Antalya (tidligere kjent somAdalia; fragresk: ΑττάλειαAttália) er hovedstaden iAntalya-provinsen og ligger vedAntalyabukta vedmiddelhavskysten iTyrkia. Befolkningen teller i dag 677 242 (2005), men byen kan romme opp til to millioner mennesker i den hektiske turistsesongen om sommeren. Byen er plassert på en bratt klippe, omgitt av fjell, skoger, Middelhavet og mange antikke ruiner, og har et anerkjent arkeologisk museum. Utviklingen av turistindustrien, som ble påbegynt på1970-tallet, har omvandlet byen til et internasjonalt rekreasjonssenter. Byens flyplass og sentrale plassering har gjort den til inngangsporten tilden tyrkiske rivieraen, og omtales ofte som hovedstaden for turisme i Tyrkia.
Den rustikke gamlebyen Kaleici har mange vernede historiske hus, både tyrkiske og greske. Dette er den mest populære bydelen i Antalya, med sine trange, brolagte gater, og gamle hus som nå er hoteller og turistrettede butikker. Spor avlykisk,gresk,romersk,bysantinsk,seldsjukisk ogosmansk arkitektur og kultur kan fortsatt ses. Dessuten huser Antalyas museer[1]mange funn fraAnatolias historie.
Strendene iKonyaalti ogLara i Antalya hevder å ha det reneste vannet i hele Middelhavet.
På 100-tallet f.Kr. beordret kongAttalos II avPergamon sine undersåtter å finne «Himmelen på jorden». Etter en lang leting, oppdaget de dette området og erklærte at «dette må være Himmelen», og kong Attalos grunnla byen og gav den navnet "Attaleia" (gresk:Αττάλεια) som senere ble Adalia og deretter Antalya.[2]
I Karainhulene, 30 km nord for Antalya, er det funnet spor av bosetting fra tidligpaleolittisk tid (150 000-200 000 år siden).[3]Andre funn, både franeolittisk tid og fra senere perioder, viser at området har vært befolket av mange forskjellige sivilisasjoner opp gjennom tidene.
Antalya by
Skrifter frahettittisk tid henviser til området som en del av «Lukkalandene» (som er opprinnelsen til navnet «Lykia») og dokumenterer det livlige samkvemmet mellom provinsene i det andre årtusen før vår tidsregning. Som sine etterkommere var folket i Lukka, eller Lykia, kjent som dyktige sjøfarere (spesielt som pirater) og viste et glødende uavhengig sinnelag. Hverken hettittene eller kongedømmetArzawa på vestkysten kunne holde dem i ro særlig lenge.
Historiske dokumenter viser hvordan byene utviklet seg uavhengig, hvordan området som helhet ble kaltPamfylia, og hvordan det i klassisk tid ble dannet en føderasjon av bystater i provinsen. Det er også historier om innvandringen av Akha-klanen til området ettertrojanerkrigen.
Området var underlagt kongedømmetLydia fra det syvende århundre f.kr. Lydias herredømme i Vest-Anatolia tok slutt da de ble beseiret av perserne i slaget ved Sardis i546 f.Kr.. Persernes styre ble stoppet av den makedonske hærførerenAleksander den store, som rundt334 f.Kr. erobret byene i området én etter én – unntattTermessos ogSillyon, som klarte å slå tilbake hans armeer i 333 f.Kr. Etter Aleksanders død i323 f.Kr. fulgte en periode med strid som varte til188 f.Kr..
