Musikken hans ble hurtig populær over hele Europa, men også i USA hvor han i tre år arbeidet som dirigent og lærer. Han etterlot seg mange uferdige verk.
Dvořák var inspirert av natur og landskap i sitt komposisjonsarbeid. Han sto lenge vedNiagarafallene og betraktet de dundrende vannmassene før han snudde seg til en venn og sa: «Dette kan bli en praktfull symfoni i b-moll.»[15]
Antonín Dvořáks far František Dvořák (1814–1894) drev et gjestehus og en slaktebutikk han hadde arvet fra sin far. På sine eldre dager ga han fra seg slaktebutikken og tjente til livets opphold somzitherspiller. Musikaliteten lå i farens familie: også to onkler var yrkesmusikere (trompetist og fiolinist). 17. november 1840 giftet František seg med Anna Zděnková, datter av en slottsforvalter, og Antonín ble deres første barn av i alt ni.
Dvořák begynte på skole seks år gammel og fikk sin første undervisning i fiolinspill av læreren Joseph Spitz. I 1853 flyttet han tilZlonice for å lære tysk, en nødvendighet for den som ville opp og fram i Böhmen på den tiden. Han fikk undervisning i klaver- og orgelspill avkantoren Antonín Liehmann og spilte i orkesteret hans. Dessuten vikarierte Dvořák som organist og begynte å komponere. Selv om Liehmann etter Dvořáks eget utsagn var både streng og hissig, satte han stor pris på ham, og skrev senere operaenJakobín (Jakobineren) som et minnesmerke over den strenge læreren.
Høsten 1856 reiste Dvořák tilČeská Kamenice, antakelig for å bli bedre i tysk og forberede seg til å begynne på den tyskspråklige orgelskolen i Praha. Fra oktober 1857 gikk han to år på orgelskolen ved siden av skolegang iFranziskaner Klosters zu Maria Schnee, samtidig som han spiltebratsj iOrchester des Cäcilienvereins under ledelse av Anton Apt. Dvořák ble uteksaminert fra orgelskolen i 1859 som nest best i sitt kull.
Antonín Dvořák i 1868En statue av Antonín Dvořák iPrahaDvořák med ektefellen Anna i London, 1886
Hans første forsøk på å få en organiststilling mislyktes, så fra sommeren 1859 arbeidet han som bratsjist i et orkester som spiltepotpourrier,ouverturer og danser i kaffehus og på offentlige steder.
Slik levde Dvořák som musiker i over elleve år uten å gå offentlig ut med sine komposisjoner. Mye av det han skrev i denne tiden gikk tapt fordi han brente opp det han ikke likte. Skal man dømme etter de verkene som er bevart, ser det ut til at han utviklet sin komposisjonsstilautodidaktisk og nærmest planmessig ved å starte medMozart overMendelssohn ogSchumann til han nådde fram tilWagner ved slutten av 1870-årene. Formmessig lå tyngdepunktet på strykekvartetter.
Fra 1865 var Dvořák førstebratsjist i Operaorkesteret som holdt til i det nyåpnedePraha Interimstheater. Dette var det første teateret hvor nasjonalt pregede tsjekkiske operaer og skuespill kunne oppføres.Bedřich Smetana spilte en viktig rolle i dette miljøet, og fikk i 1866 oppført sine operaerBraniboři v Čechách («Brandenburgerne i Böhmen») ogProdaná nevěsta («Den solgte brud») på Interimsteateret.
Ved siden av arbeidet ved teateret ga Dvořák klaverundervisning. Blant hans elever var søstrene Josefina og Anna Čermáková. Han forelsket seg i den sekstenårige Josefina, men hun giftet seg med en annen. Åtte år senere, 17. november 1873, giftet Dvořák seg med lillesøsteren Anna som da var nitten år.
