Enbøkker, bødker, kipper ellertønnemaker er enhåndverker som lager og reparerertønner,fat og andre runde eller ovale kjørler av trestaver som holdes sammen av utvendige band av tre eller metall. Teknikken eller håndverket kallesbøkring. Det likner pålagging som er en egen teknikk for å lage kar og bøtter av staver.
Bøkkerens produkter var nødvendigemballasje for oppbevaring og transport av varer som vin, øl,tjære,spekesild, melk og olje. I enhver husholdning fantes flere typerkjørel laget av bøkkere.
Ordet stammer fra detmiddelnedertyskeBödeker, et ord dannet avbodik som betød «kar». Yrkesbetegnelsen har gitt opphav tilslektsnavn blant annetBødtker iNorge, Bødker, Bødtcher, Bøttger iDanmark og Böttcher iTyskland.[1][2]
Bøkkerfaget er et håndverk med mange navn, også på tysk. INiederösterreich brukes blant annet betegnelsene Fassbinder, Binder, Böttcher, Büttner, Fässler, Kübler, Schäffler og Küfer. Küfer er avledet fra latin. Romerne kalte trefat for «cupa» og håndverkeren som laget fatene for «cuparius». Fra denne betegnelsen skal begrepet «Kupo» ha utviklet seg i tyske vinregioner, og betegne det håndverket som lager slike fat, og fortsatt brukes, «Küfer».[3]
I deler av Norge var bøkkere kjent somkippere; begrepet kjennes også fra norske middelalderkilder.[4] Begrepet stammer fra tysk,Küpe i betydningen tønne. I Bergen og andre steder påVestlandet var kipper den vanlige betegnelsen.[5][6]
I Norge er bøkkere først omtalt i skriftlige kilder 1507; det gjelder tyske bøkkere i Bergen. Faget er etter alt å dømme innført til Norge med tyske håndverkere. Det er vanlig å anta at sildesalting og bøkkerfaget kom til Norge medhanseatene.[1][7][8]
Tønnebinder tilsvarer «tunnbindare» på svensk. Ordet var tidligere vanlig på svensk, men lite brukt på norsk, bortsett fra nyere litteratur. IKulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder skriverA. Ropeid at ingen middelalderske kilder finnes for dette ordet i Norge.[9] Likevel var det i 1433 en mann i Oslo som gikk under navnetHermann Tønnebinder.[10] ForfatterneMargit Sandemo ogCecilie Enger bruker begge denne betegnelsen i sine romaner.[11]
Tønnemaker er ordet man i moderne norsk tyr til når ordene bødker, bøkker eller kipper skal forklares eller forfatteren ønsker at leseren lett skal forstå. Ordet «tønnemaker» forklarer seg selv; alle skjønner at dette er en som lager tønner![12][13][14][15] OgsåStore norske leksikon forklarer på denne måte hva en «bøkker» er.[16]
Bøkkerhåndverket er opphav til mange faste uttrykk. «Å falle i staver» - det vil si å bli åndsfraværende eller falle i dype tanker - er et uttrykk fra bøkkerfaget.[17][18][19] Ei tretønne kan falle i staver, helt bokstavelig talt.[20]
.jpg)
Bøkkerhåndverket har en lang felles historie i Europa og i alle land med europeisk kultur.[1][21]
Bøkkerteknikken har eksistert i hvert fall siden romertiden. Tønner slik vi kjenner dem i dag med buk, band og botner forekommer på steinrelieffer fra omkring Kristi fødsel. Bøkkerhåndverket i en eller annen form må nødvendigvis være like gammelt. Imiddelalderen var bøkkerfaget et etablert handverk i Europa. Skriftlige kilder viser at bøkkerlaug eksisterte i Tyskland og Frankrike midt på 1300-tallet. ByenFlensburg fikk bøkkerlaug i 1488. I England var det organiserte bøkkere på slutten av 1200-tallet. Tunnbindarskrån fikk i 1579 sine privilegier i Stickholm, og bøkkerlauget i København fra 1678.[1][22]
Bøkkerne har produsert emballasje for vin i store deler av Europa. I Østerrike sto lenge faget sterkt, men mekanisering og overgang til emballasje av andre materialer har betydd endringer.[3]
Bøkkerfaget står stadig sterkt i Frankrike; landets vinproduksjon bruker stadig tønner aveik, men produksjonen er mekanisert. I Frankrike er det mer enn 150 tønnefabrikker, omtrent 1 500 personer er ansatt i tønne-industrien og 600 000 tønner produseres. Dette gjør Frankrike til verdensleder. Femti av dem er medlemmer i det franske tønnefabrikantforbundet som ble stiftet i 1978 og representerer 90% av produksjonen.[23]
