| Arwad | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Syria | ||
| Ligger ved | Middelhavet | ||
| Areal | 0,2 kvadratkilometer | ||
| Høyde o.h. | 1,5 meter | ||
 Arwad 34°51′22″N35°51′30″Ø | |||
Arwad (arabisk أرواد;bibelsk hebraisk אַרְוָד,Arvad) – tidligere kaltArado (gresk Άραδο),Arados (gresk Άραδος),Arvad,Arpad,Arphad ogAntiokia i Pieria (gresk: Αντιόχεια της Πιερίας), ellerRuadøya – er den eneste bosatte øya iSyria og ligger iMiddelhavet. Byen Arwad dekker hele øya. Den ligger 3 km fraTartus (Tortosa i antikken) som er den nest største havnebyen i Syria. Den er i moderne tid hovedsakelig en fiskeby. IfølgeSyrias statistiske sentralbyrå hadde Arwad 4 403 innbyggerei 2004. Den er det administrative senter i Arwadnahiyah («underdistrikt») der den er den eneste bosetningen.[1] Innbyggerene er hovedsakeligsunnimuslimer.[2]
NavnetArvad er omtalt iBibelen som stamfaren til arvadittene, et kanaanittisk folk.
Øya var bosatt tidlig på 1000-tallet f.Kr. avfønikere. Under fønikisk kontroll ble den et selvstendig kongedømme kaltArvad ellerJazirat (sistnevnte betyr «øy»). Det fønikiske navnet på byen var troligAynook.[3] På gresk ble den kaltArados. Byen finnes også i oldtidskilder somArpad ogArphad.[4] Byen blir kaltAntiokia i Pieria avAntiokos I Soter.
Øya var en viktig base for handel innOrontesdalen. 50 km nord forTripolis var den en bar klippe med festningsverk og flere etasjer høye hus. Øya var omkring 800 meter lang og 500 meter bred, omgitt av en massiv mur og en kunstig havn i øst mot fastlandet. Øya ble tidlig utviklet til en handelsby, og det samme ble de fleste fønikiske byene på denne kysten. Den hadde en mektig flåte og skipene er nevnt på monument iEgypt ogAssyria. Den synes å ha hatt et slags hegemoni over de nordlige fønikiske byene, fra munningen av Orontes ved nordgrensen til Libanon og sørover til omkringSidon. Den hadde sitt eget lokale dynasti og mynter, og man kjenner navnet på noen av kongene.
Innbyggerne er nevnt i tidlige lister i1. Mosebok (10,18) ogEsekiels bok (27,8.11) der nevnes sjømenn og soldater i tjeneste forTyr. De fikk makt over noen av nabobyene på fastlandet, somMarathos, ovenfor øya, og Simyra, som ligger noen kilometer mot sør.
Thutmose III av Egypt tok øya på sitt nordfelttog (1472 f.Kr.), og den er omtalt vedrørendeRameses II's felttog tidlig på 1200-tallet f.Kr. Den er også nevnt iAmarnabrevene i forbund medamorittene i deres angrep på egyptiske områder i Syria (44 og 28, B.M.Tell el-Amarnabrevene). Omkring år 1200 eller senere ble den plyndret av fiender fra Lilleasia eller øyene omkring, likesom de fleste byene på kysten ble det (Paton:Syria and Palestine, 145).
Inskripsjoner fra de assyriske konger indikerer at øya var maritimt viktig.Tiglat-pileser I (ca 1020) skryter av at han seilte på skip fra Arvad.Ashurnasirpal II (ca 876 f.Kr.) la øya under seg, men den gjorde opprør og 200 mann fra Arvad ble nevnt blant de allierte tilHadadezer fraAram Damaskus underslaget ved Qarqar, da hele Syria ser ut til å ha atått samlet motShalmaneser III (ca 854). På den tidwv var kongen av ArvadMattan Baal. Den ble etter dette underlagtTiglat-pileser III ogSennacherib.Ashurbanipal (ca 664) tvang kongYakinlu til å underkaste seg og sende en av døtrene til å ble medlem av det kongelige harem (Rawlinson,Fønikia, 456-57).
