Et kart overGallia på 100-tallet f.Kr., og viser beliggenheten til den galliske stammen arvernerne.Arvernermynt som avbilder en kriger. 400- til 100-tallet f.Kr.
Arvernerne kom til å spille en viktig rolle undergallerkrigene, utkjempet avJulius Cæsar fra år 58-51 f.Kr. I begynnelsen forsøkte arverniske adelige å unngå å konfrontere Cæsar ved hans første tokt inn i Gallia. Romerne henrettet lederenCeltillus, i et forsøkt på å sikre herredømme over alle gallere.[2] I år 52 f.Kr. samlet Celtillus' sønn,Vercingetorix, hans støttespillere for å ta opp kampen mot romerne, men ble fordrevet fra Gergovia av de adelige – blant annet hans onkel Gobanitio. Han begynte deretter å samle en stor hær i landet, og vendte tilbake byen hvor han kastet ut sine motstandere, og ble erklært konge.[2] Da dette var fullført opprettet Vercingetorix en allianse med minst 15 gallerstammer, og ba om at stammehøvdingenes sønner skulle være med ham for å vise deres troskap. Han ledet så majoriteten av gallerne islaget ved Gergovia mot Julius Cæsar, og hans kavaleri gjorde stor skade ved å jakte ned de romerske troppene. Etter Julius Cæsar redde halvparten av sine legioner, og mottok forsyninger fra andre gallere, dro han lengre nord for å møte svakere motstand. Vercingetorix ble beseiret av Cæsar islaget ved Alesia, etter flere måneder som legionærene hadde brukt på å bygge militærutstyr for å stanse de galliske soldatene. Etter flere uker med støtte fra de vestgallerne, som sendte store hærer for å hjelpe Vercingetorix, var gallerne nær å samles to ganger før solnedgangen. Da de vestgalliske stammene bestemte seg for å dra, overga Vercingetorix seg for å redde folket i Alesia.[3]
Arvernernes områder, og over 75 prosent av gallerne (allierte og undersåtter av avernerne og Vercingetorix) ble så inkorporert i det romerske imperiet, noe som tredoblet størrelsen av skatteinntekt, og befolkning.