Arameere (arameisk/syrisk: ܐܪܡܝܐ,Ārāmāye) var envestsemittiskfolkegruppe som var delsnomader og delspastoralister (sau- eller fedrift) som levde i øvrigeMesopotamia (bibelskeAram) i løpet av den senebronsealder ogjernalder. Arameere hadde aldri et forent rike, men var delt i uavhengige kongedømmer over heleMidtøsten og vestligeAsia. Etterbronsealderens sammenbrudd ble deres politiske innflytelse begrenset til et antallsyrisk-hettittiske stater som til sist ble helt og holdent absorbert idet nyassyriske rike i løpet av 700-tallet f.Kr.
I kontrast kom deres språk,gammelarameisk, til å blilingua franca, fellesspråk, for heleden fruktbare halvmåne og i senantikken utviklet det seg til de litterære språkenegammelsyrisk ogmandeisk. Forskere har til og med benyttet begrepet «aramaisasjon» for prosessen hvor deassyrisk-babylonske folkene blearameisktalende i løpet av den senere jernalder.[1]
Arameernes opprinnelse er fortsatt usikker grunnet den begrensende andel av dokumentasjon hvor arameerne blir nevnt imesopotamiske inskripsjoner.
Toponymet (læren om stedsnavn)A-ra-mu opptrer i inskripsjoner iEbla fra 2000-tallet f.Kr. som lister opp geografiske navn, ogA-ra-me, tilsynelatende detsgenitiv form, opptrer i en inskripsjon avNaram-Sin avAkkad (ca. 2250 f.Kr.). Det er liten forskerenighet angående forholdet (om det i det hele tatt eksisterer) mellom disse to stedene. Den første gangen arameerne nevnes som folk er i inskripsjonene til den assyriske kongenTiglat-Pileser I som ble risset mer enn tusen år senere.[2] Andre referanser som også er like tidlige nevner et sted eller et folk av «Aram» som er funnet i arkivene til oldtidsbyenMari (ca 1900 f.Kr.) og ved oldtidsbyenUgarit (ca 1300 f.Kr.).
Byen Aram er også nevnt iDet gamle testamente, og senere iKoranen som «Aram på støttene» (eller Ubar, «den forsvunnet by»), og som hjemmet til folket A'ad i regionen Alahqaf الأحقاف (Rub al Khali).
Nomadiske sauegjetere har alltid vært en trekke vedMidtøsten, men deres antall synes å variere i henhold til klimatiske forhold og påtrykk til nabostater som har sørget for fast bosetning. Den sene bronsealder synes å ha ført til økende tørke, svekkede nabostater, og foranledningen til at folkene gikk over til sesongbasert dyrehold (et sted om vinteren, og et annet sted om somrene), og tilbrakte stadig lengre og lengre tid med dyreflokkene sine. Urbane bosetninger minsket i størrelse inntil til sist nomadiske sauegjetere ble den dominerende levestilen i regionen. Disse meget mobile, konkurrerende stammefolkene som drev plutselige overfall ble en vedvarende trussel for handelen over lengre distanser og forstyrret innsamlingen skatter og tributter. Tidlig på 1300-tallet f.Kr. kom det meste avIsrael inn under arameisk styre i åtte år i henhold til den bibelskeDommernes bok inntil dommeren (egentlig en form for høvding)Otniel beseiret styrkene tilChushan-Rishathaim, konge avAram Naharaim eller nordvestlige Mesopotamia.[3] «Siden hadde landet [Israel] fred i førti år.» Navnet Aram Naharaim betyr «de to elvenes Aram».[4] Andre steder som nevnes iDen hebraiske Bibelen omfatterAram-Damaskus ogAram Rehob.
Folket Ahlamû (= vandrerne) er først nevnt iAmarnabrevene som henspilte på kongen avBabylon; tilstedeværelsen av Ahlamû er også attestert iAssyria,Nippur og selv ved Dilmun (Bahrain);Salmanassar I (1274-1245 f.Kr.) beseiretShattuara, konge avMitanni og hans leiesoldater fra dethettittiske rike og fra Ahlamû. Begrepet synes å tilsvare til detegyptiske begrepetShasu (Shsw = vandrer), og som synes å erstatte fredløse 'Apiru (kileskrift SA.GAZ) som en betydelig årsak for ustabilitet i egyptiskeLevanten fra regimet til faraoTutankhamon og framover. I det påfølgende århundret brøt Ahlamû vegen fra Babylon tilHattusa, ogTukulti-Ninurta I (1244-1208 f.Kr.) hevdet at han erobretMari, Hana og Rapiqum ved elvenEufrat og «fjellene til Ahlamû», noe som åpenbart er regionen Jebel Bishri.[5]
For første gang som en inskripsjon fraTiglat-Pileser I (1115–1077 f.Kr.) viser til «Ahlamû-arameerne» (Ahlame Armaia) og kort tid etter forsvinner Ahlamû raskt fra de assyriske årbøkene og ble erstattet av arameerne (Aramu, Arimi). «Ahlamû-Aramaeans» ville betrakte arameerne som en betydelig og med tiden en dominerende fraksjon av Ahlamû-stammene, det er imidlertid mulig at disse to folkene ikke hadde noe som helst til felles, men opererte i det samme området.[6] Det er mulig at navnet «arameere» var en mer presis form for tidligereetnonymMartu (amoritter, «de vestlige») i de assyriske tavlene.