Under perserene fikk Arvad tillatelse til å gå iforbund med Sidon og Tyr, med et felles råd i Tripolis (ibid, 484). DaAleksander den store invaderte Syria i 332 f.Kr. ble Arvad underlagt uten kamp under kongStrato, som sendte flåten for å hjelpe Aleksander under angrepet på Tyr. Den synes å å ha fått støtte hosselevkidekongene av Syria, og gav asyl til politiske flyktninger.
Den er nevnt i et påbud fra Roma ca 138 f.Kr., i samband med andre byer og herskere i øst, for å vise velvilje for jødene. Dette var etter Roma var begynt å blande seg inn i Judea og Syria; det indikerer at Arvad forsatt var en viktig by.
På siste halvdel av 1200-tallet, i korstogstiden, ble øya Ruad brukt som et brohode for korsfarerene. Det var det siste stykke land som korsfarerne klarte å holde på i Det hellige land ds de kjempet en tapende kamp mot muslimene.
Korsfarerer hadde mistet kontroll over fastlandet i 1291 ogkongedømmet Jerusalem var blitt flyttet til øyaKypros. Sent i 1300, i et forsøk på å koordinere militæroperasjoner med denmongolske lederGhazan,[5] oppstilte kypriotene en landbasert styrke på omkring 600 menn: 300 underAmalric av Lusignan, sønn avHugo III av Kypros, og en lignwnde styrke fratempelridderne oghospitalridderne.[5] Mennene og og deres hester ble fraktet fra Kypros til Ruad,[5][6] og fra der raidet deTortosa mens de ventet på forsterkinger fra mongolene.[6][7] Da mongolene ikke nådde frem, ble de fleste kristne styrkene tvunget tilbake til Kypros, men de lot en garnison ble tilbake på Ruad, bemannet av roterende grupper av forskjellige kypriotiske styrker.Pave Klemens V fikk formelt øya av tempelridderne, som i 1302 hadde en garnison med 120 riddere, 500 bueskyttere og 400 syriske hjelpere, under tempelridderenmaréchalBarthélemy de Quincy.
I februar 1301 nådde mongolene frem med en styrke på 60 000, men kunne ikke gjøre stort annet enn plyndringstokt omkring i Syria. Den mongolske lederKutluka stasjonerte 20 000 ryttere iJordandalen for å verneDamaskus, der en mongolsk guvernør ble innsatt.[8] Kort tid etter måtte de likevel trekke seg tilbake.
De egyptiskemamelukkene, som hadde systematisk tatt kontroll over Palestina og Syria, prøvde å ta Ruad i tillegg. En mamelukkflåte landsatte en styrke på øya og kjempet et slag mot tempelridderne før de la en lang beleiring omkring øya, som kulminerte medRuads fall og korsfarerne som måtte overgiseg den 26. september 1302, etter løfter om fritt leide bort fra øya.[9] Løftet blet ikke holdt: Alle bueskytterne og de syriske hjelperne ble drept, og tempelridderne sendte til fengsel i Kairo.[10]
I 1915 besatte enheter fraden franske marine under sjøkaptein Albert Trabaud øya, som så ble brukt som fosyningsbase underFørste verdenskrig især under hungersnøden i Libanon 1916-1918 som rammet mange avmaronittene der. Journalisten Sinan Satık skrev i 2015 i aval-Araby under overskriften «»Aruad: syrisk øy i Middelhavets favn- fjernt fra krigen» at franskmennene i 1915 hadde gjort øya «Rouad» til sin base. Øya ble tilført store skader, mange «antikviteter» var blitt transportert til Europa. Satık skrev også franskmennene hadde gjort festningen midt på øya, der det befant seg etajjubidisk tårn, «til fengsel for menn fra den patriotiske bevegelse». Senere ble festningen til museum.[11] Etterden store syriske revolusjon i 1925 bleFaris al-Churi, en av grunnleggerne avFolkepartiet, og noen av hans medkjempende, arrestert og fengslet på Aruad, og satt i festningen i 76 dager.[12] I 1938 hadde øya 4239 innbyggere.
