Arius, bysantinsk takmaleri fra 1500-tallet som framstiller Arius ogkonsilet i Nikea i år 325. Ioldkirken var det fortsattteologisk diskusjon om forholdet mellomGud ogJesus, guddommens sønn. Den aleksandrinskepresbyteren Arius og tilhengerne arianerne hevdet at Sønnen er en guddom, men skapt av Faderen på et bestemt tidspunkt, og derfor ikke evig, og således underordnet ham.
Arianismen og densteologiske lære er først tilskrevetArius (ca. 260-336 e.Kr.).[1] Han var en kristen prest i den egyptiske byenAlexandria. Arius' lære og hans tilhengere, som kalles arianere, ble imøtegått og motsagt av det teologiske synet som ble hevdet av andre kristne som fastholdthomoousios (gresk: ὁμοούσιος, «av samme vesen», angåendetreenighetens vesen og Jesus Kristi vesen.
Den arianske ideen om Jesus Kristus bygger på den forståelsen at Gud erevig og har alltid eksistert, men Guds sønn ble født og har således ikke alltid eksistert.[1][3]
I kristendommens begynnelse og dens første utbredelse på 300-tallet var det en strid mellom to tolkninger (arianisme og homoousios) basert på den teologiskeortodoksi (rett-troenhet) på denne tiden, og begge retningene forsøkte å løse det teologiskedilemmaet.[3] Innledningsvis var det derfor to like ortodokse tolkninger som satte i gang en konflikt for å overbevise og vinne tilhengere og definere den nye ortodoksi.[3] Arianismen ble fordømt av det økumeniskekonsilet i Nikea i325,[4] men det varte lenge før den forsvant. Den 27. november 326 ble Arius tilkalt til Konstantinopel hvorfra utenlandske leiesoldater tok til seg troen og spredte arianismen ut i Europa tilden katolske kirkes vrede, da den mente at arianismen var ødeleggende kjetteri ved å benekte Jesu Kristi guddom. Blant mange av de germanske folkeslag, blant annet vestgoterne påden iberiske halvøy ogvandaler iNord-Afrika oglangobarder i nordlige Italia levde arianismen videre i adskillige århundrer, blant annet av maktpolitiske årsaker. Siden har alle grener av kristendom betraktet arianismen for å væreheterodoksi (annerledestenkende) ogkjettersk.[5]
KeiserKonstantin den store beordrer brenning av arianske bøker, illustrasjons fra en bok kirkelov, ca 825.
Ifølge arianismen erSønnen (Jesus Kristus) et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men han er ikke guddommelig. Det har vært en tid daGuds Sønn ennå ikke var, er en kort slagordsform av arianismens kjernepunkt påkristologiens område.Faderen (Gud) har skaptSønnen av intet, og senere enn ved tidenes morgen. Selv om Sønnen er Faderens mest fullkomne verk er de vesensforskjellige, og Guds Sønn kallesSønn kun i samme forstand som menneskene kallesGuds folk. På samme vis erDen hellige ånd Faderens nest mest fullkomne skaperverk. Faderen er altså alene størst, ogTreenighetsbegrepet kan ikke appliseres om Gud.
Arianismen hadde tidvis stor utbredelse, men ble fordømt avbiskop Alexander av Alexandria i år319 og deretter vedkonsilet i Nikea i325. I Nikea ble det fastslått atGuds sønn har samme guddom somFaderen. Arianerne ble avvist og ekskludert.
KeiserKonstantin den store opphevet fordømmelsen allerede i 327. KeiserKonstantius II gjorde arianismens kristologi til et dogme iRomerriketsstatsreligion. Men biskop Alexander og hans etterfølgerAthanasius nektet å gjenoppta Arius i Kirken. Etter mange årtiers forbitrede stridigheter mellom Arius' og Athanasius' tilhengere («den arianske strid»), ble arianismen fordømt på nytt under detførste konsil i Konstantinopel i381.
Det økumeniske konsil i Nikea la grunnen for den såkaltenikenske trosbekjennelse, som for de fleste kristne trossamfunn enn i dag er det fremste av de oldkirkelige symboler, dvs. felles dogmatiske definisjon av kristen tro. Den form av bekjennelsen som benyttes i vår tid, er den justerte versjon som ble til ved konsilet i Konstantinopel; den nikensk-konstantinopelitanske trosbekjennelse.
^abcdeBerndt, Guido M.; Steinacher, Roland (2014):Arianism: Roman Heresy and Barbarian Creed, Routledge.ISBN 978-14-09-44659-0. Sitat: «Arius wanted to emphasise the transcendence and sole divinity of God [...]. God alone is, for Arius, without beginning, unbegotten and eternal. In the terminology of negative theology, Arius stresses monotheism with ever-renewed attempts. God can only be understood as creator. He denies the co-eternal state of the Logos with God, since otherwise God would be stripped of his absolute uniqueness. God alone is, and thus he was not always Father. [...] Following Proverbs 8:22–25, Arius is able to argue that the Son was created. For Arius the Logos belongs wholly on the side of the Divine, but he is markedly subordinate to God.»
Brennecke, Hanns Christof (1999): «Arianism» i: Fahlbusch, Erwin:Encyclopedia of Christianity,1, Grand Rapids: Wm. B. Eerdmans,ISBN 0-8028-2413-7, s. 121–122
Hall, Christopher A.:«How Arianism Almost Won», After the Council of Nicaea, the Real Fight for the Divinity of Christ Began,Christian History