Arameere var på 1000-tallet f.Kr. etablert iSyria.Bibelen forteller at dejødiske kongeneSaul,David ogSalomo (slutten av 1000- til 900-tallet f.Kr.) kjempet mot arameiske kongedømmene på motsatt side av Israels nordlige grense: Aram-Sôvah i Beq’a,Aram-Bêt-Rehob og Aram-Ma’akah rundtHermonfjellet,Geshur iHauran, ogDamaskus. Lengre nord var arameere i besettelse avHamat ved elvenOrontes og ble snart sterke nok til atskille seg fra den nyhettittiske blokken.
Arameerne erobret i løpet av 900- og 800-tallet f.Kr. Sam’al (Zenjirli), også kjent som Yaudi, regionen fraArpad tilAleppo i dagensSyria, og som de døpte om til Bît-Agushi, ogTil Barsip, som ble hovedstaden til Bît-Adini, også kjent som Beth Eden. På samme tid flyttet arameerne til øst for elvenEufrat og hvor de bosatte seg i et slikt stort antall hele regionen ble kjent som Aram-Naharaim eller «Aram av de to elvene». En av deres tidligste kongedømmer iMesopotamia var Bît-bahiâni (Tell Halaf). Nord for Sam'al var den arameiske staten Bit-Gabari, sammenpresset mellom nyhettittiske stateneKarkemisj, Gurgum, Tabal, Khattina og Unqi. Mens disse senere statene opprettholdt et nyhettittisk hieroglyfisk skriftspråk for offentlig kommunikasjon, synes det som om befolkningen i disse små statene ble i økende grad arameifisert.
Arameiske kongedømmer ble underkastet avAdad-Nirari II,Asurnasirpal II, og hans sønnSalmanassar III, som ødela mange av de små stammene, og ga kontrollen over Syria og den lokale handelen og naturressursene til assyrerne. Selv uten en egen stat fortsatte arameerne å ha en tilstedeværelse i Midtøsten og vestlige Asia.
Arameerne er først og fremst definert ved deres bruk av det vestsemittiskegammelarameiske språk (1100 f.Kr.-200 e.Kr.), og det ble første benyttet i skriftlige språk ved hjelp avdet fønikiske alfabet, men over tid ble det modifisert til å benytte et særligarameisk alfabet.
Så tidlig som 700-tallet f.Kr. konkurrertearameisk språk og skrift med detøstsemittiskeakkadiske språket og kileskrift i Assyria, og deretter spredte arameisk seg over heleOrienten. Ved rundt 500 f.Kr. hadde arameisk blittlingua franca, fellesspråk, iAkamenideriket (Det persiske riket). Selv språket ble marginalisert avgresk i denhellenistiske epoken forble det fellesdialekten for alle folkene i regionen inntil denislamske erobringen av Mesopotamia på 600-tallet e.Kr.
Det sene gammelarameiske språket til Akamenideriket utviklet seg til mellomarameisk-syrisk språk iromerske Syria og det ble detliturgiske språket tilsyriske kristne.
Det synes fra deres inskripsjoner foruten også deres navn at arameerne dyrket sumeriske-akkadiske ogkanaanitiske guder, slik somHaddad (Adad), stormguden,El, den øverste guddom i Kanaan,Sin,Istar (som de kalte ‘Attar), denfønikiske gudinnenAnat (‘Atta) og andre.
Det synes som om arameerne fulgte og tilpasset seg tradisjonene til det landet som de bosatte seg i. Eksempelvis ansatte kongen av Damaskus fønikiske skulptører ogelfenbensbilledhoggere. ITell Halaf (Guzana), palasset tilKapara, en arameisk hersker på 800-tallet f.Kr., var dekorert med store stående steiner (ortostat) og med statuer som framviste en blanding av mesopotamisk,hettittisk oghurrittiske innflytelse.