I 1870 skrev Dvořák sin første operaAlfred med en tyskspråkliglibretto av Theodor Körner. Denne ble aldri oppført i Dvořáks levetid og er nærmest å betrakte som et øvingsarbeide. Det første verk som var ment for offentligheten var operaenKrál a uhlíř («Kongen og kullbrennerne»), Op. 14 med en tsjekkiskspråklig libretto av Bernhard J. Lobeský. For å få mer tid til å komponere sa han i juli 1871 opp sin stilling som orkestermusiker. Samtidig med at han komponerte oppførte han i løpet av årene 1871 til 1873lieder, kammermusikalske verk og den patriotiske hymnenDědicové bilé hory («Arven fra det Hvite fjellet») for kor og orkester som fikk en svært god mottagelse, og som ble hans gjennombrudd.
Operaen «Kongen og kullbrennerne» hadde han derimot mindre hell med. Prøvene med Interimsteateret ble raskt avbrutt fordi operaen var for vanskelig å framføre. Dvořák tenkte etter dette over sin komposisjonsstil og vendte seg vekk fraden nytyske skole. Han skrev operaen på nytt og oppførte den med suksess i november 1874.
I 1874 begynte Dvořák å undervise på en privat musikkskole og i februar startet han i en organiststilling han beholdt til februar 1877.
Årene 1874 til 1877 ble Dvořák tildelt et årlig stipend. Medlemmer av tildelingskomiteen varEduard Hanslick, senere ogsåJohannes Brahms. Brahms hjalp Dvořák fram til sitt endelige gjennombrudd ved å kontakte forleggerenFritz Simrock (1838–1901) slik at Simrock utga første sett avSlovanský tance («Slaviske danser»). Denne samlingen duetter for fiolin og piano ble publisert i 1878 med umiddelbar suksess. Samtidig var det starten på et livslangt vennskap mellom de to komponistene.
DvořáksStabat Mater (1880) ble oppført i utlandet, og etter en vellykket oppsetning i 1883 inviterte Philharmonic Society ham til London hvor han i 1884 oppførte og dirigerte stykket med stor suksess. Symfoni nr. 7 ble skrevet for London, og oppført der første gang i 1885. De følgende år skrev han også to bestillingsverk for henholdsvis Birmingham og Leeds: den dramatiske kantaten Svatební košile («Åndebruden») ogoratorietSvatá Ludmila («Hellige Ludmila»), det første tsjekkiskspråklige oratorium.
Etter sin første reise til London skaffet Dvořák seg et sommersted iVysoká vedPříbram hvor han langt fra byen kunne dyrke sin kjærlighet til naturen. Fra 1887 holdt han en lavere profil i offentligheten og tok på seg færre oppdrag. I denne perioden omarbeidet han eldre verk og skrev operaenJakobín (Jakobineren).
På begynnelsen av 1889 foretok Dvořák en konsertreise tilMoskva ogSt. Petersburg etter en invitasjon fra det keiserlige russiske musikkselskapet. Tilbake i Praha ble han tildelt etæresdoktorat avKarlsuniversitetet, og oktober 1890 tiltrådte han til slutt en stilling som professor ved Konservatoriet som han tidligere hadde avslått på grunn av andre forpliktelser.
I 1891 ble han tildelt Jernkronen av 3. klasse av Keiseren i Wien, og han ble medlem av Vitenskapsakademiet i Praha og æresdoktor ved Cambridge og ved det tsjekkiske universitet i Praha.
September 1892 tiltrådte Dvořák dirigentstillingen vedNational Conservatory of Music iNew York. Initiativtaker til tilbudet var den velstående filantropenJeannette Thurber som grunnla National Conservatory of Music i 1885 (nedlagt 1911). Stillingen var godt avlønnet (15 000 dollar årlig), noe som var nødvendig siden Dvořák også måtte finne en løsning for sin familie gjennom det lange oppholdet. Kona, datteren Otilie og sønnen Antonín fulgte med til Amerika, mens de andre fire barna bare reiste over for sommermånedene 1893. Denne sommeren tilbrakte familien i den tsjekkiskdominerte byenSpillville,Iowa, dit noen av hans søskenbarn tidligere hadde emigrert. Mens han var her komponerte han strykekvartett nr 12 i F-dur (den «amerikanske»), Strykekvintett nr 3 iEss-dur, og Sonatine i G-dur for fiolin og piano.