I USA ble bøkkerhåndverket industrialisert. Her var arbeidskraften kostbar, og en forsøkte derfor å erstatte bøkkerens gamle håndverktøy med maskiner. Fordelen med disse var blant annet at de kunne betjenes av ufaglærte. Slike maskiner ble i flere tilfelle introdusert i Norge av hjemvendte norskamerikanere. Maskinene kunne brukes i gamle håndverksbedrifter for å rasjonalisere driften. Det ble også etablert større tønnefabrikker. Særlig til masseproduksjon av sildetønner ble disse fabrikkene viktige.[1]
_(2).jpg)
Makrelsalting_paa_Moes_Brygge_(utsnitt)-_no-nb_digifoto_20140407_00034_bldsa_FA0161.jpg)
Bøkkerne produserte emballasje, beholdere, målekar og ulike typer redskap som bøyer og kagger.[1]
I Norge hører bøkkerhåndverk og sildefiskeriene nøye sammen fordisildetønner tradisjonelt var det viktigste produkt for bøkkerne i vårt land. Store mengder sild skulle hvert år saltes i tønner, det meste for eksport. Bøkkerfaget hadde derfor særlig mange utøvere i enkelte byer påVestlandet, for eksempelFlekkefjord,Haugesund,Bergen,Ålesund ogKristiansund. Faget hadde sinekonjunkturer i takt med sildeperiodene.[1]
I takt med fangst og omsetning av sild fikk faget et stort oppsving iRogaland på 1800-tallet. I 1845 var det 45 bøkkere iStavanger, og antallet var mer enn fire ganger så stort i 1880.[25]
Til Lofotfisket ble det produsert tønner til rogn og tran. Ogsåklippfisk ble emballert i spesialtilpassede tønner, ofte omtalt somklippfiskdunker.[1]
I Målselv ble det laget vanlige tønner til sildesalting samt spesialtønner til tjære. Bønder som drev med tjærebrenning produserte vanligvis sine egne tjæretønner.[26]
Tønner ble brukt som emballasje for en rekke industriprodukter; påRjukan haddeNorsk Hydro lenge egen fabrikk for å lage tønner tilkunstgjødsel, og påEydehavn haddeArendal Smelteverk bøkkerversted for å lage tretønner tilsilisiumkarbid.[1][27]Industristav var en kvalitet der det var mindre nøye med treslag som ble brukt.[28]
Bøkkerfaget var utbredt iNorge fram til1930, men nye metoder for emballering, samt maskinering av deler av prosessen gjorde at behovet for utøvere sank raskt. Emballasje avplast tok over markedet for bøkkerens produkter; dette skjedde litt etter litt midt på 1900-tallet, ikke bare i Norge, men på global basis. På1960-tallet ble de fleste tønnefabrikkene iNorge nedlagt, Da hadde plast overtatt nesten all produksjon av tønner til nedlegging av sild.[1][29]
Kippersmauet påNordnes i Bergen har navn etter yrket.[30] ISkuteviken i Bergen var den såkalte «kippermusikken» fast innslag i nyttårsfeiringen frem tilbergensbrannen i 1916. Da hadde det vært tradisjon i over hundre år at deltakerne samlet seg påSkutevikstorgetnyttårsaften, ofte utkledd som tilkarneval. Folk trommet på bøtter, blikkspann og kjeler, blåste i fløyter og slo på instrumenter som ble kalt «kikhoster», der bråket kom fra lokk med bjeller på som ble smelt sammen, og strenger spent over en boks med småstein eller spiker som raslet når en slo på strengene. Flokken marsjerte oppover Skuteviksveien gjennom Steinkjelleren ogØvregaten ned tilTorgallmenningen. Mange sluttet seg til opptoget underveis, og avhengig av været kunne bråket pågå i noen timer, for dette årvisse rabalderet var noepolitiet så stort på.[31] I dag lever denne folkefesten videre iFlorø som «kjippen».[32]
Bøkkerne i Bergen haddelaug fra tidlig på 1600-tallet til midt på 1800-tallet. En rekke av laugets pontifikaler er bevart påBergen museum.[24]
