Antikken er en lang tidsperiode av kulturhistorien vedMiddelhavetsgreske ogromerske sivilisasjoner, samlet den gresk-romerske verden, fra rundt700 f.Kr. til rundt500 e.Kr. Antikken inndeles igresk antikk ogromersk antikk. Det var en blomstringstid forgresk ogromersk litteratur, med forfattere somHomer,Aiskhylos,Ovidius og andre. På norsk kalles antikken tidvis upresist foroldtiden, og på engelsk benyttes også tilsvarende upresist betegnelsenklassisk tid. Klassisk tid er en del av antikken, som kan inndeles iarkaisk tid,klassisk tid ogsenantikken. «Klassisk antikk» benyttes stundom for en idealisert visjon i senere tid om en forestilling om hva som en gang var, iEdgar Allan Poes ord, «den ære som var gresk, den storhet som var Roma».[1]
Konvensjonelt er det vanlig å begynne med de tidligst nedtegnelser av Homers greske poesi (700-600-tallet f.Kr.) og fortsettelsen fram til kristendommens begynnelse og nedgangen forRomerriket (400-tallet e.Kr.). Den ender med oppløsningen av antikkens kultur ved senantikkens avslutning (gradvis i tidsrommet 300-600 e.Kr.) og går deretter over itidlig middelalder (600-1000). En slik bred utstrekning i tid og geografi dekker mange ulike epoker og kulturer.
Antikkens greske kultur, sammen med en delorientalsk påvirkning, var gjeldende gjennom hele den klassiske antikken som grunnlaget for kunst, filosofi, samfunn, og utdannelse. Disse idealene ble bevart og etterlignet — i en utvendig betydning, i det minste — av romerne. Det gresk-romerske kulturelle fundamentet har hatt en stor betydning på språk, politikk, utdannelsessystemer, filosofi, vitenskap, kunst og arkitektur fram til moderne tid: Frarenessansen fra 1300-tallet og i tiden etter har Vest-Europa sett tilbake på antikken, og nye kulturbevegelser har igjen latt seg inspirere og begeistre av antikkens forgangne kultur.
Aleksander den stores rike og utbredelsen av den hellenistiske kultur.
Ved slutten avbronsealderen falt de gamle greske kongedømmene sammen, og en ny sivilisasjon vokste opp i tomrommet etter dem.Den hellenske sivilisasjonen ble til av en samling avbystater (hvor de viktigste varAthen ogSparta), som hadde forskjellige regjeringstyper og kulturer, som omfattet mange nyvinninger innenfor regjeringstyper, filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk.
De hellenske bystatene grunnla et stort antall kolonier på kystene til Svartehavet og Middelhavet, iAnatolia, Sicilia og Sør-Italia, men i det 4. århundret f.Kr. hadde deres interne kriger gjort dem til et lett bytte for kongFilip II av Makedonia. Hans sønnAleksander den stores militære erobringer spredde den hellenistiske kulturen til Persia, Egypt og India, men åpnet også for kontakt mellom den nye kulturen og den eldre læren fra disse områdene, dette utviklet seg til en ny kultur som senere er blitt kjent somhellenismen.
Det romerske rikets utvikling før 133 f.Kr. (rød), 44 f.Kr. (oransje), 14 e.Kr. (gul), 117 e.Kr. (grønn)
Mye av den greske læren ble assimilert av den gryende romerske stat etter hvert som den vokste seg ut fra Italia. De tok fordel av fiendenes splittelse, den eneste utfordringen mot romersk overherredømme over Sør-Europa kom fra denfønikiske kolonienKartago, dennes undergang, ipunerkrigene, mot slutten av det 3. århundre f.Kr., markerer starten på romersk kontroll over Middelhavet. Først som et kongedømme, så som en republikk, Romerriket ble til slutt et keiserrike mot slutten av det første århundre f.Kr., under keiserAugustus og hans autoritære etterfølgere.
Romerriket hadde sitt politiske midtpunkt i Middelhavet, hvor de kontrollerte alle de omliggende landene. De nordlige grensene ble definert av de store elveneRhinen ogDonau, under keiserenTrajan (andre århundre e.Kr.) nådde riket sitt største utstrekning, inkludert Storbritannia, Romania og deler avMesopotamia. Keiserriket brakte fred, sivilisasjon og et effektivt sentralisert styresett til sine undersåtter, men i det tredje århundre e.Kr. gjorde en serie med borgerkriger at den økonomiske og sosiale styrken til riket falt fra hverandre. På 300-tallet klarte keiserneDiokletian ogKonstantin å forsinke disintegrasjonen av riket ved å dele det i envestre og enøstre del. Diokletian og hans arvinger utførte blodige forfølgelser av det kristne samfunn, men Konstantin erklærte offisielt slutt på all forfølgelse av kristendommen i 313 medediktet fra Milano. Scenen var nå satt for at keiserriket senere skulle anskaffe kristendommen som den offisielle statsreligionen (rundt år 380 under keiserTheodosius den store), som gjorde at kirken ble en mektig institusjon.