Thurbers store ide var at Amerika skulle fri seg fra den europeiske kunstmusikken, og skape sitt eget nasjonale amerikanskekunstidiom. Dvořák ble begeistret for denne ideen og studertespirituals og indianernes musikk hvor han mente grunnlaget for en egen amerikansk musikk lå. I lett modifisert form fant et utvalg av disse melodiene veien tilSymfoni nr. 9, og siden noen av røttene til den amerikanske kultur ligger i "den gamle verden" tok han med deler av europeiske folkesanger.
Dvořák skrev flere av sine mest kjente verker for New York: Symfoni nr 9 «Fra den nye verden», Te Deum og Strykekvartett nr 12 op. 96 («den amerikanske»). Innflytelsen fra Amerika viser seg gjennom bruk avfemtoneskalaer, senkedeledetoner, skotsk snap ogsynkopering.
Komposisjonsundervisning var en av hovedoppgavene til Dvořák ved konservatoriet. En av elevene var den amerikanske komponisten og pianistenRubin Goldmark (1872–1936).
Dvořáks kontrakt var på to år, og var blitt forlenget med to ytterligere år. Likevel reiste han hjem igjen allerede i april 1895. En av grunnene kan være atmesénen Thurbers finansielle situasjon hadde forverret seg dramatisk under den økonomiske krisen på den tiden, slik at han flere ganger måtte vente på lønnsutbetaling. Dvořák begrunnet selv tilbakereisen med hjemlengsel og hensynet til barna som var igjen i Praha, og som hans kone ikke ville være atskilt fra. Det spilte nok også inn at han var blitt tildelt æresmedlemskap iGesellschaft der Musikfreunde i Wien og i det hele tatt kunne glede seg over en økende anseelse i Europa.
Først tilbrakte Dvořák noen rolige måneder på sommerstedet i Vysoká. I november tok han opp igjen sin virksomhet ved Akademiet for utøvende kunst i Praha. Han vurderte en tid å flytte tilWien hvor han var blitt tilbudt en stilling ved konservatoriet, men valgte å bli i Praha. På denne tiden skrev han sine siste strykekvartetter.
Året 1896 vendte Dvořák seg bort fra denabsolutt musikken for å konsentrere seg omtonedikt, en musikkform som hadde spilt en viktig rolle i striden omden nytyske skole rundtLiszt ogWagner. Han hadde riktignok allerede skrevet verk medprogrammatisk innhold. Framfor alt gjaldt dettePoetické nálady («Poetiske stemninger») for klaver, som han selv betegnet som «programmusikk, men i Schumannsk forstand», og klavertrioen «Dumky», begge fra 1889.
I løpet av et år skrev han nåVodník («Nøkken»),Polednice («Middagsheksen»),Zlatý kolovrat («Det gylne spinnehjulet») ogHoloubek («Skogsduen»), alle etter ballader fra den tsjekkiske dikterKarel Jaromír Erbens samlingKytice. Dvořák ga tilhørerne en sammenfatning av handlingen på prosaform. Neste år komPíseň bohatýrská («Heltesang») som han ikke forklarte eksplisitt, men forklarte i et brev.
Dvořák hadde nå sluttet å skrive kammer- og orkestermusikk. I sine siste år komponerte han nesten bare operaer: i 1898Čert a Káča («Djevelen og den ville Käthe»),Rusalka (1900) ogArmida (1902/3).