Etter nederlaget tilSelevkiderikets hær vedApamea begynte herredømmet til kongedømmetPergamon. I150 f.Kr. grunnla kongAttalos II av Pergamon byen Attalia (dagens Antalya) som base for sin mektige flåte. DaAttalos III, Pergamons siste konge, døde i133 f.Kr. overlot han kongedømmet tilromerne. Etter det begynte en epoke i regionen hvorpiratene og deres små byer fikk en betydelig rolle.Kristendommen begynte å bli utbredt i området på 200-tallet. Mens Antalya var underbysantinsk overhøyhet hadde byen en betydelig utvikling, frem til 400- og 500-tallet, da Antalya hadde spredt seg utenfor bymurene. Fra 600-tallet av begyntemuslimskearabere å bli dominerende i regionen.Ludvig VIIs franske hær seilte dit med kurs forSyria i 1148, og flåten tilRikard Løvehjerte av England samlet seg der før erobringen avKypros. Mellom årene1120 og1206 var Antalya igjen under bysantinsk herredømme. Antalya spilte en betydelig rolle iLevantens middelalderhistorie.Kilij Arslan hadde et palass der.
Med deseldsjukkiske tyrkernes erobring avKonya i1207, og deretterAlanya i1220, var det slutt på det bysantinske herredømmet for siste gang. Antalya ble hovedstad i provinsenTekke, som etter seldsjukkenes fall passerte gjennom mange hender, inkludert republikkeneVenezia ogGenova, før den endelige okkupasjonen av deosmanske tyrkerne underMurad II i1432.
Hıdırlık-tårnet, bygget på 200-tallet e.kr.
Den arabiske oppdagelsesreisendeIbn Battuta som besøkte byen mellom 1335 og 1340 bemerket:
Fra Alaya dro jeg til Antaliya [Adalia], en særdeles vakker by. Den dekker et veldig område, men er tross sin størrelse én av de mest tiltrekkende byer man kan se noe sted, foruten at den er overmåte folkerik og godt planlagt. Hver seksjon av innbyggerne bor i sitt separate kvarter. De kristne handelsmennene bor i et kvarter som kalles Mina [Havna], som er omgitt av en mur hvis porter lukkes mot dem fra utsiden om natten og underfredagsbønnen. Grekerne, som var dens tidligere innvånere, bor for seg selv i et annet kvarter av byen, jødene i et annet, og kongen og hans hoff og mamelukker i et annet, og hver av disse kvarterene er likeledes omsluttet av murer. Resten av muslimene bor i hovedbyen. Rundt hele byen og alle kvarterene som er nevnt går det enda en stor mur. Byen rommer frukthager som produserer utsøkte frukter, herunder en beundringsverdig sort aprikos, som de kaller Qamar ad-Din, og som har en søt mandel i sin kjerne. Frukten blir tørket og eksportert til Egypt, hvor den anses som en stor luksus.[4]
På 1700-tallet, i likhet med mesteparten av Anatolia, var byens faktiske hersker enDere Bey. Familien Tekke Oglu med hjemsted ved Perga, fortsatte, selv om de ble redusert til underkastelse i 1812 av Mahmud II, å være en rivaliserende makt til den osmanske guvernøren helt opp til nåværende generasjon, og overlevde fallet til Anatolias øvrige store Bey'er med mange år. Arkivene til det engelske selskapetLevant Company, som hadde et viktig kontor her fram til 1825, inneholder besynderlig informasjon om de lokale Dere Bey'er. Befolkningen i Antalya var i 1911 rundt 25 000, og omfattet mange kristne og jøder, som i likhet med i middelalderen bodde i separate kvarter, med de førstnevnte rundt den muromkransede minaen, eller havna. Havna ble kun betjent av de kystgående dampbåtene til de lokale selskapene. Antalya (som da het Adalia) var på den tid et svært pittoresk, men dårlig bygd og tilbakeliggende sted. Det viktigste å se på her var bymuren, hvor det på utsiden gikk en god og ren promenade som har overlevd til denne dag. Kontorene til styresmaktene og husene til overklassen var alle på utsiden av muren.[5]
Italienernes korte okkupasjon av området fikk en brå slutt etterførste verdenskrig var over, i og med dannelsen avden tyrkiske republikk i 1923. Området er nå en provins i republikken Tyrkia.
Antalya har middelhavsklima. De milde værforholdene gjør det mulig å feriere der hele året. Enkelte dager kan man i Kemer oppleve fire årstider i løpet av en dag. 300 dager av året er solfylte. Dette gjør at Antalya er en av få byer som benytter seg avsolenergi for byens bygninger.
