Appendisitt (populært kaltblindtarmbetennelse) er en plutseligbetennelse i blindtarmsvedhenget (appendix vermiformis), som er etmeitemarkliknende vedheng tilblindtarmen (coecum) itykktarmens øvre del etter overgangen vartynntarmen.[2] På folkemunne kalles sykdommen «blindtarmbetennelse», selv om dette er misvisende for hvor betennelsen sitter. Tilstanden ses ofte hos barn og unge, og kjennetegnes av økendekvalme og magesmerter i epigastriet eller rundtnavlen, samt manglende appetitt. Etter noen timer får pasienten lettfeber, og smertene lokaliseres mer til høyre hoftegrop (fossa iliaca). Feberen øker, og brekninger er ikke uvanlig.
Appendisitt behandles operativt ved at blindtarmsvedhenget fjernes. Vedkikkhullsoperasjon lages et snitt på rundt en cm ved navlen, og det føres inn et laproskop i kroppen. Laproskopet har lys og kamera som gjør det mulig å se inn i bukhulen. Ved hjelp av 2-3 snitt lenger nede på magen føres det inn et operasjonsinstrument som fjerner det betente vedhenget.[3]
Årsaken til appendisitt er ukjent, og det er ingen sikker sammenheng mellom styrken isymptomene og sykdommen. Tidligdiagnostikk er en fordel. Hvis symptomene har pågått i ukevis, behandles iblant med dren i stedet for operasjon.[4]
Dersom pasienten kommer sent til behandling, kan komplikasjoner oppstå. Appendix kan bli gangreniøs (koldbrann) eller perforeres (sprukken blindtarm). Perforasjon kan føre til betennelse ibukhulen, peritonitt.Abscesser - verkebyller - er også en fryktet komplikasjon.
I noen tilfeller kan appendisitt leges av kroppen selv. Det skjer da en innkapsling (infiltrat) av betennelsen i bukhulen, og så sant denne inntrer før vedhenget sprekker, kan behandling medantibiotika være tilstrekkelig. Det er uansett viktig å oppsøke lege så raskt som mulig. Etter et behandlet appendisitt-infiltrat er blindtarmen intakt, og pasienten risikerer å få blindtarmsbetennelse igjen.
Den russiskekirurgen Leonid Rogozov ble verdenskjent da han 27 år gammel fikk akutt blindtarmbetennelse våren 1961 midt i ishavet vedSydpolen. Det var 160 mil til nærmeste nabo. Rogozov var den eneste legekyndige i gruppen på tolv mann som tre måneder tidligere var gått i land påPrinsesse Astrids kyst for å bygge en forskningsstasjon. Neste skipsanløp var ett år frem i tid. Mulighetem for å fly inn hjelp fantes ikke, for det blåstestiv kuling, og stedet var utenlandingsbane. «Jeg sov ikke i natt overhodet. Det gjordedjevelsk vondt! Ensnøstorm piskende gjennom minsjel, hylende som tusensjakaler.»[5] Rogozov hadde ingen annen utvei enn å operere seg selv. Han halvt lå og halvt satt mens han satte en rekkelokalbedøvende sprøyter, etter at de andre hadde desinfisert rommet. Et litespeil ble holdt opp, men var til så liten hjelp at han måtte ta av seg operasjonshanskene og føle seg frem til hvor han skulle sette snittene. Et par av hjelperne holdt på å besvime, men kirurgen lyktes i å skjære ut sin egen blindtarm. Så fylte han operasjonssåret med antibiotika og sydde det sammen igjen. Operasjonen varte en time og tre kvarter.[6] Etter fire dager var han på beina igjen, og etter en uke fjernet han stingene. I 1962 ble gruppen mottatt iLeningrad, der legen ble sammenlignet med den jevngamleJurij Gagarin.[5] Rogozov ble tildelt en rekke utmerkelser og avsluttetdoktorgraden sin. Han dro aldri til polarområdene igjen.[7]