Under uroppførelsen avArmida måtte Dvořák forlate teateret på grunn av et plutselig illebefinnende. Han led av en smertefull leversykdom i tillegg til at han haddecerebral parese. Omgitt av sine nærmeste døde Dvořák av hjerneslag 1. mai 1904. Mange tusen fulgte sørgetoget under begravelsen 5. mai. Han er gravlagt påVyšehrad gravlund i Praha, under en byste av den tsjekkiske billedhoggerenLadislav Šaloun.
Dvořák skrev musikk i mange ulike former. Hans ni symfonier holder seg stort sett til klassiske modeller somBeethoven ville kjent igjen, men han arbeidet også med den nyutviklede formen symfoniske dikt, og innflytelsen fraRichard Wagner kan spores i noen verk.
Dvořák kombinerte elementer frawienerklassisismen ogromantikken medfolkemusikalske melodier og rytmer. Hans personlige stil preges mer av nyorienteringer enn av en lineær utvikling. Mens han i sine tidligere år orienterte seg mot Mozart og Beethoven forsøkte han etter 1873 å finne sin egen nasjonale stil. I de to påfølgende slaviske komposisjonsperiodene (1876–1881 og 1886–1891) skapte han ikke verk med klassisk preg, men med preg av det tsjekkisk-folkloristisk. Verkene han skapte i Amerika forsøkte han å gi en typisk amerikansk koloritt, og mot slutten av livet konsentrerte han seg om programmusikk og opera.
De ni symfoniene hører til hans hovedverk, likeledesCellokonsert i h-moll op. 104,Stabat Mater,Requiem, tallrike kammermusikkverk, de seksten slaviske dansene og operaenRusalka.
I Dvořáks mangesidige verker fant tsjekkisk musikk sin nasjonale identitet. HvaBedřich Smetana hadde påbegynt med nasjonalt materiale og folkloristiske trekk i noen av sine operaer og syklusenMá vlast (Mitt fedreland) tok Dvořák videre til et høydepunkt. Uberørt av ideologiske strømninger gikk han sin egen vei og beundret såvelRichard Wagner somJohannes Brahms, de to motpolene i den tyskeMusikstreit.
Mange av Dvořáks verk ble gittopusnummer, men de hadde ikke alltid riktig nummer i henhold til komposisjons- eller publiseringsrekkefølgen. For å oppnå bedre salg foretrakk en del utgivere (som Simrock) å gi inntrykk av at en fersk komponist allerede var godt etablert ved å gi tidlige verk høyere opusnummer enn deres kronologiske orden skulle tilsi. I andre tilfeller ble det samme opusnummeret gitt til flere verk, og det hendte også at samme verk fikk opp til tre ulike opusnummer. Bedre ble det ikke av at symfoniene opprinnelig ble nummerert i publikasjons- og ikke komposisjonsrekkefølge, at de fire først komponerte symfoniene ble publisert etter de fem sist komponerte og at ikke alle av de siste fem ble publisert i rett komposisjonsrekkefølge. For eksempel hadde symfonienFra den nye verden opprinnelig nr 5, senere nr 8 og fikk først etter en katalogisering på 1950-tallet endelig nr 9.
Alle Dvořáks verk ble kronologisk katalogsiert avJarmil Burghauser iAntonín Dvořák. Thematic Catalogue. Bibliography. Survey of Life and Work (Export Artia, Prague, 1960). Et eksempel fra Burghausers katalog er symfonienFra den nye verden, op 95 som har fått nummr B.178. Man refererer ofte til Dvořáks verk ved hjelp av B-nummeret (for Burghauser), selv om de tradisjonelle opusnumrene fremdeles er i vanlig bruk.
Den første siden av manuskriptet til Dvořáks niende symfoni
I Dvořáks levetid var bare fem av symfoniene hans kjent. Den først publiserte var den sjette, dedisert til dirigentenHans Richter (1843–1916). Etter Dvořáks død oppdaget man fire upubliserte symfonier, hvorav manuskriptet til den første var forsvunnet. Dette førte til en uklar situasjon hvor Symfoni nr 9 vekselvis har blitt kalt den 5., 8. og 9. Foreliggende artikkel bruker det moderne nummersystemet, dvs i den rekkefølge verkene ble skrevet.
