Apotropaion (gresk: ἀποτρόπαιον; «å vende imot»:apo-, «unna» +trepein, «å vende») er en gresk betegnelse fraantikken for en form formagi som hadde/har til hensikt å avledeondskap eller onde påvirkninger som blir påført ved uhell ellerdet onde øye.Apotropaion kan bli praktisert fra vagovertro eller av tradisjon som en form for magisk godlykke, gjerne i form av etsymbol ellertegn, amulett, eller armbevegelser som eksempelvis å krysse fingrene.Antikkens grekere gjorde ofringer til forebyggende guder (Ἀποτρόπαιοι θεοί:Apotropaioi Theoi),ktoniske guder eller halvguder og helter som skulle gi lykke, trygghet og avverge ondskap.[1]
Apotropaion i antikken var knyttet til beskyttelse av mennesker, dyr, bygninger, og lignende, for å avverge de onde virkningene avtrolldom, «det onde øyet» og andre irregulære krefter i tilværelsen. Som symbol kan det for eksempel ha form av et dyre- eller menneskehode, i form av enGorgoneion på gudinnenAthene. Også overtroiskeromere benyttet gjenstander av tilsvarende hensikt.Fascinum var legemliggjøringen av guddommeligefalloser (erigertepenissymboler). Begrepetfascinum ellerfascinus kan referere til en guddom i seg selv (Fascinus), til fallosavbildninger på smykker, mynter, amuletter og lignende og til magiske besvergelser framført for å få beskyttelse.Plinius den eldre kalte det for enmedicus invidiæ, en «doktor» eller «legemiddel» mot misunnelse (invidia, «å se på»), eller rett og slett det onde øye.
Apotropaion i betydningen apotropaiskemagiske symboler har blitt praktisert over hele den østlige delen avMiddelhavet,Midtøsten ogEgypt i antikken. Fryktsomme guddommer ble påkalt ved ritualer for å beskytte enkeltindivider mot onde ånder. Ioldtidens Egypt ble disse ritualene gjort i hjemmene, ikke templene, og legemliggjort ved guddommenHeka.[2] De to gudene som hyppigst ble påkalt i disse ritualene var fruktbarhetsgudinnenThueris i form avvanlig flodhest, og løvedemonenBes som hadde utviklet seg fra en tidligere apotropaiske demongud, Aha, bokstavelig betydning «kriger».[3] Et av objektene som ble benyttet i ritualene for å lette kommunikasjonen med gudene var blant annet en stav avelfenbein og fikk utstrakt popularitet imellomriket i Egypt (ca 1550-1069 f.Kr.).[4] Disse ble benyttet for å beskytte gravide kvinner og barn fra onde krefter, og ble utsmykket med symbolene til solguder. Likeledes ble beskyttende amuletter med likheten til guder og gudinner som Taweret også benyttet. Vann ble hyppig benyttet i ritualene og hvor offerbeholdere i form av Taweret brukt for å helle vann over individer. I langt senere tider da Egypt ble styrt av det greskeptolemeiske kongedømme ble steler av gudenHorus benyttet i tilsvarende ritualer; vann ble hellet over stelen og deretter samlet i et basseng som den utsatte personen kunne drikke.
Blant antikkens grekere forestilte det mest omfattende brukte bildet for å avverge ondskapgorgonene, og da den mest fryktinngytende av disse,Medusa. Det var et hode som ble kalt forGorgoneion og viste et kvinneansikt med ville øyne, en utstrakt tunge og hår som slanger. Helfiguren figuren av en gorgonen flankert av løvinner hadde en framtredende posisjon et greske tempel (se under) på den greske øyaKorfu. Bildet av Medusa ble festet påaigis og skjoldet til Athene som et våpen i seg selv.[5]
Store øyne ble ofte malt på greske drikkekar på 500-tallet f.Kr. for å avverge det onde øye.[6] Fiskebåter i en del områder iMiddelhavet har fortsatt stiliserte øyne malt på baugen. Et tyrkisk lavbudsjettflyselskap har benyttet dette symbolet (kjent på tyrkisk somNazar boncuğu ellerNazar bonjuk) som motiv på halvvingen. Et uttrykk påjiddisch,Kain ein horeh (קיין עין הרע) er apotropaiske i sitt vesen, og kan bokstavelig oversettes som "ikke ondt øye", tilsvarende meningen i uttrykket «bank i bordet».
Iantikkens Hellas blefalli antatt å ha apotropaiske kvaliteter. Ofte kunne steinrelieffer bli plassert over døren og tredimensjonale utgaver ble reist over hele den greske verden. De mest kjente av de store monumenter av høyreiste falloser ble reist på den hellige øyaDelos. Romerne hadde det tilsvarendeFascinus som legemliggjøringen av guddommeligefalloser, som ble båret i prosesjon for beskyttelse, som når en hærfører feiret en triumf, hangvestalinnene en avbildning av enfascinus på undersiden av hans stridsvogn som beskyttelse.[7] Det er mulig at fallosen var legemliggjøringen av en maskulin kraft som ble betraktet som hellig.[8] Misunnelse ble antatt å føre til dårlig lykke, og for å unngå misunnelse søkte romerne blant annet å vekke latter hos sine gjester ved benytte avbildninger av ekstremt uproporsjonale og store falloser.[9]
Mennesker trodde at dører og vinduer i husene var særlig utsatt for å slippe til det onde. På kirker og festninger blegargouiller eller andre groteske ansikter og figurer satt opp som små statuetter eller med den praktiske funksjonen somvannkaster. De kunne være uvirkelige fabeldyr ogsheela na gig, et irsk begrep for figurative utskjæringer av nakne kvinner som brettet ut en overdrevetvulva. Slike særskilte figurer kunne også være festet på ildsteder, peiser eller skorsteiner for samme funksjon. I en del tilfeller var det kun enkle geometriske figurer og utskjæringer som ble benyttet.[10]
Speil og andre skinnende objekter var antatt å avbøye det onde øye. Engelske utøvere av tradisjonelle, folkelige opptredener som i ulike regionale og sesongbaserte varianter avmummers play kunne tidvis dekorere sine fantasifulle kostymer, særlig hattene, med skinnende gjenstander.[11] I forlengelsen av den samme overtroen oppsto det forestillinger om andre gjenstander som skulle inneha egen kraft, som blantkrusifikser, kuler av sølv, oghvitløk, blant annet for å skremme bortvampyrer.
