Bariumholdigemineraler ble først undersøkt av denitalienske skomakeren og hobbyalkymisten Vincenzo Casciarolo i 1602. Han fant noen skinnende steiner, som lyste i mørket når de ble varmet opp. Lyset varfosforescens (en form forluminescens) fra bariumsulfid. Fenomenet vakte oppsikt, og steinene ble kalt «Bologna-steinene».[1]
Barium er et sølvhvitt (i uoksidert tilstand)jordalkalimetall som har kjemiske likhetstrekk medkalsium og de andre jordalkalimetallene. En forskjell er at barium er mer reaktivt enn de andre. Detoksiderer lett i luft og reagerer kraftig i vann under dannelse avhydrogen. I luft dannes bare et tynt oksidsjikt, og i fuktig luft kan stoffet selvantenne. Barium løses opp av de flestesyrer med unntak av konsentrertsvovelsyre. I svovelsyre dannes et passiviserende sulfatsjikt og dette stopperreaksjonen. Barium er blant de mest reaktivemetallene og i ren form må det oppbevares i beskyttende væske eller gass, for eksempelparafin ellerargon. Overflaten blir mattgrå når barium kommer i kontakt med luft. Det brenner med en grønn flamme med karakteristiskespektrallinjer fra 524,2nm til 513,7 nm.
På grunn av sin høye reaktivitet finnes ikke barium i ren form naturlig. Det er det 14. vanligste grunnstoffet i jordskorpen med 0,042 %. I sjøvann finnes barium i 10-20ppm. Barium finnes i flere mineraler. Rent barium fremstilles ved elektrolyse av smeltet bariumklorid.
Bariumnitrat og bariumklorid brukes ifyrverkeri for å fremskaffe grønt lys. På grunn av sin ugjennomtrengelighet forrøntgenstråler brukes bariumsulfat somkontrastmiddel i røntgenfotografering. Barytt (BaSO4) absorberer også radioaktivstråling og benyttes derfor i betong både ikjernekraftverk og i veggene på røntgenundersøkelses-rom. Bariumsulfat anvendes også som hvittfargepigment. I oljeboring brukes barytt for å økeboreslammets egenvekt. Bariumkarbonat brukes tilrottegift. Bariumoksid benyttes i spesialglass med høylysbrytningsindeks.