Symfoni nr. 1 i c-moll op 3 ble skrevet da Dvořák var 24 år og røper en uerfaren, men lovende komponist. Formelt ligner den påBeethovensfemte symfon, satsene følger for eksempel samme tonearter, c-moll, ass-moll, c-moll, C-dur. Harmonisering og instrumentasjon ligner derimotFranz Schubert. Senere fikk symfonien undertittelenKlokkene i Zlonice etter en landsby i Böhmen. En del av materialet fra denne symfonien ble brukt om igjen iSilhuetter Opus 8, for pianosolo.
Symfoni nr. 2 i B-dur op. 4 har fremdeles Beethoven som modell, men her i et lettere og mer pastoralt lys.
Symfoni nr. 3 i Ess-dur op. 10 viser innflytelse av Dvořáks nye inspirasjonskilder,Richard Wagner ogFranz Liszt, det er ingenscherzo. En del av langsomme satsen ble brukt i den sjetteLegender op. 59 for pianoduett eller orkester.
Symfoni nr. 4 i d-moll op. 13 viser en fortsatt sterk innflytelse fra Wagner, særlig andre sats med reminisenser fraTannhäuser. Derimot har Scherzo-satsen en sterkt tsjekkisk karakter.
Symfoni nr. 5 i F-dur op. 76 ogSymfoni nr 6 i D-dur op. 60 er hovedsakelig pastorale, og nå er påvirkningen fra Wagner nesten helt borte. Den sjette viser svært sterk likhet med Brahms' andre symfoni, særlig i yttersatsene. Den tredje satsen,furiant, er derimot en livlig tsjekkisk dans.
Symfoni nr. 7 i d-moll fra 1885, op. 70 regnes av noen å være formelt strammere og ha større intensitet enn den mer berømte niende symfonien. Den ble skrevet på en tid Dvořák strevde med å få sine tsjekkiske operaer akseptert i Wien og følte et press til å skrive tyske operaer. Skissene viser at den syvende kostet mye hardt arbeid og sjelegransking. Resultatet er et emosjonelt turbulent verk, den mest typisk romantiske symfonien Dvořák skrev.
Symfoni nr. 8 i G-Dur op. 88 er inspirert av den Böhmiske folkemusikken Dvořák var så glad i, og har en varmere og mer optimistisk tone enn den foregående. Som nr 7 har også denne sine tilhengere som mener dette er Dvořáks beste symfoni.
Symfoni nr. 9 i e-moll op. 95 ble skrevet mellom januar og mai 1893 mens Dvořák bodde i New York. På den tiden den skulle oppføres første gang, hevdet Dvořák at han hadde brukt elementer fra amerikansk musikk, somspirituals og indianernermusikk, men dette benektet han senere.Neil Armstrong tok med seg et opptak av symfonien påApollo 11-ferden i 1969.[16]
Dvořákssymfoniske dikt hører til hans mest originale orkesterverk.[17] Han skrev fem tonedikt, alle i 1896–1897.Nøkken op 107;Middagsheksen op 108,Det gyldne spinnehjulet op 109,Skogsduen op 110 ogHeltesang op 111. De første fire av disse er bygd på ballader av den tjsekkiske folkloristenKarel Jaromír Erben.Heltesang er basert på et program av Dvořák og antas å være selvbiografisk.[18]
Konsert for piano og orkester i g-moll op 33 var den første av trekonserter som Dvořák skrev og orkestrerte, og kanskje den minst kjente. Han skrev selv om denne: «Jeg skjønner at jeg er ute av stand til å skrive en konsert for en virtuos, så jeg må finne på noe annet». Hva Dvořák skapte i stedet var en konsert med spesielle symfoniske kvaliteter hvor pianoet spilte en ledende rollei orkesteret i stedet for å spillemot det.
