| Andiparos | |||
|---|---|---|---|
| Αντίπαρος | |||
 Andimilos | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Kykladene | ||
| Øygruppe / del av | Sørlige egeiske øyer | ||
| Areal | 45,182km² | ||
| Høyeste punkt | St. Elias (308 moh.) | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  Hellas | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 1 211 | ||
| Befolkningstetthet | 26,8 innb./km² | ||
| Posisjon | |||
 Andiparos 37°00′N25°02′Ø | |||
Andiparos (gresk:Αντίπαρος) er engresk øy som innenfor til øygruppenKykladene. Navnet kommer fra dens plassering,andi = motsatt, av øyaParos, som den ligger rett ved siden av, kun 1,9 km unna. Det tar ti minutter med båt fra havnen Pounta til hovedhavnen ved landsbyen Kastro på Andiparos.
Øya har en kystlinje på 57 km, er 12,5 km bred og 5,5 km lang med et areal på 45,182. I henhold til folketelling av2011 bor det 1 211 mennesker på Antiparos, noe som utgjør en befolkningstetthet på 27 personer per km².[1]
Midt på øya strekker fjellet St. Elias seg til 308 meter. Hovedbyen heter det samme som øya, Antiparos, men av den grunn refereres det vanligvis til som Kastro etter festningen. Antiparos består avvulkansk fjell og har tørt klima med høy fuktighet, og grunnet øyas form er den preget av til dels sterke vinder. Antiparos er hovedsakelig flat med mange små åser og høyder med liten vegetasjon.
Antiparos er skilt fra Paros med et sund,Amfigeio, som er mellom 1,5 og 1,9 km bredt, men det går ferge mellom havnene som tar i overkant av 10 minutter.
Antiparos ligger i hjertet av Kykladene. Sammen med flere småøyer og holmer, som ligger i den nordlige enden av sundet mellom Antiparos og Paros, utgjør Andiparos en kommune i regionenSørlige egeiske øyer. En del av de andre øyene i kommunen erDespotiko, som ligger sørvest for Antiparos, er i dag ikke befolket, men har stor arkeologisk betydning. Øst forDespotiko ligger den mindre øyaStrongyli. PåSaliagos har man funnet den eldste kjente bosetningen i Kykladene. Den var franeolittisk tid, rundt 4800 f.Kr.
Antiparos er kjent for sin særskilte kykladiske skjønnhet med hvite hus, brosteinslagte gater og vakre blomster foran husene. Den fremste bosetninger ligger i nordøstlige enden av øya, motsatt overfor Pounda på hovedøya Paros. Det historiske senteret er ruinene av envenetianske festning fra1300-tallet som ligger nær byens sentrale torg og knyttet samme med handlegater i den maleriske kystgaten, preget av småbutikker og restauranter. Andre bosetninger St. Georgos i den sørvestlige enden, foruten Soros og Kampos. Populære strender er Psaralyki, Sifneiko, og Ag Spiridon.
På berget til sankt Johannes, rundt 177 meter over havnivået, er Antiparos' kjentegrotte. Den har en imponerende kuppel i inngangen og blant de eldstestalaktitter i Europa.[2] Inskripsjoner som er funnet i grotten tyder på at den ikke bare var kjent iantikken, men også i bruk. Utenfor grotten er kirken for sankt Johannes Spiliotis hvor det er en festival hver år.[2]
Samfunnet Antiparos ble opprettet i1914 og ble forfremmet til kommune i2010 ved innføringen av Kallikrates-loven under prinsippet at «hver øy en kommune».[3]
Øyas økonomi er basert påturisme, fiske, og jordbruk. Den har blitt et populært turistmål i sommermånedene for både grekere og andre besøkende fraEuropa, foruten også landspekulanter fraUSA. Inntektene fra Antiparos' grotte utgjør en betydelig andel av økonomien. De fleste øyboeren arbeider i butikkene, restaurantene og losjiene på øya i løpet av turistsesongen som strekker seg frapåsken og fram tiloktober. Siden 1970- og 1980-tallet har ogsånudister kommet til øya, tiltrukket av de avstedsliggende og sandfylte strendene. Siden 1990-tallet har det vært et jevn utvikling av øya grunnet dens nærhet til Paros, og dens infrastruktur har blitt forbedret for å holde følge med tilstrømningen av turister.