Somrene er regnfattige og varme. Om vinteren er det regnfullt og mildt. Det faller aldri snø nær kystlinjen. Fjellene i nord og den milde vinden fra syd gjør at temperaturen sjelden faller under 10 °C i dette området. Med unntak av enkelte uker med mye regn, er havstemperaturen vanligvis alltid over 15 °C, hvilket gjør at man i prinsippet kan bade året rundt.
Regnsesongen: fra oktober til april, tørt om sommeren
Gjennomsnittstemp vår: maks.: 17 – 25 °C ; min: 7 – 14 °C
Gjennomsnittstemp sommer: maks.: 30 – 33 °C ; min: 19 – 22 °C
Gjennomsnittstemp høst: maks.: 20 – 31 °C ; min: 10 – 18 °C
Gjennomsnittstemp vinter: maks.: 14 – 15 °C ; min: 5 – 6 °C
Vanntemperatur: om sommeren ca. 29 °C, om vinteren ca. 17 °C
Etter mørkets frembrudd pulserer Antalya med hva som unektelig er den tyrkiske sørkystens livligste og villeste uteliv, fokusert på et bredt utvalg av klubber og barer. De fleste barene gjør også tjeneste som diskoteker, og de fleste hoteller tilbyr variert underholdning, vanligvis med magedans, som også er åpent for ikke-gjester.
Buss: Bussrutene dekker stort sett alle deler av byen.
Dolmus: Dolmus betyr direkte oversatt «fylt opp». Dolmus er en stor bil, en stasjonsvogn, en vanlig taxi eller en minibus som kjører en bestemt rute. De fleste stasjoner for kollektivtransport har en dolmusstasjon, hvor du bare setter deg inn i den dolmusen som kjører din ønskede rute. Føreren vil vente til dolmusen er full før han begynner turen. Passasjerene betaler i henhold til avstanden de har reist og de kan gå av og på når de ønsker ved å informere sjåføren. Det er en veldig praktisk transportmåte, og mye billigere enn taxi. Dolmusprisene fastsettes av kommunene.
Taxier: Taxier er tallrike over hele Tyrkia og gjenkjennes på sin gule farge og det opplyste «taxi»-skiltet på taket. Alle taxier har taksameter og det er to forskjellige priser. Fra midnatt (24:00) til morgenen (06:00) koster det 50% mer enn prisen på dagtid.
Trikk: Den ene trikkelinja begynner ved Antalya Museum, Antalya Beach Park (ved Konyaalti Beach) og hotellene Sheraton Voyager og Falez i vest, og går østover langs hovedboulevarden til bysentrum ved Kalekapisi. Deretter snur den til høyre (sørover) og passerer Hadrians Port og Karaalioglu Park før den passerer luksushotellet Talya Oteli og stopper nær Lara Plaj (Strand) i øst. Det er bare to tog. De går langs et enkeltspor, og passerer hverandre på en kort strekning med dobbeltspor ved Kalekapisi. Begge togene har avgang hver hele og halve time fra endestasjonene i øst og vest, og er ved Kalekapisi mellom 10 og 15 minutter senere. Enveisbilletten koster under 10 kr.
Kaleici: Dette er byens historiske sentrum, som har omfavnet mange sivilisasjoner opp gjennom tidene. Det er nå restaurert og er blitt et meget attraktivt turistmessig sentrum med sine hoteller, barer, klubber, restauranter og shopping. Kaleici har beholdt sine original historiske karakteristikker. Marinaen i havna har blitt totalrestaurert. Restaureringsvirksomhetene i Kaleici har vunnet «The Golden Apple Prize», turismens Oscar.
Bymurene: Hadrians Bue og Klokketårnet er bemerkelsesverdige, og stammer fra hellenistisk tid.
Antalya Museum: Et prisbelønt museum og et av de mest fremtredende arkeologiske museer i verden. Det er også det eneste museet i Tyrkia med en egen barneavdeling, som fremstiller forhistoriske monumenter på en måte som appellerer til barn.
