Par som omfavner hverandre, kanskjeInanna ogDumuzi, 11 cm høy terrakottastatuett fra Girsu fra amorittisk periode, rundt 2000-1600 f.Kr.Louvre.Ødeleggelsen av amorittenes hær, illustrasjon avGustave Doré.
Amoritter (sumerisk: 𒈥𒌅,MAR.TU,akkadisk:Tidnum ellerAmurrūm,egyptisk;Amar,hebraisk:אמורי,ʼĔmōrī;gresk: Ἀμορραῖοι) var et folkeslag ioldtiden som snakketsemittisk og som var bosatt i oldtidens Syria og i sørligeMesopotamia fra omkring 2000-tallet f.Kr. og til slutten av 1600-tallet f.Kr. De etablerte flere framtredende bystater i eksisterende lokaliseringer, mest kjent erBabylon som ble løftet fra en liten by til en stor, framstående by og en uavhengig stat.[1]
I sumeriske og akkadiske tekster ble det henvist til kongeriketAmurru brukt om dem, såvel som om deres hovedgud,Amurru. Deres språk,amorittisk, regnes innenfor de nordvestsemittiske språk. Amorittene nevnes også iBibelen som et folk som levde iKanaan førisraelittene kom dit, både før og etter erobringen av landet underJosva.[2][3]
I de eldstemesopotamiske kildene fra Sumer, Akkad og Syria om amorittene fra rundt 2400 f.Kr. er landet til amorittene, «Mar.tu-landet», ikke assosiert medMesopotamia, men med landområdene umiddelbart i vest for elvenEufrat, inkludertKanaan og hva som bleSyria på 200-tallet f.Kr., den gangen kjent som «landet til Ammuru», og senere somAram ogEber-Nari.
De synes å bli oppfattet som et usivilisert ognomadisk folk og er særlig forbundet med fjellregionene i Jebel Bishri i Syria, som er kalt for «amorittenes fjell». Deetniske begrepeneMar.tu («vesterlendinger»),Amurru (forslått i 2007 å være avledet fraaburru, «beite») ogAmor ble benyttet om dem på henholdsvissumerisk,akkadisk,[4] oggammelegyptisk.[5] Fra 2100-tallet f.Kr., muligens utløst av en betydelig og langvarig tørkeperiode som begynte en gang rundt 2200 og varte antagelig hele 2100-tallet f.Kr.[6] førte en storstilt folkevandring amorittiske stammer ned i sørlige Mesopotamia. De ble en av årsakene til nedgangen for detsumeriske tredje dynasti iUr, og førte til en rekke mektige amorittiske kongedømmer som ikke bare overtok makten i eksisterende bystater som Isin, Larsa, Eshnunna, and Kisj, men etablerte også nye, hvor den fremste var det som bleBabylon, om enn mindre og ganske ubetydelig i begynnelsen.
Kjente amoritter skrev i endialekt avakkadisk funnet på leirtavler i oldtidsbyenMari, som er datert til 1800-1750 f.Kr. Ettersom språket viser mange nordvestligesemittiske former og konstruksjoner, er amorittisk språk antatt å ha vært en nordvestlig semittisk dialekt, muligens også en av de kanaanittiske språkene. Hovedkilden til den meget begrensete kunnskapen om språket er personnavn som ikke er akkadisk i stilen og som er bevart i slike tekster. Akkadisk språk til innfødte semittiske bystatene i Mesopotamia (Akkad, Assyria, Babylonia, Isin, Kisj, Larsa, Ur, Nippur, Uruk, Eridu, Adab, Akshak, Eshnunna, Nuzi, Ekallatum, etc.), var fra østsemittisk, som vareblaittisk i nordligeLevanten.
Begrepet amoritter er benyttet i Bibelen for å referere til bestemte folk i høylandet og fjellene som var bosatt i landetKanaan. De er beskrevetFørste Mosebok 10:16[7] som etterkommere avKanaan, sønn av KamHam, som igjen var sønn avNoah. Amorittene er beskrevet som mektig folk av stor av vekst, som «høye som sedertrær og sterke som eiketrær»[8] De hadde bosatt seg i landet øst og vest for elvenJordan. Den høyden og styrken som er omtalt i Bibelen har fått en en del kristne lærde, som eksempelvis Orville J. Nave, til referere til amorittene som «kjemper».[9] AmorittkongenOg, beskrevet iFemte Mosebok 3:11 som «eneste som var tilbake av refaittene».[10] I henhold til Den hebraiske Bibelen ble kong Og av Basan ble beseiret og drept med sin hær av Moses og hans hær i slaget vedEdrei. Betegnelsene amoritter og kanaanitter synes å vært benyttet mer eller mindre omvekslende, kanaanittisk mer generelt og amorittisk som en mer særskilt komponent blant kanaanittene som var bosatt i landet.