Konsert for fiolin og orkester i a-moll op 53 var den andre av de tre konsertene Dvořák komponerte og orkestrerte. Han hadde møtt den store fiolinistenJoseph Joachim i 1878 og bestemte seg for å skrive en konsert for ham. Stykket sto ferdig i 1879 men Joachim var en strikt klassisist og protesterte blant annet mot Dvořáks brå avkorting av den første satsens orkestraletutti. Han likte heller ikke atrekapitulasjonen var kuttet på samme måten for å føre direkte over i den langsomme satsen, og spilte aldri stykket.
Konsert for cello og orkester i h-moll op 104 var den siste av Dvořáks konserter. Han skrev den i 1894–1895 for sin venn cellistenHanuš Wihan. Wihan og andre hadde i en del tid spurt etter en cellokonsert, men Dvořák hadde nektet fordi han mente at selv om celloen fungerte fint i et orkester, var instrumentet fullstendig utilstrekkelig i en solokonsert. Dvořák komponerte konserten i New York etter han hadde blitt inspirert avVictor Herberts cellokonsert. Dvořáks konsert hadde premiere i London 16. mars 1896 med den engelske cellistenLeo Stern og fikk god mottakelse.Brahms sa om dette verket: «Hadde jeg visst at det var mulig å skrive en cellokonsert som dette, ville jeg gjort det for lenge siden!»
Over tretti år tidligere, i 1865, hadde Dvořák komponert cellokonsert i A-dur akkompagnert av et piano i stedet for orkester. Det blir antatt at Dvořák hadde til hensikt å orkestrere verket, men lot det være. Den tyske komponistenGünter Raphael orkestrerte stykket mellom 1925 og 1929.Jarmil Burghauser gjorde det samme og publiserte sin versjon i 1952 som B.10.
Dvořák komponerte fjorten strykekvartetter, den mest populære erStrykekvartett nr 12 op 96 («den amerikanske»). Han skrev også to pianokvintetter og tre strykekvintetter, enstryketrio for to fioliner og bratsj, to pianokvartetter, en strykesekstett og fire pianotrioer, bl.a. «Dumky»-kvintetten op 90.
Dvořáks suksess som symfonikomponist ga ham et sterkt ønske om å skrive operaer. BareRusalka op 114, og (i mye mindre grad)Djevelen og den ville Käthe op 112 blir jevnlig oppført utenfor Tsjekkia i våre dager. Foruten ujevn kvalitet og svake librettoer kan årsaken være at de stiller svært høye krav til oppsetningen:Jakobineren,Armida,Vanda ogDimitrij krever for eksempel scener med plass til invaderende armeer.
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført somAntonin Dvorak, Encyclopædia Britannica Online-IDbiography/Antonin-Dvorak, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abBiographical Dictionary of the History of the Czech Lands, Biographisches Lexikon zur Geschichte der böhmischen Länder ID3018, besøkt 27. oktober 2025[Hentet fra Wikidata]
^abregionální databáze Knihovny města Olomouce,tritius.kmol.cz, besøkt 26. september 2024[Hentet fra Wikidata]
^regionální databáze Knihovny města Olomouce,tritius.kmol.cz, besøkt 25. september 2024[Hentet fra Wikidata]
^Regional Database of the Central Bohemian Research Library in Kladno, SVKKL authority IDp0201225-Dvorak-Antonin-18411904, besøkt 20. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
^Find a Grave, besøkt 30. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
^BillionGraves, BillionGraves grave ID16786255[Hentet fra Wikidata]
^Royal Philharmonic Society Website,royalphilharmonicsociety.org.uk, besøkt 28. oktober 2025, «1884 | Antonin Dvořák composer | Sophie Menter piano | Wassily Sapellnikoff piano | Pablo Sarasate violin, composer»[Hentet fra Wikidata]