Kaleiçi Museum: Åpnet av Forskningssenteret for Middelhavssivilisasjoner (Akdeniz Medeniyetleri Araştırma Merkezi). Et nytt museum som allerede har en rikholdig samling.
Hadrians Port: Denne ornamentale marmorbuen ble konstruert av romerne i det andre århundre til ære for keiser Hadrian.
Kesik Minare (Den brukne minaret): Opprinnelig en bysantinsk Panaglia kirke, senere omdannet til en moske.
Yivli Minare: Denne minareten fra det 1200-tallet ble bygget av seldsjukkene. Minareten er dekorert med mørkeblå og turkise fliser, og ble etter hvert byens symbol.
Karatay Medresesi, Hidirlik-tårnet, Ahi Yusuf Mescidi, Iskelemoskeen, Murat Pasamoskeen, Tekeli Mehmet Pasa moske, Balibeymoskeen, Musellimmoskeen, Seyh Sinan Efendi moske og Osman Efendi moske er andre viktige steder i byen.
"Han" er betegnelsen på seldsjukkiske eller osmanske vertshus med arkitektonisk betydning. Blant disse er Evdir Han, Klrkoz Han, Alara Han, Castle Han og Sarapsu (Serapsu) Han.
SeAntalya provins for en komplett liste av alle antikke byer i dette området.
Aspendos: En av de viktigste Pamfyliske byer. Den ligger ved elvaKoprus utløp i havet. Den var en gang en viktig havn og kommersielt senter, og hadde rykte på seg for å ale opp de beste hestene i verden. Odeon, basilikaen, galleriaen og fontenene er verdt å se.
Termessos: En pisidisk by, beliggende høyt oppe på et fjell, med rester av en agora (torg), et teater og en odion. Den skal etter sigende ha Middelhavets mest praktfulle nekropolis, og ligger 35 km nordvest for Antalya.
Ariassos: I en avstand av 48 km langs motorveien Antalya Burdur, ta til venstre før du kommer til landsbyen Dag, og Ariassos ligger en kilometer lengre fram. Ariassos er en by fra antikken, og ble bygget i en dal og kunne se ut over sine omgivelser. Byporten, badene, steingravene og mausoleet er nesten helt intakt.
Perge: 18 km nordøst for Antalya. Ruinen er spredt utover to høyder, med teateret på den ene ogakropolis på den andre. Ifølge legenden ble byen bygget av tre av heltene fraTroja.
Hjørnestenene i Antalyas økonomiske struktur erturisme,jordbruk,handel ogindustri. I dag har byen en bred jordbruksproduksjon av sitrusfrukter,bomull og blomster. De fleste i arbeidslivet i Antalya er enten ansatt innen turistnæringen eller jordbruket.
Hoveddelen av Antalyas vekst og utvikling startet i republikktiden. Stedets natur og passende klimatiske forhold økte tilflyttingen til byen. Byens befolkning var 17.635 i 1927, 27.515 i 1950, 50.908 i 1960 og nådde 95.616 i 1970. I 1980 var befolkningen økt til 258.139, og nådde 603.190 i år 2000. Tilflyttingen har medført bygging av nye distrikter i byen, og har satt byggesektoren i høygir. Jordbrukssektoren har utviklet seg i takt med turistnæringen, som også har medført betydelig utvikling av transportsektoren. Antalya er et sub-regionalt senter som kontrollerer hovedsakelig kommersiell og jordbruksrettet økonomisk aktivitet i landområdet rundt.
XVIII. International symposium on excavation, research and arkeometry ,The importance of Anatolian Peleolitic under the light of1985-1995 Karain excavations , Dr. Kadriye ÖZÇELİK, Işın Yalçınkaya og andre. (27. mai1996)
XXVI. International symposium on excavation, research and arkeometry ,2003 Karain excavations, Dr. Kadriye ÖZÇELİK, Işın Yalçınkaya og andre. (24. mai2004)
