Topografisk visning av Appenninene.Nasjonalparken Abruzzo.
Appenninene (gresk: Ἀπέννινα ὄρη;[1]latin:Appenninus ellerApenninus Mons[2]italiensk:Appennini;[3]) er en rundt 1200 km lang fjellkjede som strekker seg langs østkysten avItalia. I nordvest går de sammen medde liguriske Alpene. I sørvest ende de vedReggio di Calabria, kystbyen ved enden avDen italienske halvøya (også kalt for Appenninerhalvøya etter fjellkjeden).[4] Siden rundt 2000 har det italienske miljødepartementet på anbefaling fra Apennines Park of Europe Project, definert Apenninesystemet til å inkludere fjellene i nordligeSicilia, således gi en total distanse på 1 500 km.[5] Fjellsystemet danner en bue som omringer den østlige siden avDet liguriske hav ogTyrrenhavet.
Fjellkjeden er hovedsakelig grønn, skjønt på den ene siden av den høyeste fjelltoppen,Corno Grande (2912moh, og en del avGran Sasso d'Italia) er delvis dekket avCalderonebreen, den enesteisbreen i Appenninene. Den har blitt minskende siden1794.[4] De sørlige delene av fjellkjeden er delvis golde. De østlige fjellskråningene ned tilAdriaterhavet er bratte mens de vestlige danner lavberg som de fleste av Italias byer er lokalisert på. De enkelte fjellene tenderer til å bli navngitt etter provinsen hvor de er lokalisert i; eksempelvis er de liguriske Apenninene iLiguria. Som provinsgrenser har de ikke alltid vært faste og det har ført til en del forvirring om nøyaktig hvor fjellgrensene går. Ofte, men ikke alltid er det et geografisk særtrekk som har bestemt en grensesetting. Fjellkjeden består i det vesentlige avkritt ogkalk.
Denetymologi (navnforklaring) som oftest blir gjentatt, grunnet denssemantiske egnethet, er at Apenninene er avledet fra detkeltiske ordetpenn- (ås, åsrygg, topp):[3] A-penn-inus, noe som kan ha kommet til under denkeltiske tilstedeværelsen i nordlige Italia på 300-tallet f.Kr. eller tidligere. Samme etymologi er forsøkt på fjellkjedenPenninene i nordlige England, men blitt avvist. Penninene har antagelig heller fått navn etter Apenninene.[6] Imidlertid harlingvister aldri funnet en avledning som er tilfredsstillende.[3] Wilhelm Deecke uttalte at «dets etymologi er tvilsom, men en del avleder det fra ligurisk-keltiske Pen eller Ben som betyr fjelltopp.»[7] Det er ikke konsensus om navnets opphav.
^Apenninus, entall benyttet i flertall, har formen av et adjektiv, hvilket vil bli segmentertApenn-inus, ofte benyttet med substantiv sommons (fjell) eller gresk ὄρος,oros, men like ofte benyttet alene som substantiv. Antikkens grekere og romere la ofte til «fjell», men ikke alltid, for å gi betydningen en eller flere fjellrekker; slik at Apenninefjellet viser til hele fjellkjeden og er oversatt til Apenninefjellene eller Apenninene.
^abcLewis, Charlton T.; Short, Charles (1879):«Apenninus» i:A Latin Dictionary. Oxford; Medford: Clarendon Press;Perseus Digital Library.
^abLake, Philip (1911):«Apennines» i: Chisholm, Hugh:Encyclopædia Britannica2 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 161
^Redmonds, George (15. mars 2007): «A Major Place-Name Ignored» i:Names and History: People, Places, and Things, London: Hambledon & London (1. utg. 2004),ISBN 1-85285-426-X, s. 65–68
Blackie, Christina; Blackie, John Stuart (1887):Geographical etymology, a dictionary of place-names giving their derivations. London: Murray.
Deecke, Wilhelm (1904):Italy; a popular account of the country, its people, and its institutions (including Malta and Sardinia). Overs. av H. A. Nesbitt, London; New York: Macmillan Co.; S. Sonnenschein & Co.
Lunardi, Pietro (2008):Design and construction of tunnels: analysis of controlled deformation in rocks and soils (ADECO-RS). Berlin: Springer.
Martini, I. Peter; Vai, Gian Battista (2001): «Geomorphologic Setting» i: Martini, I. Peter; Vai, Gian Battista:Anatomy of an orogen: the Apennines and adjacent Mediterranean basins. Dordrecht [u.a.]: Kluwer Academic Publishers. s. 1–4..
Barchi, Massimiliano; Landuzzi, Alberto; Minelli, Giorgio; Pialli, Giampaolo (2001): «Inner Northern Apennines» i: Martini, I. Peter; Vai, Gian Battista.Anatomy of an orogen: the Apennines and adjacent Mediterranean basins. Dordrecht [u.a.]: Kluwer Academic Publishers. s. 215–254..
Pedrotti, F.; Gafta, D. (2003): «The High Mountain Flora and Vegetation of the Apennines and the Italian Alps» i: Nagy, László; Grabherr, G.; Körner, Ch.; Thompson, D.B.A.:Alpine biodiversity in Europe. Ecological studies,167. Berlin, Heidelberg [u.a.]: Springer-Verlag. s. 73–84.