Dagens navn Antiparos er lett forstå i henhold til øyas plassering til den større øya Paros, men Antiparos antikke navn varOliaros (gammelgresk: Ωλίαρος). Ordet er antagelig avfønikisk opprinnelige i betydningen «skogfjell» eller «skogkledd sted».[2]
Det er omfattende neolittiske levninger på øya. De første undersøkelsene ble gjort av den reisende Theodore Bent som i1884 på uvitenskapelig vis åpnet rundt 40 graver i to gravområder. I1889 gjorde Christos Tsountas arkeologiske utgravninger påDespotiko og avslørte graver frakykladisk sivilisasjon, en tidligsteinalderkultur. I tidsrommet 1964-1965 ble enneolittisk bosetning undersøkt på øyaSaliagos og J. D. Evans fra den britiske skole iAthen. Steinfundamenter av bygninger, pilspisser gjort avobsidian, og keramikk ble funnet, sammen med en marmorstatuett som er kjent som «Den feite frue fra Saliagos».[4][5]
Levninger fra klassisk tid er konsentrert på øya Despotiko. Øya Antiparos var identifisert iantikken somPrepesintho i henhold til skriftene tilStrabon ogPlinius den eldre
I1959 begynte Nikos Zafiropoulos utgravninger ved Zoumparia og Mantra på den nordøstlige kysten av øya hvor de avdekket et tempel meddorisk søyleorden, datert til rundt 500 f.Kr. I1997 begynte arkeologen Yiannos Kourayos nye utgravninger ved Mantra og brakt lys på en del tilhørende bygninger til helligdommen. Tempelet i seg selv har ikke blitt avdekket, skjønt en rekke arkitektoniske elementer fra et tidligere dorisk tempel har blitt oppdaget og som ble bygget inn i senere murvegger. Hovedfunnet har så langt vært en langstrakt bygning, bestående av fem lange, parallelle rom. I det sørligste rommet har det blitt avdekket arkaiske materialer med opphav fra østligeEgeerhavet,Rhodos,Kypros ogoldtidens Egypt.
Flere skulpturer i marmor har blitt avdekket, inkludert toarkaiskekouroshoder, en mannlig nakenstatue, deler avperirrantiriou fra arkaisk tid med inskripsjonen «Marda anethiken». Blant de mer betydningsfulle funnene er et kvadratisk alter av marmor dedikertHestia Isthmos fraklassisk tid og som er et vitnemål på en av guddommene som ble dyrket på Kykladene.[6]
I løpet avbysantinsk tid og fram til1200-tallet er informasjon om øyas historie svært spinkel. I1207 ble Antiparos tatt av denvenetiansk adelsmannen Marco Sanudo, og det forble værende under hans familie fram til andre halvdel av1300-tallet da den gikk til familien Sommaripa, og i1480 videre til familien Pisani.
Den venetiansk tid ble avbrutt i1537 da Antiparos sammen med de øvrige øyene i Kykladene ble erobret av demuslimskeosmanerne, og forble under osmanske styre fram tilden greske frigjøringskrigen i1821, bortsatt fra en periode på fire år fra 1770 til 1774 dadet russiske keiserdømmet styrte øya. Russerne fjernet mange av de storslåtte stalaktittene fra Antiparos' store grotte og sendte dem til museetEremitasjen iSt. Petersburg.
I1770 kunne denfranskebotanikerenJoseph Tornefort rapportere at Antiparos hadde 78 hus og rundt 200 besøkende. Tornefort kom for å besøke grotten, hvilket beskrevet i hans bok og siden markert i et maleri.[7][8][9]
I1794 skjedde en betydelig katastrofe dapirater fraKefallinia ogPeloponnes gikk i land og plyndret øya, og kidnappet datteren til den venetianske visekonsulen.
Øyboerne var blant de første i Kykladene som deltok iden greske uavhengighetskrigen i1821 og i1832 ble øya offisielt en del av den nye statenHellas.
Underden andre verdenskrig ble den sørvestlige enden av øya, nær Agios Georgos, benyttet som en hemmeligubåtsbase, men etter krigen ble dette stedet atter et rolig, avsidesliggende sted og har i de siste tiårene vokst til en turistlandsby. Antiparos ble kjent for grekere generelt i 1960 grunnet filmenMadalena hvor verkstendene til Finos Films bidro til å bedre stedets naturlige skjønnhet og historiske landskap.
