseptere tingene slik de er.
Spinoza var den første i Europa som fremsatte denne ideen. Men samtidig, og til forskjell fra Freud, hevdet han at det var absurd at menneskene lot seg besette av sine personlige problemer, de er ifølge Spinoza bare smålige bekymringer. Menneskene burde heller forsøke å se hvilken plass problemene våre har i helheten. Gjør vi det, vil vi se at de er ubetydelige, og dette vil presumptivt hjelpe oss å leve med dem.
Spinoza har et uforglemmelig bilde på denne ideen: «Vi bør se på våre liv under evighetens synsvinkel». Det latinske uttrykket han bruker,«sub specie aeternitatis», blir ofte benyttet fremdeles.
Balanse, perspektiv, toleranse – dette er konsekvensene av den sosiale siden av Spinozas filosofi, konsekvenser som er innlemmet i hans politiske filosofi. En av bøkene han publiserte mens han levde, «Teologisk-politisk avhandling», har som sitt primære siktemål å forsvareytringsfriheten. (Den latinske tittelen på denne avhandlingen,«Tractatus Theologico-politicus», ble etterlignet avLudwig Wittgenstein i det tjuende århundre, da han kalte sin første bok«Tractatus Logico-philosophicus».)
Spinoza hevdet at ytringsfriheten ikke var uforenlig med offentlig orden, men at den tvert om var nødvendig for å sikre denne orden. Dette synet er nå en naturlig del avliberal tenkning, men Spinoza var den første som formulerte det i et moderne språk. Etter å ha slått fast at i et samfunn basert på et fornuftig styresett «kan ethvert menneske tenke hva det vil, og si hva det tenker», kommer han frem til hovedpoenget: «De som virkelig truer freden, er de som, i et fritt samfunn vil begrense tankens frihet, en frihet de er ute av stand til å slavebinde».
Spinozas hovedverk «Etikken» (1677) er komponert som en lærebok igeometri. Hvert bevis begynner med de nødvendige definisjonene og aksiomene, og så følger selve argumentasjonen som vanligvis slutter med bokstavene QED. QED er forkortelse for «quod erat demonstrandum» , «hvilket skulle bevises», som er trykt etter hvert bevis iEuklids håndbok i geometri, «Elementer», som ble skrevet på 200-tallet f.Kr.
Denne tilnærmingen er i overensstemmelse med Spinozas kartesiske overbevisning om at den rette måten å forstå verden på, er å anvende matematikkens metoder på virkeligheten. «Etikken» blir gjerne fremstilt som et av de fremste eksemplene på en filosofs forsøk på å forstå alt ved hjelp av et enkelt, enhetlig tankesystem.
Den euklidiske grunnstrukturen i et verk av slikt omfang, gjør lesningen relativt vrien. Sannheten er at de fleste av de logiske slutningene bare følger hvis leseren godtar visse antagelser som var vanlig å akseptere på Spinozas tid, men som det ikke lengre er vanlig å godta, som for eksempel at Guds eksistens er selvinnlysende.
Målt med vår samtids målestokk, presenterer ikke «Etikken» logiske bevis i det hele tatt. Bokens virkelige betydning ligger ikke i den detaljerte utarbeidelsen av bevisene, men i konklusjonene, i den sammenfattede visjonen.
Spinoza er den størstepanteisten blant filosofene i vesten. Selv om hans arbeide ble neglisjert i omtrent hundre år etter hans død, tok romantikerne det opp igjen og behandlet det med ærbødighet. Siden har Spinoza alltid hatt sine beundrere som særlig har lagt vekt på den religiøse holdningen ovenfor helheten, overfor alt som eksisterer.
Selv om Spinoza var den første store filosofen som fulgte Descartes, forkastet han den kartesiske dualismen, en avvisning som ikke ble vanlig før i det tjuende århundre.
Han var den første store filosofen som gjorde ytringsfriheten til et grunnleggende spørsmål, en generasjon førLocke. Og hans distanserte, men likevel edle, nesten mystiske holdning til våre personlige problemers plass i den store helheten har vært til hjelp og trøst for mange som har befunnet seg i vanskeligheter.
Den store bredden i perspektivene har hatt betydning for mange mennesker. Det er mange filosofer som har beundret ham, som for eksempelHegel,Schopenhauer,Nietzsche ogBertrand Russell. Russell skrev om Spinoza at han var «den edleste og mest tiltalende av de store filosofene. Det finnes noen som har overgått ham intellektuelt, men etisk sett er han den største».
Det er ikke bare filosofer som har vært fascinert av ham, store tenkere på andre områder, som Freud ogEinstein og store kunstnere somGoethe ogGeorge Eliot. Det er ikke bare i vestens filosofihistorie han har en sentral posisjon, han har også en betydelig plass i vestens kultur.
Ettersom Spinoza som regel sa det han mente om kristen teologi, uansett hvor kontroversielt det var, ble han betraktet som den personifiserte ugudelighet av mange av sine samtidige. Spinoza har blant annet blitt kalt både «den største kristne» og «den størsteateisten».
Han hevdet at gud og naturen er to navn for den samme virkelighet, nemlig den usammensattesubstansen som ligger under universet og som alle mindreentiteter bare ermodus eller modifikasjoner av. Han hevdet at«Deus sive Natura» (Gud eller Naturen) er et vesen med uendelig mange egenskaper, og at utbredelse og tanke var to av disse.
Hans skildring av eksistensens natur kan sies å behandle de fysiske og mentale universene som to ulike og parallelle underunivers som verken overlapper eller samhandler med hverandre. Denne formuleringen er en historisk signifikantpanpsykisk løsning på kropp og sjel-problemet som er kjent somnøytral monisme.
Spinoza var en gjennomgåendedeterminist som mente at absolutt alt som hender skjer som resultat av nødvendighet. For ham var menneskelig handling helt ut regelbunden, og frihet er å forstå at vi er regelbundne og å forstå hvorfor vi går fram som vi gjør. Frihet er altså ikke muligheten til å si «nei» til det som skjer med oss, men muligheten til å si «ja» og å fullt ut forstå hvorfor ting må skje på den måten.
Spinozas filosofi har mye til felles medstoisismen, men han skilte seg skarpt ut fra stoikerne i en ting: Han avviste kategorisk deres ide om at fornuft kunne vinne over følelser. Tvert imot, hevdet han, kan en følelse bare overvinnes av en sterkere følelse. For ham stod det avgjørende skillet mellom aktive og passive følelser – der de aktive følelsene er de en rasjonelt sett forstår og de passive følelsene de en ikke rasjonelt forstår.
Spinoza, B.Abhandlung über die Verbesserung des Verstandes. utgave ved Wolfgang Bartuschat. Hamburg: Meiner, 2003ISBN 3-7873-1643-4
Etikk – bevist på geometrisk vis. Oversatt og med et innledende essay av Ragnar Hertzberg Næss. Bokklubbene, 2002.ISBN 82-525-3738-3ISBN 82-530-2430-4
Etikk : i utvalg. oversatt fra latin med forord, en innføring i Spinozas filosofi, kommentar og biografisk skisse av Guttorm Fløistad. Pax, 1976ISBN 82-530-0079-0
Spinoza [Utvalg]. indledning, oversættelse og noter ved Oskar Borgman Hansen. København: Rosinante, 2000.ISBN 87-621-0123-4
.svg)
