Etapostolisk vikariat er iden katolske kirke et «bispedømme på prøve». Det er ledes av enapostolisk vikar, som vanligvis er entitulærbiskop, men som opptrer sompavens stedfortreder. Det blir dannet ved at etapostolisk prefektur blir opphøyet til vikariat, hvis antallet troende tilsier dette. Hvis det har vist seg å være levedyktig, kan et apostolisk vikariat i sin tur bli elevert tilbispedømme.
Ordningen har sitt opphav ioldkirken. Blant annet fikk erkebiskopen avArles ansvar for heleGallia, mens erkebiskopen avThessaloniki fikk ansvar forIllyria. Etter hvert tok man regelmessig i bruk ordningen for områder hvor kirken stod svakt slik at det ikke var grunnlag for opprettelse av et regulært bispedømme.
Norge hørte fra1667 til1868 tildet apostoliske vikariat i nord. Fra1931 til1953 utgjorde Sør-Norgedet apostoliske vikariat Oslo, som så ble elevert tilOslo katolske bispedømme. De nåværende stifteneTrondheim ogTromsø hadde status som apostoliske vikariater mellom1953 resp.1955 og1979, hvorpå de ble opphøyet tilterritorialprelaturer.
På verdensbasis fins det (per 2009) 81 apostoliske vikariater i den katolske kirke.