Arkitekturen, som på alle kykladisk øyer, krever streng regulering for å bevare øyenes enhet, hvilket består av hvite hus med blå dører og vinduer, gårdsrom og hager er dekorert medbougainvillea og andre blomster. Ofte består disse arkitektoniske trekkene av stein eller nabogater eller murene ved kirkegården.
Festningen ble bygd i 1440 og synes å ha en særskilt og særegen arkitektonisk stil. Husene utgjør en kompakt kompleks med 24 toetasjes hus som danner den ytre sonen mens sentrum er festningsplass som inntil nylig var et vannreservoar. Blant husene er det tre kirker og en gammel akvedukt. Husene har hovedsakelig blitt snudd rundt, ved at baksiden er blitt forsiden, slik at de kan fungere som butikker.
Ved øyas senter er den berømtegrotten på Antiparos, en av de vakreste og mest mystiske grotter i verden. Hulen har blitt benyttet som et naturlig tilfluktsrom fra neolittisk tid og framover. Området ble også benyttet for å framstille keramikk og for å dyrke gudinnenArtemis. Ved inngang er det i dag den storslåtte kirken Agios Ioannis Spiliotis.
Tegn og innrissinger påstalaktittene ogstalagmittene[10] er vitnemål til alle besøkende, det samme er inskripsjonene på alteret tilAleksander den stores generaler og kongOtto.
Grotten er meget omfattende og på flere nivåer. Den lyriske poetenArkhilokhos fra Paros skal etter sigende ha etterlatt seg en inskripsjon i hulen. I 1673 bodde den franske arkeologen og ambassadør iIstanbul,marki de Nointel, tre daget i grotten, og feiret ogsåjulaften i den. Senere besøkende har også skrapet inn sine navn, blant annetlord Byron og nevnte kong Otto. Underden tysk okkupasjonen underden andre verdenskrig ble deler av grotten ødelagt. Grotten er blitt fullstendig utnyttet i tiden rundt 2005 ved finansiering fraEU ved å reise avsperringer, bygge trapper, installere lys, sikkerhetskameraer oghøytalere for informere besøkende.
DetvenetianskeKastro på Antiparos er et typisk eksempel på befestningsverk som ble etablert på Kykladene under «latinerne» (italienerne) i tiden 1200-1500. Denne konstruksjonen er datert til midten av1400-tallet da Giovanni Loredano fra Venezia besluttet å gifte seg med Maria Sommaripa fra Antiparos.[11]
Den opprinnelige konstruksjon hadde en ‘motte’, det vil si en høyde i midten og hus rundt dens omkrets. Husene var bygget en sammenhengende blokk hvor de ytre murene var en del av forsvarsmuren. Den eneste inngangen var på sørvingen. Innenfor hovedbosetningen utviklet husene seg til bygninger med tre etasjer, hver av dem med egen inngang som førte til en ytre trapp. I løpet av bosetningen ble sørvingen utvidet til å utgjøre en rektangulær omkrets kaltXopyrga og innenfor den opprinnelige innhegningen rundt fundamentet til sirkelrundt tårn.
I moderne tid har festningens arkitektur blitt endret ved at en kirke har blitt lagt til og den sentrale høyden har blitt benyttet som en tårn som inneholdt en vannbeholder. Bolighusene har beholdt en del av den opprinnelige strukturen til tross for at øverste etasje har falt sammen. De fleste er derfor omgjort til hus med to etasjer og de fleste vender utover for å kunne fungere som butikker ved hovedgaten. En integrert del av festningen huser småflaggermus som kommer med skumringen og oppholder seg østtårnet.
.jpg)
| Større byer |  | |
|---|---|---|
| Prefekturer | Akhaia ·Aitolia og Akarnania ·Argolis ·Arkadia ·Athen ·Arta ·Boiotia ·Chalkidike ·Chania ·Chios ·Dodekanesene ·Drama ·Elis ·Euboia ·Evrytania ·Evros ·Florina ·Fokis ·Fthiotis ·Grevena ·Heraklion ·Imathia ·Ioannina ·Karditsa ·Kastoria ·Kavala ·Kefallinia ·Kilkis ·Korfu ·Korinthia ·Kozani ·Kykladene ·Lakonia ·Larissa ·Lasithi ·Lefkada ·Lesbos ·Magnesia ·Messenia ·Pella ·Pieria ·Preveza ·Rethymnon ·Rodopi ·Samos ·Serrai ·Thesprotia ·Thessaloniki ·Trikala ·Xanthi ·Zakynthos | |
| Periferier | ||