Området som nå utgjørArgentina var relativt tynt befolket frem til det ble kolonisert. Arkeologiske undersøkelser har imidlertid vist spor etter mennesker iPatagonia som kan dateres helt tilbake til 11 000 f.kr. På den tiden da spanjolene koloniserte landet bodde urbefolkningsgruppenDiaguita nordvest i dagens Argentina, på grensen til det ekspanderendeInka-riket.Guaraní-indianerne bodde lengre øst.
Den spanske oppdagerenJuan Díaz de Solís besøkte det som nå er Argentina i1516.Spania etablerte en permanent koloni vedBuenos Aires i1580. De første bosetterne kom imidlertid viaPeru. Spania integrerte Argentina tettere inn i sitt kolonirike ved å etablereVisekongedømmet Río de la Plata i1776. Dette førte også til at Buenos Aires ble en viktig havneby. Det spanske koloniherredømmet fortsatte frem til juli1816, da landet erklærte seg selvstendig underden argentinske uavhengighetskrigen. Landet var da relativt tynt befolket.
Helt frem tilandre verdenskrig opplevde landet interne motsetninger. Disse motsetningen var til dels mellom konservative og liberale politikere, og til dels mellom politikere og militære. I perioden1946–55 varJuan Perónpresident. Han kom tilbake i denne posisjonen i1973 men døde året etter, og ble da etterfulgt av sin tredje koneIsabel Perón som ble styrtet avmilitærjuntaen i1976. Dettemilitærdiktaturet ble kraftig svekket etter nederlaget iFalklandskrigen i1982. Etter valget i1983 har Argentina vært et demokrati. Landet opplevde en økonomisk kollaps i2001. I2003 bleNéstor Kirchner valgt som president og landet har opplevd en jevn økonomisk vekst i hans presidentperiode.
Utdypende artikler:Peronisme, Juan Domingo Perón ogEva Perón
Juan Domingo Perón vant valget den 24. februar 1946 med et forsprang på mer enn ti prosent av velgerne. Han fikk 53.71 % av stemmene, mens utfordrerenJosé Tamborini fikk 43.65 %. Sammen med sin koneEva Perón («Evita»), dominerte han det politiske liv frem til 1955.[1] Deler avperonistisk politikk bestod avnasjonalisering av viktige næringer og utvidelsen avimportsubstitusjon til å omfatte konsumvareindustrien. Perón presset gjennom en grunnlovsendring i 1949 som tillot ham en ny presidentperiode.
Hans regjeringstid kan beskrives som en blanding avdemokrati ogdiktatur; andre politiske partier var tillatte, og det var frie valg, men media og fagbevegelsen var under kontroll av Perón og hanspopulistiske ognasjonalistiske partiPartido Justicialista. Perón etablerte sensur ved å stenge ned 110 publikasjoner mellom 1943 og 1946.[2] Mange opposisjonelle ble fengslet og noen av dem ble utsatt fortortur.[3]
Under Perón's styre økte antallet fagorganiserte dramatisk; det samme gjorde mengden av statlige programmer.[4] På samme måte som tilfellet var i samtidens fascistiske diktaturer, varpersonkult og nasjonalistiskpropaganda viktige pilarer i Peróns styre. Han kvittet seg med mange viktige og kapable rådgivere som var uenige med hans politikk, mens andre ble igjen på grunn av personlig lojalitet.
Spesielt i hans første presidentperiode opplevde Argentina enindustrialisering av store deler av det tidligerelandbrukspregede landet og en påfølgende økonomisk storhetstid med et nivå av velstand som aldri ble nådd igjen senere. Argentina profitterte på den høye etterspørselen i et krigsskadd Europa. Fra denne tiden stammer Peróns uttalelse om at fem europeiske familier overlever av det som en argentinsk familie kaster i søpla. Frem til 1950-tallet var Argentina langt mer velstående enn de europeiske landene som led av verdenskrigens etterdønninger. Sosiale reformer som8-timers arbeidsdag skaffet Perón støtte blant den brede massen av befolkningen.
