Aurignackulturen ersenpaleolittisk kultur, datert til ca. 35 000–16 000 f.Kr., og er oppkalt etter funnstedetAurignac i sørligeFrankrike. Redskapene som ble tilvirket var en nyskapende teknologi ved å slå steinflak av steinemne til mer komplekse spesielverktøy. Kulturen skapte også abstrakt tenkning i form av kunst. Mange av de kjente grottemaleriene i Frankrike ogSpania er knyttet til Aurignackulturen. Foruten i disse to landene har man også sporet kulturgruppen påBalkan,Iran,Israel og iAfghanistan.
På grunn av de franske grottene som på grunn av sin prioritet innen forskningens historie, sitt mangfold og sin kulturelle rikdom har fokuset blitt satt her, men den ble innledet flere tusen år tidligere i bestemte deler av sørvestligeAsia og sannsynligvis også iKyrenaika.Châtelperronkulturen innleder hva denbritiske arkeologenGrahame Clark kaller «den franske sekvensen».[1] Stadiet etter denne var Aurignackulturen.
Aurignackulturen er selve innledningen til den omfattende ekspansjonen som ble skapt avCro-Magnon-mennesket. Dette skjedde i henhold til dennorske arkeologenAnders Hagen i tiden mellom ca. 30 000–10 000 år før vår tid. Visse forskere setter andre tidsgrenser, men alle er enige om at en rekke grunnleggende oppfinnelser ble gjort allerede i innledningsfasen. Nå hadde både håndøksen,håndkilen og andre gamle, grove redskap blitt foreldet. En bedre teknikk for bearbeidelse avflint ble utviklet og de ble mulig å slå lange, smale fliser eller skiver av en egnet steinblokk. Av slike ble velformete flintstykker tilvirket til en rekke redskap for ulike formål. De viktigste varkniver, skraper ogsyler. Denne grunnleggende utrustningen besto av flere varianter, alle med funksjonell utforming.
Pil ogbue var ikke kjent av Aurignackulturen, menspydet kom til anvendelse. I hvert fall har man funnet flintspisser som ofte er velformet og har varierende størrelser. En del av disse hadde uten tvil hensikten å bli satt som spiss på skaft av tre eller bein. Denne kulturen hadde en utrustning og en teknologi som gjorde livet lettere og leve enn tidligere og skaffet menneskene en konkurransefordel. Dyr kunne bli drept betydelig raskere og mer effektivt og med spesialverktøy var det mulig å utnytte alle deler av byttet langt mer effektivt enn tidligere.
Stikkelen var en nesten genial oppfinnelse. Dette lille instrumentet, som hadde en kvass spiss og ble brukt for å risse eller gravere inn mønster i et hardt materiale, gjorde det enklere å tilvirke store og små formål av horn eller bein. Førsteklasset råmateriale, som horn avhjort eller tenner fraelefant, fantes rikelig tilgjengelig og nå kunne dette for første gangen utnyttes til bruksformål og pyntegjenstander i stor variasjon. Bruken av horn og bein ble så vanlig at de kom til å prege kulturen i kommende tider i store deler av verden.
I juni2007 ble en 35 000 år gammel figur av enmammut oppdaget i hulen Vogelherd i sørvestligeTyskland.[2] Gjenstanden blir studert vedUniversitetet i Tübingen og statuetten viser detaljer av intrikate og komplekse kunstneriske kvaliteter av Aurignackulturen.
Steinredskaper fra Aurignackulturen er kjent som modus eller stil 4 av arkeologer, karakterisert av blader framfor flak, typisk for modus 2 fraAcheuléenkulturen og modus 3 fraMoustérienkulturen, tilvirket fra steinkjerne. Også sett gjennom hele den øvre paleotlittiske tiden er en større grad av standardisering av redskapene og bruken av bein oggevir til nåler ogharpuner.
.jpg)
