Hans mor fødte ni barn, men bare Antonin og en søster overlevde barndommen. Da han var fire år gammel, hadde Artaud et alvorlig tilfelle avhjernehinnebetennelse, som ga ham et nervøst og irritabelt temperament som varte gjennom hele ungdomstiden. Han led også av nevralgi, stotrende og alvorlige anfall avklinisk depresjon, som ble behandlet med bruk avopium, som resulterte i en livslang avhengighet av narkotiske stoffer.
Artauds foreldre arrangerte en lang rekke opphold påsanatorium for deres temperamentsfulle sønn, som ble både langvarige og kostbare. Disse oppholdene varte i fem år, med en pause på to måneder i juni og juli 1916 da Artaud ble utskrevet til den franske hæren. Han ble angivelig utskrevet på grunn av sitt søvngjengeri. I mars 1920 flyttet Artaud til Paris for å begynne på en karriere somforfatter, men oppdaget i stedet at han hadde et talent for avantgarde-teater.
I en alder av 27 år sendte han flere dikt til tidsskriftet La Nouvelle Revue Française, men fikk avslag. Hans mest kjente verk,Le Théâtre et son double, ble utgitt i 1938. I januar 1948 ble Artaud diagnostisert medtarmkreft. Han døde den 4. mars 1948, alene på en psykiatrisk klinikk, sittende på sengen sin, angivelig mens han holdt sin venstre sko i hånden. Det var mistanke om at han døde av en overdosekloralhydrat.