Peróns regjering fulgte enisolasjonistisk utenrikspolitikk og prøvde å redusere den politiske og økonomiske avhengigheten av andre nasjoner. Perón ekspanderte den statlige pengebruken. Hans politikk ledet til en ruinerende inflasjon. Denargentinske peso tapte omkring 70% av sin verdi fra tidlig i 1948 til tidlig i 1950;inflasjonen nådde 50% i 1951.[5]
De konservative hadde liten tiltro til Perón, og i hans andre presidentperiode (fra 1951) laget de planene for en voldelig omveltning. Det dukket etter hvert opp en opposisjonsbevegelse som hadde bred støtte, og som bestod av konservative, liberale og nasjonalister. Denne opposisjonen samlet også støtte hos de gamleoligarkene av grunneiere, og senere også hosden katolske kirke. Økende økonomiske problemer førte også til at denne opposisjonsbevegelsen ble støttet av deler av middelklassen og industriherrene, men arbeiderklassen forble lojal mot Perón.
Perón er kontroversiell i dag hovedsakelig på grunn av sin sympati fornasjonalsosialismens ideologi. Han beundretMussolini og uttrykte seg ekstremtantisemittisk. Underandre verdenskrig samarbeidet han med regjeringer som hindret europeiskejøder i å flykte fraholocaust til Argentina. Likevel var Argentina det viktigste tilfluktsstedet i Sør-Amerika, ofte gjennom ulovlig innvandring. Ifølge estimater måtte omtrent halvparten av de 45 000 europeiske jødiske immigrantene som ankom som flyktninger, komme inn i Argentina ulovlig.[6]
Etter maktovertakelsen i 1946 ble jødisk innvandring hemmet, og Perón støttet bølgen av flyktninger fra nazistiske krigsforbrytere og nazistiske samarbeidspartnere fra hele Europa, som dermed unnslapp rettsforfølgelse. Nazistiske krigsforbrytere somAdolf Eichmann,Josef Mengele ogWalter Rauff, fant ly i Argentina etter 1945, ofte med hjelp fra fascistiske medsammensvorne i den katolske kirke iItalia. Krigsforbryterne spilte i Peróns verden en viktig rolle, spesielt for militærindustrien, og hadde innflytelse på utlendingskontoret viaSantiago Peralta.[7][8]
Etter uavhengighetskrigene i det 18. og det 19. århundre, hadde mange tysktalende folk utvandret til de nye «hvite nasjonene» USA, Brasil, Argentina, Chile og Uruguay. I de sørlige landene i Sør-Amerika hadde forestillingene om «sivilisasjon og barbari» utviklet seg i økende grad etter 1850 og innvandringen av européere ble sett på som fremtiden til «latinoer» som en «hvit rase». For mange tysktalende immigranter ble reorganiseringen av Europa etter første verdenskrig et spørsmål om å hevne seg på vegne av sine tyske røtter, og tysktalende argentinere ble engasjert i en politisk debatt omHeimat (hjemland) ogDeutschtum («tyskhet») som var svært innflytelsesrik på nykommere.[9]
ODESSA var et undergrunnsnettverk av SS-offiserer. Jo flere naziforbrytere som flyktet, desto mer presset dette nettverket myndighetene i Argentina til å gjøre noe og det ble gode kontakter mellom Argentina og Tyskland i 1944.[9]
Det sterke økonomiske oppsvinget fikk Perón til å etablere Argentina som det andre hegemoniet på den sørlige halvkule. Den politiske uavhengigheten av og motstanden mot USAs imperialisme ble «den tredje søylen» i peronismen. Landet investerte i våpenindustrien og begynte oppkjøp av militært utstyr fraStorbritannia ogCanada. Perón prøvde også å tilnærme seg fascistenFrancisco Franco som en fremtidig alliert. Målet var å etablereConfederación de Pueblos Hispánicos, men planen feilet i 1949/50.[9]
Peróns «tredje søyle» fremmet innvandring per se, og industrialisering og fremskritt ble sett på som en fundamental base for det sosiale samhold. Det ble lagt vekt på «rasemessige forbedringer» ved å blande befolkningen med européiske innvandrere. Den klassiske jordbruker skulle ledes av teknikere og ingeniører for å utvikle seg til den nyehomo argentinensis.[9]