En bøkker må kunne ta ut egnede materialer, bearbeide materialene til tønnestav og forme dem i enstavkrakk. Stavene tilpasses, og deretter tettes, for eksempel med siv, mellom stavene der det trengs. Tønnestavene trekkes sammen i toppen etter å ha blitt varmet opp for å bli føyelige. Tønnebånd slås så på plass medmokker ogsleggert. Topp- og bunnbånd settes først endelig på etter at bunnene er kommet på plass i egen fals.[1]
Bøkkerens produkter er satt sammen av opptil to typer råmaterialer: staver og bunner av tre, og tønneband,gjorder, som kan lages av tre eller metall. Staver og bunner lages av bord av tre,eik brukes til finere og varige produkter, mensfuru brukes til tønner for engangsbruk. Produksjon av tønnestaver for salg til bøkkerverkstedene var viktig i mange skogsbygder påVestlandet og påSørlandet.[1][33]
Tønnebanda eller gjordene har fra slutten av 1800-tallet som regel vært laget avjern, men ble opprinnelig laget av tre, i Norge helst avhassel. Tønnebandproduksjon for bøkkerne var lenge en egen bivirksomhet for bønder med egnethasselskog, som ble kalt forbandaskog. Tønneband ble levert i bunter.[1]
Før 1850 ble tønnestavene klyvd ut av stokken med et klyvjern, og etter 1850 er tønnestaven blitt sagd. Så festes staven i en stavkrakk og tildannes med en bandkniv. Sidene på tønnestaven høvles på en strykebenk; staven skal være breiest midt på og kanten skal skråne innover. Når stavene ligger klar skal tønna reises. Bøkkeren plasserer 18-20 staver i et slagband av jern til ei tønne på 120 liter. Et slagband til settes på, så snues tønna. Ei tønnevinde settes på og strammes slik at et slagband kan settes på også i denne enden. Så skal tønna fyres. Høvelspon i et fyrjern tennes inne i tønna. Varmen fortrenger fuktighet i stavene.[34]
Eikefat er en nødvendig del av norskakevittproduksjon, og blant annetVinmonopolet har behov for vedlikehold og restaurering av sine fat og såkalteliggere. Gode eikematerialer til staver er stadig vanskeligere å få tak i, og vedlikehold av gamle fat desto viktigere. Det er altså stadig et lite, men viktig, marked for faget.[35]
Det er få bøkkere igjen i Norge: i 2016 var det kun fire med håndverksbrev.[36] Faget ble tatt ut av lærlingeordningen.Vinmonopolets Produksjonsavdeling (siden omdøpt til Arcus og deretter til Anora) tok initiativ til å få faget innført igjen i1994. Per 2025 er det fire bøkkere i arbeid på bøkkerverkstedet ved Anoras anlegg på Gjelleråsen utenfor Oslo.[37]
Bøkkerfaget er (pr. 2025) med påUtdanningsdirektoratets liste oversmå og verneverdige håndverksfag.[38] Dette innebærer blant annet at bedrifter innen faget mottar utvidet støtte fra fylkeskommunen når de tar inn nye lærlinger.[39] Utdanningen er to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret erVg1 Design og håndverk, bygg- og anleggsteknikk eller Teknikk og industriell produksjon, og andre skoleåret erVg2 Design og trearbeid. Utdanningen avsluttes med ensvenneprøve.[40][41]
I 1924 kom faget også inn undermesterbrevordningen og i 2025 avla bøkker Arne-Jøran Øyen hosAnora mesterbreveksamen ved Norges Mesterakademi, og ble med dette den første mesteren i faget på over 70 år.[42]
Både «Bøkkerbua» iFeda iKvinesdal, iFusa ogSamnanger iHordaland finnes bøkkerverksted som lager tønner på gamlemåten. Hagevik Tøndefabrikk påVågsøy iMåløy ble i 1994 fredet avRiksantikvaren som eksempel på en tønnefabrikk i Norge.[43]
Nordmøre Museums verksted på Voldbrygga vedVågen i Kristiansund er bevart i sin helhet, med verktøy og maskiner og er dessuten godt dokumentert ved intervjuer med bøkkere som har arbeidet her og i andre bøkkerverksteder i Kristiansund.[1][44]
Mange stedsnavn har opphav i bøkkerfaget: I Oslo liggerBøkkerveien der firmaet Arcus produserte akevitt og tok initiativ til å redde bøkkerfaget i Norge. I Porsgrunn liggerBøkkerkåsa mellom Versvika ogHerøya i Porsgrunn,[45] Ved Vågen i Kristiansund finner viDikselveien som har navn etter bøkkerens viktigste redskapdikselen.[1][46][47]
